lørdag 26. mai 2012

En kritikk av Bjørn Are Davidsens bok Svar skyldig? - Del 1

En kritikk av Bjørn Are Davidsens bok Svar skyldig? Del - 1
En kritikk av Bjørn Are Davidsens bok Svar skyldig? Del - 2

En kritikk av Bjørn Are Davidsens bok Svar skyldig? Del - 3


Her følger en relativt grundig kritikk av Bjørn Are Davidsens bok Svar skyldig? Om nye ateister og New Age. (Lunde forlag, 2007) Dette er ikke en bokanmeldelse, så jeg har plukket ut bestemte påstander og argumenter som jeg synes er interessante å kritisere.

1. Litt overfladisk om hele boken
Davidsen innleder boken med å snakke litt varmt om fornuften. Her er det en del ok betraktninger, f.eks. at fornuften spiller en viktig rolle også når det gjelder menneskers religiøse tro. Han kritiserer både kristne fideister og religionskritikere (som f.eks. Dawkins) som mener at religion er tro på tross av fornuften. Videre er Davidsen opptatt av å avlive en del negative myter om kristendommen, f.eks. dette at kirken alltid har kjempet mot vitenskapen. Dette kommer han tilbake til i slutten av kapittel 5. Jeg synes også dette virker greit, men jeg må samtidig innrømme at jeg ikke har særlig innsikt i denne delen av kirke- og vitenskapshistorien. I kapittel 3 har Davidsen en del ok kommentarer til en del lettvinte ateistiske argumenter.

I kapittel 2 (”Svar skyldig?”) kritiserer Davidsen ateisten Lars Gule for flere ting. Først gir han sannsynligvis en urimelig tolkning av Lars Gules argument om at det finnes to moderne apologetiske strategier, enten a) et forsvar for en bokstavtro fortolkning av Bibelen, eller b) å tolke alt i Bibelen så ullent og symbolsk at Bibelen ikke kommer i konflikt med vitenskapen. (47-48) Ut fra sitatene å dømme (jeg har ikke lest artikkelen) er det for meg åpenbart at Gule her ikke nødvendigvis mener at absolutt alle kristne kan plasseres i én av båsene, men at det er snakk om tendenser eller praktiske idealtyper. Og i så fall mener jeg at Gule har påpekt noe riktig.


Uansett mener Davidsen at Gule ikke kan kreve at kristne begrunner sitt syn gjennom vitenskapelig frembrakt kunnskap, for heller ikke moral og politikk begrunnes vitenskapelig. Davidsen mener f.eks. at pavens motstand mot prevensjon handler om verdier, ikke om fakta. ”Pavens holdning til seksualitet, HIV og kondomer har å gjøre med et syn på livet og verdier.(51) Dette er nok feil. Pavens syn på livet og verdier, og dermed også hans syn på prevensjon, avhenger ganske sikkert av at han tror på Gud og at Bibelen er Guds ord. Kristendommen handler ikke bare om verdier eller subjektive opplevelser som ikke kan begrunnes/kritiseres ut fra empiri. Dette skal vi komme tilbake til, men Bibelen er et historisk dokument som man kan vurdere ut fra vitenskapelige metoder på lik linje med andre dokumenter. Det ser ut som om Davidsen først og fremst tenker på naturvitenskapen (med en sarkastisk undertone antar han at Gule ikke mener man kan laboratorieteste treenigheten) men også de historiske vitenskapene benytter observasjon. Dessuten, heller ikke rent naturvitenskapelige metoder kan avskrives. Etter min (og manges) mening, har disse metodene f.eks. bevist at skapelsesberetningen er usann. Davidsen mener at skapelsesberetningen skal tolkes symbolsk, men det kan åpenbart diskuteres. Det finnes historiske argumenter for at man opprinnelig tolket skapelsesberetningen bokstavelig, og det har vært en vanlig tolkning blant kristne frem til moderne tid.


I kapittel 4 kritiserer Davidsen to bøker som forsvarer ateisme, Sam Harris Letter to a Christian Nation, og Christopher Hitchens God is not Great. Jeg har bare så vidt vært borti disse bøkene, så jeg kan ikke kommentere Davidsens gjengivelse. Men argumentene hans virker ok. I kapittel 5 er det Richard Dawkins bok The God Delusion som kritiseres. Denne boken har jeg selv lest, og her er det mye å gripe fatt i, så vi skal komme tilbake til de enkelte argumentene hver for seg.


På side 120 hevder Davidsen at teologi er et vitenskapelig fag (”selvsagt kan man forske på teologi”). Til inntekt for dette synet tar han litteraturprofessor Øyvind T. Gulliksen, som hevder at teologi ganske enkelt er ”skriftvitenskap”.  Riktignok mener Davidsen at teologi også er noe mer, nemlig ”læren om Gud” (121), men går ikke nærmere inn på hvilke konsekvenser dette får. Jeg har annetsteds argumentert for at hvis teologi er læren om Gud, så er teologi ikke vitenskap. Min argumentasjon kort oppsummert: Hvordan kan man kalle noe vitenskap hvis selve hovedforskningsobjektets eksistens er en ren hypotese som folk har vært dypt uenige om i flere tusen år, og som de fleste teologer ikke tror man kan bevise vitenskapelig? Dermed mener jeg også at Davidsen begår en selvmotsigelse når han på den ene siden hevder at man kan forske på teologi samtidig som man ikke kan begrunne Guds eksistens empirisk.


På side 126 diskuterer Davidsen hvorvidt Jesus kunne oppriktig ta feil i at han var Gud. C.S. Lewis og andre har nemlig påstått at Jesus ikke kunne hevdet at han var Gud hvis han faktisk ikke var det. Det Davidsen ikke nevner er at de aller fleste som forsker på den historiske Jesus vet at Jesus sannsynligvis aldri hevdet at han var Gud. Vi finner riktignok noen antydninger i Johannesevangeliet (som for øvrig skiller seg ut blant evangeliene bl.a. pga. sine kristologiske spekulasjoner), men det er høyst tvilsomt om Jesus intensjon var å si at han er Gud. Tvert imot tyder det meste på at han ikke anså seg som guddommelig eller som Gud. Det er faktisk også tvilsomt om Jesus så på seg selv som Messias. I det eldste evangeliet Markus, er det bare ett sted, nemlig under avhøret i Det høye råd (14:61), hvor han innrømmer å være Messias. Markus mer enn antyder at Jesus ville holde dette skjult gjennom sin virkeperiode. Men dette kan selvsagt også være en kristen forklaring på et problematisk historisk faktum, nemlig at den historiske Jesus faktisk ikke lærte at han var Messias. Uansett, å hevde at en er Guds utvalgte har blitt gjort av svært mange mennesker i alle tradisjoner, særlig i mer overtroiske tider, så det behøver overhodet ikke innebære sinnsforvirring. 

Vi skal så se nærmere på noen utvalgte påstander og argumenter som Davidsen fremsetter.



2.
Kan Gud bevises empirisk?
Davidsen tviler som sagt på at Gud kan bevises vitenskapelig eller empirisk (ved sanseerfaring). Han leverer fem argumenter til støtte for sin skepsis (43-46):

1. Klassisk kristendom hevder at Gud er bakenfor det vi kan erfare.
2. Gud ønsker ikke å la seg påvise av erfaring.
3. Empiriske studier er ikke alltid entydige, f.eks. studier av bønn.
4. Man kan ikke bevise at naturen er ensartet (eng. uniform), f.eks. at verden i dag er den samme som verden i morgen. Dette er David Humes kjente skeptiske oppdagelse, og undergraver i prinsippet all vitenskapelig/empirisk forskning.
5. Det finnes ikke kriterier for hva som skal telle som en Gud-observasjon. M.a.o., vi vet ikke hva vi skal se etter.

Jeg skal kommentere punktene i rekkefølge:

Til 1) Det er nok så at Gud i følge klassisk kristendom er hinsides erfaringen i den forstand at han ikke kan sanses direkte. Men så vidt jeg vet er det ikke klassisk kristendom å hevde han ikke kan begrunnes via erfaring. Hvis Gud på en eller annen måte forårsaker hendelser som vi kan sanse, er han i prinsippet mulig å begrunne ut fra erfaringen. Og skal en tro Bibelen har han gjort det mange ganger. Det er jo nettopp derfor en god del religiøse mennesker argumenterer for hans eksistens ved å peke på ting vi kan erfare, f.eks. universet (kosmologiske gudsbevis), mennesket, mirakler, bønnesvar osv.

Til 2) På den annen side er Gud åpenbart lite interessert i å manifestere seg, så det kan jo være at han ikke ønsker å la seg erfare eller begrunne. Etter min mening virker denne forklaringen meget søkt, for å si det forsiktig. Spesielt søkt blir det når man tenker på at kristendommens Gud angivelig er interessert i at menneskene skal komme til tro på ham, at han elsker menneskene og vil ha et forhold til dem, at han er allmektig og overvåker jorden og hvert enkelt menneske hele tiden, og at han tidligere har manifestert seg – både ansikt til ansikt og ved spektakulære mirakler. Tilfeldigvis er han av en eller annen grunn ikke interessert i å vise seg for moderne mennesker. Og enda mer søkt blir det å hevde at han ikke vil vise seg, når den alternative, sekulære forklaringen er så veldig enkel og grei: Gud er bare en myte, og derfor kan han ikke påvises, og derfor har han ”sluttet” å vise seg.

Til 3) Greit nok at vitenskapelige studier ofte kan være flertydige, men dette gjelder all vitenskap, og er selvsagt et dårlig argument mot at man ikke skulle kunne påvise Gud. Ser man nærmere på f.eks. bønn, så er det etter min mening lett å lage eksperimenter som burde kunne påvise en effekt av forbønn. (Men hvis Gud gjør det slik at han på en eller annen måte ønsker å gjemme seg for slike eksperimenter, så blir selvsagt slike studier umulig.)

Til 4) Poenget er irrelevant så lenge alle mennesker de facto går ut fra at universet er stabilt (ensartet=uniformt), enten man vil eller ikke. Forøvrig var Hume selv klar over skeptisismens begrensede innflytelse. ”’Tis happy, therefore, that nature breaks the force of all sceptical arguments in time, and keeps them from having any considerable influence on the understanding.(Treatise, 4.1) (45)

Til 5) Det skulle ikke være umulig å finne kriterier for Guds-observasjon (rettere sagt: Gudsindikasjon-observasjon). Ved undersøkelse av forbønn er kriteriet ganske enkelt et signifikant antall bønnesvar. Et annet kriterium kan være om Bibelen er historisk korrekt, i alle fall hvis man snakker om Bibelens Gud. Hvis det viser seg at Bibelen ikke holder vann, har man få holdepunkter for å tro at Bibelens Gud finnes.

Oppsummert mener jeg det derfor er rimelig å forvente at Guds eksistens skulle kunne etterprøves ut fra empirisk forskning.


3.
Er vitenskapens meningsfullhet en støtte for hypotesen om Gud?

Davidsen: Empiriske studier styrker hypotesen om Gud

På side 45, i diskusjonen om Gud kan bevises empirisk, presenterer Davidsen følgende gudsargument: ”I et jødisk-kristent univers møter vi en lovgiver bak naturen. Dermed har vi et grunnlag for å tro at den er rimelig regelmessig. I en slik virkelighetsforståelse styrkes hypotesen om Gud daglig ved at empiriske studier synes å gi meningsfulle resultater.

Denne argumentasjonsformen kan i beste fall påvise en koherens (sammenheng) mellom teori og empiriske data. Teorien er her Gud, og de empiriske data er at empiriske studier gir meningsfulle resultater. Jo bedre og jo mer eksklusiv sammenheng det er mellom teori og data, jo mer troverdig er teorien. Hvis det f.eks. åpenbart ligger i Guds vesen at menneskets vitenskapelige undersøkelser gir meningsfulle resultater, samtidig som dette ikke kan forklares på andre måter (eksklusivitet), så har vi styrket teorien om Gud.

Vi må altså spørre om hvorvidt det ligger i Guds natur at mennesker kan stole på sine kognitive evner, og hvorvidt menneskets kognitive evner kan ha andre forklaringer. Etter min vurdering er det sikkert rimelig å tro at Bibelens Gud ville skape en relativt regelmessig verden. Problemet her er hovedsakelig at det kan finnes svært mange andre grunner til at universet er lovmessig. Det er ingenting som tilsier at Gud er den eneste rimelige forklaringen. Dette problemet er så alvorlig at argumentet må vurderes som meget svakt.

Davidsen: Fysikalismen kan ikke leves konsekvent
Et annet men relatert argument dukker opp under Davidsens kritikk av det han mener er Dawkins to-delte verdensbilde: Det som egentlig finnes er objektivitet, determinisme og fornuft, mens det som bare tilsynelatende finnes er subjektivitet (et biprodukt av det objektive), fri vilje og evige verdier. Liknende syn finner vi hos filosofer som Hume, Hegel, Schopenhauer og Nietzsche, som på hver sine måter har uttrykt skepsis til fornuftens gyldighet eller nytte. Men Dawkins havner dermed i et dilemma, for han må i så fall intellektuelt erkjenne at mennesket ikke har fri vilje, samtidig som han mener at det er umulig å la være å føle at en har fri vilje (108, se også note nr. 97). Davidsens argument er som følger: ”Kan jeg ikke leve i praksis som om mitt eget grunnsyn stemmer, er det et godt spørsmål om jeg ikke bør vurdere å kikke litt mer i retning av andre syn på virkeligheten.(111)

Dawkins skal etter min mening ha ros for at han i alle fall innrømmer at han føler han befinner seg i et dilemma. Det må også sies at han ikke er den første som føler nettopp dette dilemmaet mellom en intellektuell fysikalisme/determinisme og den subjektive følelsen av frihet. Dilemmaet er mye diskutert, og de fleste filosofer mener faktisk at det er et skinn-dilemma. Man kan faktisk være determinist samtidig som man mener at mennesket har fri vilje. Denne posisjonen kalles ”kompatibilisme”, og er nok den vanligste posisjonen blant filosofer som diskuterer dette spørsmålet (Pereboom 1997:viii). Jeg har selv presentert min egen forklaring på dilemmaet i blogginnlegget Kort om: Frivilje og determinisme. Dawkins trenger altså ikke forkaste determinismen selv om han føler på sin subjektive frie vilje.

Det finnes dessuten gode grunner til å hevde at de aller fleste mennesker ofte ikke lever som om man hadde fri vilje. Hume sa det slik: ”A prisoner who has neither money nor interest, discovers the impossibility of his escape, as well when he considers the obstinacy of the jailer, as the walls and bars with which he is surrounded; and, in all attempts for his freedom, chooses rather to work upon the stone and iron of the one, than upon the flexible nature of the other.(Enquiry, 8.1 (§70))

D
avidsen: Rasjonalitet kan ikke være et resultat av naturlig utvalg
Davidsen mener at hvis det er sånn at rasjonaliteten er et resultat av en evolusjonsprosess der den har blitt utviklet fordi den gir mennesket bedre evne til å overleve, så viser dette at man ikke kan stole på de rasjonelle evnene. ”Som andre dyr er også erkjennelsen vår begrenset til det vi trenger for å overleve. Dermed er det vanskelig å vite hvor mye av erkjennelsen vår som faktisk samsvarer med virkeligheten. Er naturlig utvalg hele historien, underminerer vi troen på en fundamental gyldighet av vår egen rasjonalitet, slik Plantinga behandler i sitt evolusjonære argument mot naturalismen. Det er underlig at en evolusjonsbiolog som Dawkins ikke engang nevner dette argumentet.(113)

Etter min mening er det ikke underlig at Dawkins ikke nevner dette argumentet, fordi jeg regner med at de fleste ikke skjønner hvorfor vår rasjonalitet må være ”fundamentalt gyldig” og samsvare med en slags ultimat virkelighet som Davidsen og Plantinga blir nødt til å forutsette. For meg er det i alle fall uproblematisk at min rasjonalitet er utviklet som et resultat av evolusjon, og selv om jeg ikke erfarer en ultimat virkelighet så er jeg i alle fall i stand til å erkjenne litt av den virkeligheten vi mennesker er i stand til å erkjenne. Jeg klarer meg fint med denne begrensede viten. Det er i alle fall ingen legitim grunn til å postulere en mer virkelig virkelighet.

Davidsen: Teorien om memer undergraver rasjonaliteten
Davidsen mener også at teorien om memer, kulturens ekvivalent til biologiens gener, underminerer vår rasjonalitet. Argumentet er at man visstnok ikke vil kunne skille memer fra rasjonelle idéer. ”Memer bygger på idéen om at forestillinger spres mye på samme måte som gener. Men dermed oppstår spørsmålet om kriterier for hva som er (ikke-rasjonelle) memer og hva som er (rasjonelle) refleksjoner. Kort sagt, hvordan skille skitt fra kanel?(113)

Man trenger ikke kaste mange blikk på menneskets historie før man skjønner at kulturelle ting og idéer utvikler seg på liknende måte som gener. Komplekse idéer, som f.eks. idékomplekset en bil, bygger som regel på en drøss med idéer som tidligere har overlevd fordi de har hatt bestemte funksjoner i sine omgivelser. Hjulet, vindusglasset, lyspærene, motoren, bearbeidelsen av metaller, osv. – så å si alle deler på en bil er resultat av tidligere idéer som har hatt andre funksjoner men som har overlevd og utviklet seg. Bilen som helhet har også utviklet seg, selvsagt. Man kan sammenlikne de første bilene fra 1800-tallet og dagens biler.

Hvordan denne teorien skulle undergrave rasjonaliteten skjønner jeg ikke. Davidsens argument synes å være at man ikke kan skille mellom memer og rasjonelle idéer. Men dette er åpenbart feil. Hva som skal vurderes som en rasjonell idé må tilfredsstille andre kriterier enn et mem. Et mem er et mem rett og slett ved at det er en idé som faktisk blir funnet nyttig av en eller annen grunn, og som derfor blir spredt (f.eks. demokrati-idéen). En idé som er en oppfatning om hvordan verden er, må tilfredsstille andre kriterier enn hvorvidt den er nyttig eller ikke (i alle fall hvis man ikke tilslutter seg en simpel epistemologisk pragmatisme). Slike kriterier blir fremlagt og diskutert i sannhetsteorier. De mest grunnleggende er krav til koherens, konsistens, ensartethet og enkelhet (Occham’s razor). Vanligvis vil man også stille krav til empirisk etterprøvbarhet.

Davidsen: Gudstro bør fremmes fordi det fører til økt rasjonalitet
Det virker som et merkelig argument, men det kan faktisk se ut som om Davidsen mener at man bør tro på Gud fordi det fører til økt rasjonalitet i verden. ”Vi må også se på hvilke ressurser som ligger i hver av hypotesene. Hvilke ressurser finner vi i et univers som dypest sett er upersonlig, uten vilje, godhet eller bevissthet, og utelukkende handler om materie og energi i bevegelse? Hvilke ressurser finner vi i et univers med utgangspunkt i et vesen med egenskaper som vilje, kjærlighet og kreativitet?(159), ”Hvilken av hypotesene har best rasjonelle og eksistensielle ressurser?(160), ”Hvilket univers gir best grunnlag for en tro på vår egen rasjonalitet og evne til å tenke abstrakt? Hvilken hypotese kan best forklare hvorfor universet faktisk synes å være forståelig, og gi en mest mulig avgjørende forankring for at vitenskap i det hele tatt er mulig og verdifullt?(160), ”Selv om Gud ikke tvinger oss til å tro på ham, verken ved makt eller vitenskapelige funn, finnes det gode grunner til å tro. Ikke minst fordi det også kan bidra til å fremme rasjonalitet i en tid som trenger det.(184).

Hvis jeg tolker Davidsen rett mener han altså at det er rasjonelt å vurdere en hypotese ut fra dens praktiske konsekvenser. En slik brutal pragmatisme, som for øvrig ikke støttes av mange filosofer, får en del besynderlige konsekvenser. Hvis man ikke kan skille mellom sannhet og nytte, og samtidig som nyttehensynet får prioritet, vil alle mennesker i ytterste konsekvens går rundt og dagdrømme. Hvorfor skal jeg tro at klimaet er truet, hvis klimakutt går ut over økonomien? Hvorfor skal jeg tro på legen som gav meg kreftdiagnosen, hvis det gjør meg nedtrykt? Hvorfor skal jeg tro at Gud mener det er galt å stjele og drive hor, hvis det gir meg dårlig samvittighet?

I den grad man i det hele tatt kan velge sin tro, er det etter min mening moralsk riktigst og mest rasjonelt å velge den oppfatningen som synes å korrespondere med den faktiske virkeligheten, uavhengig om det gir en umiddelbar nytteverdi eller ikke. Dette tror jeg faktisk de fleste vil være enig i.


Litteratur

Davidsen, B.A. 2007. Svar skyldig? Om nye ateister og New Age. Lunde forlag.

Dawkins, R. 2006. The God delusion. Bantam Press.


Hume, D. 2003 (1739-40). A treatise of human nature. Mineola, New York: Dover Publications Inc.


2005 (1748). An enquiry concerning human understanding. Digireads.com Publishing.


Pereboom, D. 1997. ”Introduction” til Pereboom, D. (red.) 1997. Free will. Hackett Publishing Company Inc.


10 kommentarer:

  1. I debatten om hva som er universets opphav konkluderte Fritenker:

    Hvis man ikke kan skille mellom sannhet og nytte, og samtidig som nyttehensynet får prioritet,...
    Og som eksempel på dette foreslår Fritenker:
    Hvorfor skal jeg tro på legen som gav meg kreftdiagnosen, hvis det gjør meg nedtrykt?

    Du mener vel ikke at en kreftdiagnose gitt av en onkolog er et godt (rasjonelt) eksempel her.

    Et mer sakssvarende eksempel ville være en hendelse i fortid, der du med utgangspunkt i nåtiden skal finne ut hva var det som egentlig skjedde. Og til Davidsens poeng: Gitt vår rasjonalitet, hva er den beste forklaringen på denne.

    SvarSlett
  2. Hei der, takk for kommentar. Jeg er ikke sikker på om jeg skjønner nøyaktig hva du mener, men jeg prøver å svare likevel.

    Jeg er ikke enig i at Davidsen kan tolkes dit hen at han ganske enkelt mener at Gud er den beste forklaringen på vår rasjonalitet. Les nøyere på sitatene, f.eks.: ”Selv om Gud ikke tvinger oss til å tro på ham, verken ved makt eller vitenskapelige funn, finnes det gode grunner til å tro. Ikke minst fordi det også kan bidra til å fremme rasjonalitet i en tid som trenger det.” For meg virker det også som om man bør tro at Gud finnes fordi det fører til mer rasjonalitet i vår tid, og til et grunnlag for vitenskap. Altså begrunnes troen på Gud med at denne troen vil være nyttig, og ikke først og fremst fordi Gud faktisk finnes.

    Jeg brukte eksemplet med kreftdiagnosen for å sette på spissen hvilke konsekvenser det vil få hvis man gjør det til et prinsipp at tro kan begrunnes ut fra nyttehensyn. Det kan virke som om du mener at man må skille mellom tro på Gud, og tro på f.eks. onkologer. Poenget ditt må vel være at Gud er så fjern/transcendent/stor at han ikke kan begrunnes like godt som kreft. Greit nok i denne saken, men hva med alle de uendelige andre tilfellene i dagliglivet der man vurderer sannhet? Jeg skjønner ikke helt hvor man prinsipielt skal trekke grensen mellom tro som kan begrunnes ut fra nyttehensyn, og tro som ikke kan. I det lange løp tror jeg ikke det vil være hensiktsmessig verken for meg selv eller samfunnet, hvis man stadig vekk begrunner tro ut fra hva som tilsynelatende vil være nyttigst.

    Et annet spørsmål er hvor stor grad man i det hele tatt kan velge hvordan vi vurderer ulike påstander om verden. Selv tviler jeg på at det er mulig å direkte velge hva en skal holde for sant. Snarere er det mine fornuftsevner som bestemmer på tross av min vilje. Likevel kan vi nok ha en viss innflytelse indirekte, f.eks. ved at jeg velger å ikke undersøke noe nærmere hvis jeg tror at det er en fare for at jeg kan bli overbevist om noe jeg ikke ville like. Jeg er ikke nødvendigvis motstander av slike indirekte valg. Det er ikke alt vi behøver å vite.

    SvarSlett
  3. Hei! Det ser for meg ut som at det jeg prøvde å si ble forstått: Man kan ikke argumentere for Gud på samme måte som man gjør innen medisin, eller generelt innen vitenskap om naturen. For ikke å snakke om innen matematikk.

    Jeg burde nå hatt boken vi diskuterer foran meg. Det har jeg ikke, så dette kan bli morsomt (for deg). Men jeg har ikke inntrykk av at Davidsen argumenterer for at det er bra dersom "man stadig vekk begrunner tro ut fra hva som tilsynelatende vil være nyttigst", som du skriver. Tvert imot finner jeg bare ett eksempel på at Davidsen begrunner tro med nytte.

    Derimot finner jeg tre andre kriterier han benytter relativt ofte. Både før og etter denne boken kommenterte Davidsen flere steder. Han argumenterer for at rasjonalitet (som vi diskuterer her) og fri vilje henger nøye sammen. Vi opplever at vi har en fri vilje. Og uten en form for fri vilje (hva nå det er), ingen frie valg. Og heller ingen frie tanker;-) (f.eks. her). Som Davidsen skriver om f. eks. her: Et av de viktigste kriteriene når vi skal vurdere virkelighetsoppfatninger er det som på lettere filosofisk kalles for koherens. Henger livssynet sammen med seg selv og med det vi kjenner av virkeligheten?.
    Altså er kriteriene for sannhet 1) Hva vi kjenner av virkeligheten og 2) indre logikk i vår oppfatning av virkeligheten.

    Et annet (eller tredje) kriterium for sannhet jeg ser Davidsen legger vekt på er at virkelighetsoppfatningen er noe som man kan leve etter, som f.eks. i punkt 1 her.

    Og det er nå jeg kommer på litt usikker grunn. Men jeg finner kun ett sitat av han som appellerer til nytte, altså (”Ikke minst fordi det også kan bidra til å fremme rasjonalitet i en tid som trenger det.”), merket med (184). Det jeg tipper han gjør her å avrunde kapitlet med å utvide perspektivet igjen, og jeg tipper at dette er siste setning i kaptitlet.
    For i de tre andre sitatene i din artikkel, merket med (159) og (160), mener jeg han appellerer til noe annet: Hva som er den beste forklaringen på virkeligheten vi opplever.

    Dermed mener jeg å ha klarlagt at Davidsen ikke mener vi stadig vekk skal henvise til nytte. Tvertimot har jeg funnet bare ett eksempel på dette, som jeg tipper også er siste og avrundende setning i et kapittel. Samtidig virker det som at han mener at dette ikke er et uviktig argument.

    Vel, jeg for vel stoppe her, hvis andre enn du, Jørgen, skal gidde å lese det. Ellers ser jeg på bloggen hans at han lover oppklaring, når han er ferdig med å dekode sommerens underverker.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei. Jeg er enig i at nyttehensyn som sannhetsbegrunnelse ikke er en gjennomgående måte å argumentere på hos Davidsen, og jeg gjør kanskje litt mye ut av det. Jeg har likevel ikke beskyldt ham for å mene at det er et veldig viktig sannhetskriterium. Men når det i det hele tatt blir fremsatt – om enn bare én gang – mener jeg det kan være greit å påpeke det prinsipielt problematiske med denne begrunnelsesformen. For hvis man bruker det én gang, så har man vel i prinsippet åpnet for at det er en gyldig begrunnelsesform i andre tilfeller?

      Ellers er jeg enig i din oppsummering av Davidsens epistemologiske premisser, for å si det sånn, og er for så vidt også enig i premissene.

      Slett
  4. Var kanskje litt kjapp der. Er interessant med epistemologi så jeg vil gjerne utdype litt om det du skriver.

    Når det gjelder det epistemologiske premisset om at det som holdes for sant bør være noe vi kan leve etter, så er jeg egentlig enig i dette på to ulike måter, og uenig på én måte. Jeg tror alle tre måtene kan være relevante for vurderingen av Dawkins dilemma mellom fri vilje og determinisme.

    1) Den første måten er hvis man med ”leve etter” betyr at man er ”konsistent/koherent”. Det er sant at inkonsistens er en svakhet ved et system, og hvis Dawkins dilemma er et eksempel på en logisk selvmotsigelse, så hadde Davidsen hatt et poeng. Jeg mener at Dawkins dilemma mellom fri vilje og determinisme egentlig er et skinn-dilemma, og derfor egentlig ikke et holdbart argument mot determinismen. Jeg synes likevel det er realt (kanskje ”rosverdig” er å gå litt langt) av Dawkins å innrømme at han kjenner på dette, fordi han dermed åpenbart risikerer å innrømme en svakhet ved sin filosofi.

    2) En annen måte å ikke kunne ”leve etter” en oppfatning, er når oppfatningen ser ut til å være rasjonelt holdbar men av en eller annen litt mystisk grunn mangler den overbevisningskraften den ”burde” hatt, slik at man ikke kan ta den helt på alvor og leve etter den.

    En del skeptisistiske påstander er av denne typen. F.eks. at det finnes ingen rasjonelle grunner imot at verden er en systematisk illusjon i min bevissthet. Denne påstanden er etter min mening sann, og den rasjonelle konsekvensen ville være at jeg trodde at det var 50% sannsynlighet for at verden opphørte ved min død. Dette gjør jeg likevel ikke, og som Hume får jeg bare anta at dette skyldes en eller annen ikke-rasjonell del av menneskenaturen.

    Hvis determinismen er en slik oppfatning man ikke kan tro på selv om den er rasjonell, så har Davidsen et poeng. Men jeg er altså ikke enig i at determinismen er en umulig posisjon – jeg anser for øvrig meg selv som determinist.

    3) Hvis man derimot med ”leve etter” betyr at påstandens sannhet ville vært grusom eller på annet vis ”unyttig”, så er jeg ikke enig i at dette er et gyldig motargument. Dette har jeg argumentert for i mine forrige innlegg.

    SvarSlett
  5. Jeg kan ikke se at jeg er direkte uenig i noe av det du skriver her, selv om jeg tygger videre på dette med nyttehensyn. Så jeg forsøker med dette å dra samtalen videre ved å peke på en bok som kom for noen uker siden, The Self Illusion, skrevet av Bruce Hood.

    I følge en omtale konkluderer boka slik:

    Hood concludes that though the self is an illusion, it is an illusion we must continue to embrace to live happily in human society.

    Som får meg til å tenke på metaforen i boken vi diskuterer om et hus med to atskilte etasjer: Virkeligheten beskrives på én måte, men man må leve som om den var en annen. Av nyttehensyn?

    (For uinnvidde, Davidsen kommer inn på temaet i denne artikkelen.)

    SvarSlett
  6. Umiddelbart tviler jeg på om det er så treffende å si at selvet eller den frie vilje er en illusjon. Det kommer i alle fall an på hva man mener med selvet og den frie viljen. En illusjon innebærer pr. definisjon at man tar feil, men tror folk flest egentlig at selvet er noe tinglig og at det ikke blir påvirket og utviklet gjennom oppveksten? Jeg tviler litt. Jeg tror også at selv-opplevelsen oppstår gjennom det spesielle perspektivet hvert enkelt menneske har i sine opplevelser, og gjennom å være en spesiell kropp, og sikkert også andre ting. I så fall kan nok ikke selvet forsvinne selv om man er mye på facebook. Men jeg skulle likt å se argumentene til forfatteren.

    Det er muligens litt annerledes med den frie vilje, for det er nok en del mennesker som ikke kan godta at man er forårsaket. Men frihets-opplevelsen tror jeg ikke er truet av at determinismen er sann. Selv er jeg determinist, men jeg opplever likevel en slags frihet, en evne til å velge eller noe sånn, og evne til rasjonalitet. Jeg synes det blir feil å kalle denne opplevelsen en illusjon for så vidt jeg kan forstå innebærer ikke opplevelsen en feiltakelse.

    Det kan jo være interessant å spekulere på om det finnes andre ting som kan true frihetsopplevelsen. Man kunne f.eks. tenke seg at man i fremtiden fikk mye mer kunnskaper om seg selv og lovene for hjernen, og dermed ville oppleve at en hadde langt færre muligheter enn det man tror i dag. Det er kanskje slik at voksne mennesker som har lært om seg selv og sine begrensninger opplever en mindre frihet enn barn og ungdom. Men spørsmålet er om kunnskapen kan bli så stor og relevant at den kan virkelig kan ødelegge den menneskelige opplevelsen av å velge eller handle? Jeg tviler litt.

    SvarSlett
  7. Takk for interesante tilbakemeldinger. Jeg har begynt å svare på noen av dem på min blogg (http://dekodet.blogspot.no/2012/08/skyldig-svar-1.html) - ser at dette kan ta svært mye plass, så forsøker å fatte meg i korthet.

    Såpass mange interessante feillesninger av meg, at det er veldig lærerikt (og så har du sikkert rett i noe også).

    Og, nei, for å si litt kort om det, jeg har ikke noe nyttebregrep som sannhetskritierium. Sannhet er sannhet, uavhengig av nytte. Hvis jeg har formulert meg på måter som kan leses annereldes, er det muligens mitt ansvar, men ikke min mening.

    Skal vi vurdere livssyn/virkelighetsforståelser er det imidlertid viktig at de (som du etterhvert kommer inn på) er koherente, også i den forstand at det er MULIG å ha samsvar mellom liv og lære, noe Dawkins ikke synes å ha når han på den ene siden avviser muligheten av fri vilje og på den andre vedgår at vi ikke kan leve uten.

    Jeg mener kort sagt at kompatibilisme er en skinnløsning. Vi kan ikke ha (ekte) fri vilje hvis alt som skjer uansett hva jeg måtte "ville" skyldes årsaker fra før jeg ble født (eller ev. kvantemekaniske tilfeldigheter jeg heller ikke kan påvirke), altså at det bare er én mulig fremtid.

    Mer om det og annet etterhvert;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

      Slett
  8. Takk for respons! Da var det en feiltolkning om sannhet og nytte.

    Jeg er enig i at koherens er viktig når en vurderer virkelighetsoppfatninger og jeg er enig i at Dawkins i utgangspunktet innrømmer en svakhet ved sitt deterministiske verdenssyn. Men jeg mener at Dawkins kan reddes hvis han går med på å presisere ”fri vilje” til å ha en slags frihetsopplevelse og en opplevelse av moralsk ansvar. Dette strider ikke nødvendigvis med at man er forutbestemt. (Jeg tror han ville gått med på det.)

    Jeg er heller ikke egentlig kompatibilist hvis man forholder seg til den allmenne betydningen av begrepet ”fri vilje”. I så fall består problemet i at begrepet inneholder to elementer som trekker i hver sin retning, og begrepet er derfor selvmotsigende (og dermed meningsløst) i en deterministisk verden. På den ene siden har man fri vilje i den forstand at man har opplevelsen av valgfrihet og moralsk ansvar, på den andre siden har man ikke fri vilje fordi bare én fremtid er mulig (gitt at verden er deterministisk). Hvis man mener at verden er deterministisk må man derfor forkaste hele spørsmålet om fri vilje.

    Du kan lese mer om synet mitt her (http://fritenker.blogspot.no/2010/11/kort-om-fri-vilje-og-determinisme.html), hvis det er interessant. Jeg kommer til å lese utdypningene dine på bloggen etter hvert.

    SvarSlett