lørdag 20. april 2013

Hume om mirakler


I artikkelen ”Jesu oppstandelse og naturlovene” (Norsk filosofisk tidsskrift nr. 4, 2012) kritiserer Ralph Henk Vaags et kjent argument av Hume, nemlig argumentet mot mirakler slik vi finner det i kapittel 10 i An Enquiry Concerning Human Understanding.[i] Vaags kritikk består av tre hovedargumenter:

1.       Hume tar feil i at et mirakel (f.eks. Jesus oppstandelse) nødvendigvis innebærer et brudd på naturlovene.
2.       Naturlovene er ikke nødvendigvis universelle. De kan også være statistisk sannsynlige regulariteter.
3.       Evidens handler ikke bare om kvantitet, her forstått som regularitetens frekvens og varighet, men også om kvalitet.

Etter min mening er kritikken ikke spesielt fellende – først og fremst fordi den er lite relevant.

Trolig kan vi være enige om følgende: Hume mener at man aldri vil kunne bekrefte det guddommeliges eksistens ved å henvise til vitnesbyrd om mirakler. Grunnen til dette er at siden mirakler er brudd på naturlover, vil det alltid være mer sannsynlig at det er noe feil med vitnesbyrdene enn at det faktisk har skjedd et brudd på naturlovene. Til grunn for dette igjen er Humes generelle epistemologiske teori om at all kunnskap om verden bygger på observerte regelmessigheter som ved hjelp av vanen gir oss innsikt i naturlover og kausale sammenhenger. Jo strengere de regelmessigheter som ligger til grunn for våre oppfatninger er, jo sikrere kunnskap mener vi at vi har. Man får ikke strengere regelmessigheter enn naturlover, så i utgangspunktet er dette i seg selv et svært effektivt argument mot forekomster av motstridende hendelser, altså brudd på naturlovene. ”A miracle is a violation of the laws of nature; and as a firm and unalterable experience has established these laws, the proof against a miracle, from the very nature of the fact, is as entire as any argument from experience can possibly be imagined.”[ii] Det særegne og ikke-trivielle ved Humes argument er nok nettopp dette med hvor mye vekt han tillegger regelmessighetenes rolle for kunnskapsoppbygningen – og regelmessighetenes strenghet når det gjelder kunnskapens troverdighet.

Vaags: et mirakel trenger ikke være brudd på naturlover
Vaags mener at et mirakel ikke må innebære brudd på naturlover. En guddommelig inngripen, på samme måte som når et menneske av fri vilje griper inn i den lovstyrte verden, fører ikke nødvendigvis til at naturlovene opphører eller endres. Man kunne f.eks. si at da Gud vekket opp Jesus (eller hvordan det nå foregikk), så utøvde Gud bare en påvirkning på naturen, ikke et brudd med naturen. Det er tilstrekkelig at miraklet innebærer et brudd med våre menneskelige forventninger til hva vi tror kan skje.

Men selv om det bare underforstås i Enquiry, er det et viktig premiss i Humes argumentasjon at miraklene må innebære brudd på hva vi trodde var mulig hvis verden var overlatt til seg selv. Dette igjen forutsetter at det må foreligge en eller annen lovmessighet, og at denne på et eller annet vis må være brutt. Ellers ville det ikke være et tegn på guddommelig inngripen – for da kunne vi like gjerne trodd at det var naturen selv som forårsaket det påståtte miraklet. Hvorvidt miraklet, f.eks. Jesus oppstandelse, innebærer en (midlertidig) opphevelse av naturlovene eller bare en overnaturlig påvirkning på naturen er dermed irrelevant.

Vaags: naturlover er ikke nødvendigvis universelle
Vaags skriver videre at det er avgjørende for Hume at han oppfatter naturlover som universelle. Det innebærer i følge Vaags at de er naturnødvendigheter som gjelder både i fortiden og i fremtiden. Men Vaags mener at naturlovene bare bør anses som statistiske ”regulariteter”. Det er også et åpent spørsmål om naturnødvendighetene bare dreier seg om vår tolkning og systematisering av våre sanseinntrykk. Dessuten, hvis naturlovene innebar nødvendigheter ville miraklene (gitt Humes definisjon) vært logisk umulige – noe som strider imot den vanlige oppfatningen om de bibelske miraklene.

Så vidt jeg vet var det nettopp Hume som formulerte induksjonsproblemet og som påpekte at nødvendighet i naturen egentlig skyldes vanen og hverken kan rasjonelt bevises eller begrunnes. På bakgrunn av dette er det lite trolig at Hume ville protestert heftig på Vaags innvending.

Det viktige er imidlertid at også spørsmålet om hvorvidt naturlover er universelle eller statistiske er irrelevant for Humes argumentasjon. Som sagt, det må være underforstått hos Hume at mirakler på et eller annet vis må oppfattes som brudd med hvordan verden ville vært hvis den var overlatt til seg selv. Dette igjen forutsetter at vi har en oppfatning om en streng lovmessighet ellers ville miraklet ikke kunne fungere som et tegn på guddommelig inngripen. Jo mindre streng regelmessighet miraklet bryter med, jo mindre mirakuløst er miraklet, og jo større sjanse er det for at miraklet ikke er et tegn på det guddommelige men er forårsaket av naturen selv.

Vaags: evidens handler ikke bare om kvantitet
Videre kritiserer Vaags rasjonalitetskravet om å velge den tro som det foreligger mest evidens for. Begrunnelsen synes å være at Hume har et ensidig kvantitativt syn på evidens. Vaags mener at Hume bare vektlegger antall tidligere forekomster av en bestemt hendelse når man skal vurdere om hendelsen er sannsynlig eller ikke. To eksempler skal vise at dette er uholdbart. Det første eksemplet handler om at fru Svendsen kan ha rasjonell grunn til å tro at hun har vunnet i lotto selv om hun frem til nå har tapt over to tusen ganger. Det andre eksemplet handler om at jeg har sett at Ole har falt fra sjette etasje, og selv om det er statistisk svært usannsynlig at han skulle overleve, vil det være rasjonelt å tro at han faktisk overlevde hvis han senere viser seg lys levende for meg. Det som er usannsynlig blir likevel rasjonelt å tro på fordi man har kvalitativt gode grunner til det.

Etter min mening behøver ikke disse eksemplene innebære en motsetning til Humes syn på evidens. Man må forstå Humes ”lovmessighet” på en ganske vid måte, og med litt godvilje kan begge disse ”kvalitativt” gode motargumentene i eksemplene reduseres til argumenter basert på ”kvantitative” regelmessigheter eller lover. Svendsen vet f.eks. at det har blitt utført mange tusen lottotrekninger uten at det har forekommet feil i trekningen, pluss en rekke andre regelmessigheter som bekrefter at sjansen for slike feil er uhyre liten. Hun vil derfor tenke som så at selv om det er svært usannsynlig at hun skulle vinne, er det enda mer usannsynlig at akkurat henne ville blitt utsatt for en feil. Når det gjelder eksemplet med Ole kan jeg kan ha hundretusenvis av erfaringer om at folk som tilsynelatende er levende også faktisk er levende, pluss en rekke andre regelmessigheter som bekrefter dette. Denne lovmessigheten vil dermed lett utkonkurrere kunnskapen om at man normalt sett dør hvis man faller fra sjette etasje.

Det er mulig at Hume overvurderer regelmessighetens rolle for evidensens styrke, og at det finnes evidens-kvaliteter som ikke kan reduseres til regelmessigheter. Men etter det jeg kan forstå har ikke Vaags vist at det er slik.

Humes argument er godt
Vaags konkluderer med at man ikke bare kan slå fast at mirakler ikke skjer fordi det er et brudd med regulariteter. Man må også vurdere hva som taler for at vitnesbyrdene faktisk er troverdige vitnesbyrd om at et mirakel faktisk har funnet sted. I tilfellet Jesus oppstandelse må vi derfor se nærmere på disiplene og deres situasjon.

Hume åpner riktignok for muligheten av tilfeller der vitnene er så pålitelige at det ville være et mirakel om de vitnet usant eller tok feil. Men dette må anses som svært usannsynlig, noe som også bekreftes av de mirakelhistoriene vi kjenner til – hvilket Hume utdyper i del to av kapittelet om mirakler. Dermed er det i utgangspunktet lite som skulle tilsi at man ville finne at Jesus oppstandelse, og alle andre mirakler, er så godt bevitnet at vitnesbyrdene i seg selv rettferdiggjør mirakeltroen. Jeg kan ikke finne noen avgjørende svakheter med denne argumentasjonen, og jeg trekker derfor den konklusjonen at Humes argument er et godt argument. Hvis man ikke allerede forutsetter at det guddommelige finnes er argumentet effektivt imot mirakeltro som sådan, og følgelig også tilsvarende effektivt imot at mirakler kan bevise det guddommeliges eksistens.

For den som likevel kjenner et behov for å granske vitnesbyrdene til Jesus oppstandelse vil jeg også minne om muligheten for at vitnesbyrdene, i tillegg til å kunne være feilaktige eller uærlige, er falske, i den forstand at de påståtte ”vitnene” slett ikke var vitner.



NOTER
[i] Hume, David: An Enquiry Concerning Human Understanding, Oxford: Oxford University Press 2007 (1748)
[ii] Enquiry s. 83

1 kommentar: