søndag 22. juli 2012

De intellektuelles skylapper


Når en god del vanlige nordmenn hisser seg opp over tiggende rom-folk fra Romania, og vil ha dem fjernet, er motsvaret fra de intellektuelle, inkludert den politiske venstresiden og kirken, at dette er mennesker som har det vanskelig og vi er forpliktet av internasjonale avtaler. Et sivilisert samfunn holder på prinsippene selv om man ikke liker det man ser.

Men denne argumentasjonen blir for ensidig. Nestekjærlighetsprinsippet skal veie tungt, men det finnes også andre tungtveiende prinsipper vi nordmenn må forholde oss til. Vi har for eksempel plikt til å verne om lokalsamfunnet, eller fedrelandet for den saks skyld. Vi har rett til å forskjellsbehandle egne borgere og utlendinger. Internasjonale avtaler kan være dårlige, og sies opp eller reforhandles – i alle fall diskuteres! Det er forskjell på å sende norske jøder til utryddelsesleire og det å nekte rumenere å tigge i byene våre. Det må da kunne gå an å ta lærdom av krigen og likevel bevare en viss evne til balansert argumentasjon?

Eller skyldes den ensidige tenkningen blant de intellektuelle at karriereutsikter og omdømme er viktigere enn samfunnsansvaret?

4 kommentarer:

  1. Du skriver "Vi har for eksempel plikt til å verne om lokalsamfunnet, eller fedrelandet for den saks skyld."

    Hvorfra får du denne plikten? (Du virker nesten litt overtroisk.)

    Nomen N.

    SvarSlett
  2. Hei. Ser at det kan virke litt vidløftig ja, men jeg måtte fatte meg i korthet. Med plikt mener jeg bare at jeg føler at vi har et ansvar overfor samfunnet vårt, og jeg tror at dette er i overensstemmelse med grunnleggende prinsipper de fleste egentlig lever etter. Men denne plikten er ikke metafysisk forankret i noe, så hvis du er helt uenig i plikten så skal jeg ikke si at du tar feil. Derfor tror jeg ikke jeg er overtroisk.

    SvarSlett
  3. Etter et rask overblikk over deler av innleggende dine ser det ut til at det som går igjen er bruken av argumentasjon og brytning av argumenter. Jeg er ikke helt sikker på om argumenter i seg selv er nok til å falsifisere eller verifisere Guds eksistens. Samtale og argumentasjon kan bare være ut fra det vi på et eller anna vis har oppdaget. Det vi ikke har oppdaget kan vi ikke finne ord på heller. Det betyr ikke at det vi ikke har oppdaget ikke eksisterer. Jeg ser at argumentene mot vår Herre kan være konsistense, mitt grunnlag for at de ikke er konsistense er det at det finnes en X faktor. Den X faktoren er det vi ikke vet. Trosfaktoren er også en X factor. Personlig erfaring av det, som bare jeg har erfart kan ikke andre nødvendigvis ha sett. Det betyr ikke at mine personlige erfaringer nødvendigvis kan falsifiseres eller for den sags skyld verifiseres av andre. AV den grunn er det grunnlagsløs å bruke rekker med argumenter for det ene eller det andre formål.
    Det synes også klart for meg en ting. Dette er jeg spent på din kommentar til. Det er at når man har bestemt seg for at noe er sant så har man et behov for å finne elementer som understøtter dette. Det som ikke underastøtter dette det ser man mere bort fra. I det å bryte et pro argument for Gud, vil du da være en jeger som er på jakt etter motargumenter. For meg er det å undersøke noe en måte å stille seg helt åpen, i ethvert nytt tilfelle. Så kan du saktens legge inn hva du føler, men det kan ikke skride fram som noe som enten verifiserer eller falsifiserer. Det som derimot kan verifisere er for meg det at forsøket på falsifikasjon ikks slår gjennom. Vår Herre er dermed fortsatt i min lenke.
    Jarle Bryne.

    SvarSlett
  4. Takk for kommentar. Beklager at det har tatt så lang tid å svare, men jeg er så forbasket opptatt med PPU for tiden.

    Til det første poenget: Du mener at argumenter har en begrenset verdi fordi argumentene er begrenset av det en har av tilgjengelig kunnskap. Det kan være en ukjent faktor med i spillet. For eksempel andres personlige erfaringer.

    Dette er jeg enig i. Argumentene jeg presenterer er derfor av begrenset verdi. Men dette gjelder egentlig i alle saker. Spørsmålet er da om vi likevel skal tillate oss å være rasjonelle ut fra den begrensede kunnskapen vi har, eller om vi helt skal slutte med å tenke? Jeg kan i alle fall ikke la være å forsøke å tenke så godt jeg kan. Men jeg bør selvsagt også samle så mye kunnskap jeg kan, slik at tenkningen har et så godt grunnlag som mulig.

    Til det andre poenget: Jeg er klar over problemet med at man har en tendens til å søke bekreftelser på egne meninger. Likevel tror jeg man kan motvirke dette til en viss grad, nemlig ved å forsøke å oppsøke og sette seg inn i motargumenter. Jeg tror jeg er ganske bevisst på dette. Dessuten, selv om man har en psykologisk hang til bekreftelser, har jeg selv erfart at fornuften min av og til tar meg i motsatt retning av mine tidligere meninger. Noen ganger har jeg faktisk måttet innse at verden var på en måter jeg absolutt ikke skulle ønske.

    SvarSlett