torsdag 7. juni 2012

En kritikk av Bjørn Are Davidsens bok Svar skyldig? - Del 2

En kritikk av Bjørn Are Davidsens bok Svar skyldig? Del - 1
En kritikk av Bjørn Are Davidsens bok Svar skyldig? Del - 2

En kritikk av Bjørn Are Davidsens bok Svar skyldig? Del - 3


4. Thomas Aquinas gudsbevis
Davidsen mener at Dawkins behandler Aquinas gudsbevis overfladisk og feilaktig. Etter min mening er gudsbevisene – også betraktet som gudsargumenter – så elendige i utgangspunktet at de godt kan behandles overfladisk, og dette er sannsynligvis den utbredte holdningen blant filosofer i dag. (Det skal sies at Aquinas selv muligens ikke så på sine fem "veier" (lat. quinque viæ) som ugjendrivelige bevis i moderne forstand.) Dessuten har Dawkins for det meste rett i sin kritikk. Gudsbeviset som gjerne kalles Argumentet fra den første årsak sier at verden som helhet trenger en årsak som ikke selv har en årsak. Årsaksrekken bakover i tid må ha en ende. Og den første årsaken kaller vi Gud. Dawkins har to motargumenter (77): 1) Man kan ikke bare kreve at årsaksrekken har en ende (“Even if we allow the dubious luxury of arbitrarily conjuring up a terminator to an infinite regress and giving it a name, simply because we need one…” ), og 2) Man kan ikke slutte fra at det må finnes en eller annen årsak til at denne må være kristendommens Gud (“…there is absolutely no reason to endow that terminator  with any of the properties normally ascribed to God: omnipotence, omniscience, goodness, creativity of design, to say nothing of such human attributes as listening to prayers, forgiving sins and reading innermost thoughts.”). Disse to argumentene er etter min mening svært tungtveiende. Derfor er det Aquinas og Davidsen som må kunne forklare hvorfor det må finnes noe utenfor universet som har ”nødvendig eksistens”, og hvorfor dette skulle ha de egenskapene som Bibelen sier at Gud har. (140)

Når det gjelder det første argumentet er det nærmeste man kommer et motargument, følgende påstand:

Gud er utenfor tiden og kan være årsak til universet, selv om universet er uendelig gammelt. Aquinas bygger sitt resonnement på observasjonen at ingen kjente ting i universet er slik at det er i stand til å være sin egen årsak. Alt har fått sin form, posisjon og fart fra noe annet. Alle ting er avledede. Ingen fysiske ting i universet har egenskaper som gjør at de må eksistere. Derfor er det ikke ulogisk å se etter en årsak utenfor universet. Etter noe som ikke selv er skapt, men har det som kalles for nødvendig eksistens. (139-140)

Jeg synes overhodet ikke det virker logisk at det må finnes én årsak, utenfor universet som helhet, og som har ”nødvendig eksistens”. Jeg finner heller ingen grunner til at en eventuell årsak må være som den kristne antropomorfe guden. Dessuten, hva vil det si å ha en nødvendig eksistens i denne sammenhengen? Hvorfor må Gud ha nødvendig eksistens? Hvorfor kan ikke universet som helhet ha en slik nødvendig eksistens? Hva vil det si å være ”utenfor” universet (hva kan ”utenfor” bety her om det ikke betyr en romlig plassering?)? Og hva vil det si å være ”utenfor tiden”? 

Davidsen erkjenner iallefall at den første årsaken ikke uten videre kan identifiseres med Bibelens Gud, men han mener at argumentet er godt nok til å imøtegå en ateist. (138) Men en ateist er en som bl.a. ikke tror på en personlig og intelligent Gud, så Davidsen må derfor likevel forklare hvorfor en første årsak må være intelligent og ha bevissthet.

Davidsen har til slutt rett i at gudsbevisene har ”gjennomgått en modernisering” de seneste tiår. (142) Men han forteller ikke hva denne moderniseringen består i, og ut fra min kjennskap til f.eks. William L. Craig, Alvin Plantinga, Richard Swinburne, og andre kristne religionsfilosofer, kan disse moderniseringene sammenliknes med å smøre et lag med maling over en råtten trevegg. Selv om skarpe hjerner, som de nevnte filosofene utvilsomt er, forsøker å flikke på dem, er de klassiske ontologiske og kosmologiske argumentene rett og slett for dårlige i utgangspunktet, dvs. i sin grunnleggende logikk og sine grunnleggende premisser. Filosofen J.L. Mackie (ateist) skriver f.eks. om Plantingas reviderte ontologiske gudsbevis: ”Altogether, then, the argument is worthless as a support for theism, and is interesting mainly as a logical peculiarity.(Mackie 1982:62) Og om design-argumentet: “I conclude that the argument for design cannot be revived. The advance of science has destroyed the starting-points which made it initially plausible and attractive in the eighteenth century, while the general philosophical objections which were brought against it even then by Kant and, above all, by Hume, remain in force against Swinburne’s restatement of it, and, I surmise, against all possible reconstructions.(Mackie 1982:149)

At Mackie mener dette er selvsagt ikke et bevis for at jeg har rett i at gudsbevisene er elendige, men det viser at også anerkjente filosofer ser liten verdi i disse argumentene, også i reviderte versjoner, og forteller dermed at Dawkins ikke er helt på jordet.


5. Kan Gud stå bak evolusjonen?
Dawkins synes teorien om at Gud skal ha brukt evolusjonen for å skape livsformene, er svak. Hvorfor skulle Gud bruke en prosess der han selv ikke har noe å gjøre? Er det fordi han er lat? Davidsen ser bare latterliggjøring i slike spørsmål, og han tenker at ”Kanskje Gud rett og slett liker å pusle over milliarder av år, og se tingene utfolde seg i praksis, fremfor å haste av gårde på millisekunder.(146) For Gud er ikke lat, og han bruker gjerne naturlige prosesser for å utføre sine gjerninger, mener Davidsen å lese ut av Bibelen. Han minner også om at Gud faktisk trengte seks dager på skapelsen, det var altså ikke bare å knipse.

Uansett hva Davidsen måtte mene, er det utvilsomt slik at evolusjonsteorien innebærer en svekkelse av teorien om kristendommens skapergud. Bare tenk på hvor mye sterkere teorien om Gud hadde stått hvis det f.eks. viste seg at vitenskapen på alle måter hadde bevist at mennesket ikke kunne være resultat av en evolusjon, men så ut til å ha oppstått i løpet av svært kort tid…

Det er to grunner til at evolusjonsteorien har hatt denne ødeleggende effekten. For det første fordi kristendommen har måttet gjøre store endringer i teorien om Gud. I realiteten har man nesten fullstendig avvist skapelsesberetningene i GT. Store ad hoc-endringer er i prinsippet problematisk for alle teorier. Dette er allment akseptert innenfor vitenskapsteorien.

For det andre er teorien om Gud svekket fordi evolusjonsteorien fører til problemer med hensyn til Gud-teoriens indre konsistens. Som Dawkins påpeker er det søkt å tenke at en allmektig Gud ville anvende en skapelsesmetode der hans selv ikke er direkte involvert og setter spor. Den eneste grunnen jeg kan tenke meg må være fordi han vil gjemme seg, noe som rent statistisk sett er svært usannsynlig. Av samme grunn tror vi ikke lenger at Gud hele tiden griper inn i naturen. Lyn og torden, solens gang, regnet som vanner markene, helbredelse fra sykdom, graviditet – ingenting av dette skyldes at Gud kontinuerlig bestemmer seg for å gjøre ditt og datt. Vi tror heller ikke at sykdom, naturkatastrofer, ondskap og annen lidelse, skyldes at Gud bestemmer seg for å straffe, eller at demoner stadig vekk lager trøbbel. Siden disse fenomenene i dag har fått naturlige forklaringer, blir de guddommelige forklaringene ikke lenger trodd, og de fleste synes det er søkt å flytte Gud et hakk lenger bak i årsaksrekken og si at han kontinuerlig bruker disse naturlige prosessene til å oppnå sine hensikter.

I tillegg virker det meget inkonsistent at en allmektig og barmhjertig Gud anvender en prosess som bl.a. innebærer at utallige dyr og mennesker nødvendigvis må lide og dø, noe Dawkins påpeker. Det virker også inkonsistent ut fra oppfatningen om at Bibelen er troverdig, hvis skapelsesberetningene i mer enn to tusen år har ført til feilaktige oppfatninger om hvordan livsformene har blitt til. Dette kan ikke ganske enkelt forklares med at menneskene i tidligere tider var kunnskapsløse og ikke kunne forestille seg en evolusjon, og at skapelsesberetningene derfor måtte være svært enkle. Man kunne jo ganske enkelt skrevet at Gud på mystisk vis skapte livet over lang tid, uten å komme inn på detaljer som rekkefølge og dager.

Så ja Gud kan stå bak evolusjonen, men ut fra hva vi vet om naturen, og hva Bibelen og kirken ellers lærer om Gud, så er det nå mindre sannsynlig at Gud har skapt menneskene, enn hva man hadde grunn til å tro før evolusjonsteorien ble lansert og siden bekreftet.

Man kunne hevde at vi fremdeles trenger Gud for å forklare evolusjonens opprinnelse. Men Gud er selvsagt ikke en vitenskapelig hypotese baserte på kunnskap om biologisk liv – den er egentlig bare en logisk mulighet. Sannsynligheten er derfor overveiende for at det finnes en annen årsak til livets opprinnelse. Dessuten er det noe helt annet å forklare at mennesket plutselig har oppstått, enn det er å forklare hvordan en evolusjonsprosess en gang har startet for milliarder av år siden. Evolusjonsprosessen peker mot en annen årsak enn den årsaken Bibelens skapelsesberetning peker mot. Og her har Dawkins et godt poeng: Selv om vi ennå ikke har en naturlig forklaring på hvordan evolusjonen startet, så er en naturlig forklaring på menneskets tilblivelse sannsynligvis langt lettere å tenke seg i dag enn det må ha fortont seg for mennesker før Darwin.


6. Finstemthetsargumentet
Hvorfor er jorden egnet for liv? Hvordan kan det ha seg at universet er så tilpasset eller ”finstemt” at liv er mulig, når en tenker på at universet kunne vært uten denne muligheten, og at det ikke er mye som skulle til for at det hadde vært umulig? Mange har ment at det eneste gode svaret på disse spørsmålene er at det må finnes en Gud som har designet jorden med vilje. Dawkins kritiserer dette svaret, og mener at det sannsynligvis finnes bedre forklaringer en design, f.eks. forklaringer som antar at det finnes svært mange universer, og at universene har utviklet seg over svært lang tid. Således har evolusjonsteorien om biologisk liv gjort oss bevisste at det kan finnes evolusjonsmekanismer på andre områder, også på det kosmiske.

La meg begynne med å si at selv om jeg ikke er astrofysiker, så tror jeg at Davidsens skepsis til tallfesting av usannsynlighet for at liv skulle oppstå på Jorden, eller at universet skulle inneholde mulighet for liv, er fornuftig. Slike tall vil nok i overskuelig fremtid være beheftet med enorme usikkerhetsmomenter. Jeg er også enig med Davidsen i at Dawkins tar feil i at en mer kompleks forklaring eller årsak, ikke kan forklare et mindre komplekst fenomen. Davidsen har også rett i at Gud kan være forklaringen på universet, selv om man kan spørre om hvem som skapte Gud.

Likevel er det en del problemer med Davidsens argumentasjon. Igjen mener han at Dawkins burde kommet inn på om det finnes en ultimat årsak med ”nødvendig eksistens” (altså Gud). ”For enten er noe blitt til av absolutt ingenting (noe det finnes lite empiri for), eller så finnes noe som ikke selv er skapt og dermed er selveksisterende.(152) (Som om vi har noe mer empiri for ”selveksisterende” ting…) Hvorfor denne ”selveksisterende” årsaken skulle ha noen likheter med religionenes guder å gjøre sier han ikke noe om.

Videre kritiserer han Dawkins påstand om at Gud må være mer kompleks enn universet. Davidsen peker på at Dawkins logikk får uholdbare konsekvenser:

Men er det slik, blir Gud mer sannsynlig desto mindre kompleks verden er. En konsekvens er at jo mindre komplisert vitenskapen finner liv og bevissthet, desto mer sannsynlig er Gud. Skulle man oppdage at liv og bevissthet nærmest er noe naturnødvendig, er det tilsvarende nesten nødvendig at Gud finnes. Og jo mer umulig det er at vi skulle ha blitt til av oss selv, desto mer umulig er det at Gud finnes. Er vår eksistens så lite sannsynlig at det ikke kan tenkes andre forklaringer enn overnaturlige, er det overnaturlige motbevist. Dawkins’ logikk kunne med andre ord vært mer elegant. (153)

Avsnittet er ikke helt lett å få tak på, men studerer vi det nøye vil det etter min mening fremgå at det nok likevel er Davidsens logikk som kunne behøvd en ny gjennomgang. Først: Selv om Dawkins hevder at Gud må være mer kompleks enn universet så er det selvsagt ikke en logisk konsekvens at hvis universet er svært lite komplekst så er det ”tilsvarende nesten nødvendig at Gud finnes”. Dawkins har nemlig ikke hevdet at det som er svært enkelt sannsynligvis eksisterer, og han har heller ikke hevdet at Gud er bare litt mer kompleks enn skaperverket. Han har bare hevdet at det er mindre sannsynlig at noe komplekst har blitt til av seg selv enn noe enkelt. Så konsekvensen er at jo enklere universet er, jo enklere kan en eventuell skaper være, og jo mer sannsynlig er det at skaperen kan ha blitt til av seg selv. Men det betyr altså ikke at det faktisk er sannsynlig at det finnes en skaper som har blitt til av seg selv. Til illustrasjon: En komplisert ting krever mer kompliserte arbeidstegninger enn en enkel ting. Jo enklere tingen er, jo mindre kompliserte arbeidstegninger behøver vi. Men det betyr ikke at det må finnes arbeidstegninger for en svært enkel ting. 

Davidsens neste setning er derimot riktig. Konsekvensen av Dawkins logikk blir at hvis universet er veldig komplisert, så det nesten umulig kunne ha blitt til av seg selv, så må det samme gjelde en eventuell skapergud. Men jeg skjønner ikke hva som er åpenbart ulogisk eller problematisk med denne konsekvensen? Poenget er at ut fra hva vi kjenner til om intelligente vesener, så må ett slikt vesen være ekstremt komplekst hvis det skal være i stand til å skape en verden som vår ut fra en kalkulert plan. Man kan selvsagt hevde at det kan finnes andre typer intelligens som ikke trenger å være kompliserte, men en slik påstand er så vidt jeg kjenner til et rent postulat uten noe som helst begrunnelse. 

Davidsen mener dessuten at Dawkins oppfatning innebærer en selvmotsigelse: - ”Er vår eksistens så lite sannsynlig at det ikke kan tenkes andre forklaringer enn overnaturlige, er det overnaturlige motbevist.” Men poenget til Dawkins er jo nettopp at alternativet til tilfeldighet ikke er design eller noe overnaturlig, men et utall av andre mulige årsaker og årsaksmekanismer.

Dawkins er som sagt opptatt av at en enkel ting i seg selv er mer sannsynlig enn en kompleks ting. Jeg tror jeg må være enig, selv om det empiriske grunnlaget nok er ganske tynt. Vel så interessant er det faktum at evolusjonsteorien tar utgangspunkt i mekanismer som vi vet finnes og som kan observeres. Også dette kan si noe om verdens årsak. Vi har vitenskapelig bevis for at det som er mest komplisert i denne verden, nemlig biologiske livsformer, har blitt til som følge av en meget lang ikke-planstyrt utviklingsprosess. Dessuten vet vi at alle menneskeskapte konstruksjoner, kanskje bortsett fra de aller mest primitive, ikke er skapt av én enkelt intelligens, men av svært mange. Og alle disse designerne har benyttet seg av en betydelig kulturell evolusjonsprosess – nemlig menneskehetens akkumulering av teknikk og kunnskap.  I tillegg vet vi at designerne består av de samme grunnstoffene som det de har designet. Derfor er det rimelig, ut fra prinsippet om ensartethet, å anta at verden heller er blitt til gjennom en eller annen ikke-planstyrt utvikling, enn fra én enkelt intelligent skaper – og at hvis verden mot formodning skulle blitt til ved hjelp av intelligens, så har det vært ekstremt mange designere i sving, og disse designerne har nytt godt av en svært lang kulturell evolusjon, og de består av de samme stoffene som det de har designet. Altså er kristendommens transcendente skapergud en av de mindre sannsynlige årsakene til universet, sett fra denne filosofisk-kosmologiske synsvinkelen med fokus på universets kompleksitet.


7. Dawkins materialisme/scientisme
Davidsen kommer tilbake til spørsmålet om vitenskapelighet/empiri i forhold til begrunnelse av Guds eksistens. Han kritiserer Dawkins for at hans sannsynlighetsvurderinger baserer seg på et fysisk univers med mange kjente lovmessigheter. ”Han behandler det overnaturlige som om det er naturlig.(153)

Det er riktig at Dawkins tar utgangspunkt i vårt kjente univers, med kjente fysiske lover og kjente former for bevissthet og intelligens. Men det er også nettopp det han burde gjøre. For det første er vårt kjente fysiske univers det eneste vi kjenner. Vi har intet annet utgangspunkt for hva vi skal tenke om virkeligheten. For det andre har vi allerede vært inne på ensartetshetsprinsippet (principle of uniformity) som sier at det er rasjonelt å forvente at virkeligheten er ensartet. For eksempel: Mennesket ser ut til å tro at verden i stor grad vil være den samme i morgen som i dag. Fysikere går ut fra at naturlovene vi har oppdaget i vår del av universet, er de samme over hele universet. Prinsippet om ensartethet ligger til grunn for all induktiv logikk, derunder analogiargumenter. På bakgrunn av et begrenset antall hvite svaner er det faktisk legitimt å tro at alle svaner er hvite. Evolusjonsteorien er mer troverdig enn Bibelens skapergud, bl.a. fordi den ikke er avhengig av noe radikalt nytt. Den anvender fenomener som allerede finnes på jorden: tid, arv og variasjon. Således virker det etter min mening mer sannsynlig at vårt univers, dvs. det universet vi kan erfare, skyldes stoffer og mekanismer som likner på dem vi allerede erfarer i store kosmiske prosesser, og som har foregått over lang tid, enn at en vesensforskjellig men intelligent bevissthet har skapt universet etter en plan. Hvis Davidsen mener at prinsippet om ensartethet må fravikes akkurat i denne saken der det ikke passer sammen med hans overbevisning, bør han gi en god grunn for det.

Man kunne selvsagt, som vi allerede har vært inne på, postulere eller definere at designeren er én enkel substans, og at han er radikalt annerledes enn skaperverket, som filosofene Swinburne og Ward, og teologer før dem, har gjort. Davidsen skriver: ”I filosofien defineres Gud ofte som et ikke-avhengig vesen med maksimale ”storhetsegenskaper” (”great-making properties”), som godhet, makt, viten og nødvendig eksistens.(154) Swinburne mener at den klassiske Gud er følgende: ”a person without a body (i.e. a spirit), present everywhere, the creator and sustainer of the universe, a free agent, able to do everything (i.e. omnipotent), knowing all things, perfectly good, a source of moral obligation, immutable, eternal, a necessary being, holy, and worthy of worship”. (Mackie 1982:1 (ref. til Swinburne 1977:2)) Men selv om disse (påfallende) kjekke egenskapene ville gjøre design-teorien mer koherent, så er de like fullt rene postulater, uten noen relevant begrunnelse i denne sammenhengen, og dermed helt uinteressante i argumentasjonen. (En annen sak er at hvis Gud defineres med disse egenskapene, så blir Gud selvsagt langt mer usannsynlig enn hvis det eneste kriteriet var at han var en intelligent årsak til universet.)

Davidsen beskylder videre Dawkins for å ikke oppgi ”…kvantifiserbare metoder som egner seg for å etterprøve hans egne påstander om Guds manglende sannsynlighet.(154) Men den åpenbare grunnen til at Dawkins ikke nevner slike metoder er fordi han begrunner sin påstand ut fra en generalisering av observasjoner som kan gjøres av alle. Når han sier at et superintelligent vesen som har skapt verden etter en plan, og som fremdeles overvåker hver minste detalj, må være komplekst, så underforstår han sannsynligvis noe vi alle kan observere: Jo mer kompleks en konstruksjon (merk: ikke en gjenstand i naturen) er, jo mer kompleks må konstruktøren/arbeidstegningen/metoden/materialene sannsynligvis være. Er noen uenig i dette, er det bare å vise til fenomener i verden som indikerer det motsatte.

Davidsen mener at Dawkins må oppgi spesifikke metoder og kriterier når han hevder at Gud må begrunnes som en vitenskapelig hypotese. (154) Men etter min mening er det rimelig å tolke Dawkins dit hen at han henviser til de helt basale vitenskapelige metoder og kriterier som ligger til grunn for all vitenskap (koherens, konsistens, testbarhet osv.) Her har Dawkins støttespillere også blant teologer. Wolfhart Pannenberg mener at spørsmålet om Guds eksistens må behandles som en vitenskapelig hypotese: ”And the reality of the Christian faith ultimately depends on the reality of God. This is why theology, precisely as a theory of history of the transmission of the Christian tradition, cannot be just a positive science of Christianity, either from a supernaturalist point of view, or from that of the history of culture. Its real task is to examine the validity of the thesis of faith as a hypothesis.(Pannenberg 1976:296) Dessuten er det for meg åpenbart at hvis en skal begrunne eksistensen til noe svært mange moderne mennesker betviler, er det ingen vei utenom grunnleggende vitenskapelige metoder. Ellers kunne man påstå eksistensen til hva som helst, og så definere eller postulere at denne tingen ikke lar seg underkaste vitenskapelig granskning. I praksis er dette uholdbart og ingen ville feste lit til slike påstander.

Hvordan begrunnelsen skal foregå konkret er det teistene som må finne ut av, ikke Dawkins. De religiøse har nemlig, som vi skal se, en bevisbyrde å bære på.


Litteratur

Davidsen, B.A. 2007.
Svar skyldig? Om nye ateister og New Age. Lunde forlag.

Dawkins, R. 2006.
The God delusion. Bantam Press.

Mackie, J.L. 1982. The Miracle of theism: Arguments for and against the existence of God. Oxford: Clarendon Press.


Pannenberg, W.
1976. Theology and the Philosophy of Science. Philadelphia: Westminster Press.

Swinburne, R. 1977.
The coherence of theism. Oxford University Press.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar