torsdag 5. april 2012

Myten om den oppstandne - Del 26



Del 1: Innledning
Del 2: Dogmet og debatten a
Del 3: Dogmet og debatten b
Del 4: Dogmet og debatten c
Del 5: Gunstig idékontekst a
Del 6: Gunstig idékontekst b
Del 7: Gunstig idékontekst c

Del 8: Et gjennomreligiøst samfunn
Del 9: Gresk-romersk oppstandelsestro a
Del 10: Gresk-romersk oppstandelsestro b
Del 11: Gresk-romersk oppstandelsestro c
Del 12: Gresk-romersk oppstandelsestro d
Del 13: Gresk-romersk oppstandelsestro e
Del 14: Gresk-romersk oppstandelsestro f
Del 15: Gresk-romersk oppstandelsestro g
Del 16: Gresk-romersk oppstandelsestro h
Del 17: Gresk-romersk oppstandelsestro i
Del 18: Gresk-romersk oppstandelsestro j
Del 19: Jødisk oppstandelsestro a
Del 20: Jødisk oppstandelsestro b
Del 21: Jødisk oppstandelsestro c
Del 22: Gunstig idékontekst? a
Del 23: Gunstig idékontekst? b
Del 24: Gunstig idékontekst? c
Del 25: Påvirkning? a
Del 26: Påvirkning? b
Del 27: Påvirkning? c
Del 28: Konklusjon


Oppstandelseshistorien - resultat av en utvikling
Vi har til nå kommentert ut fra kriteriet om idépåvirkningens utbredelse. Et annet kriterium for idépåvirkning er hvorvidt de praktiske forholdene muliggjorde en slik påvirkning.

Slike forhold ser ut til å ha vært svært gode. Som vi har sett førte utbredelsen av det greske språket til at man i langt større grad kunne kommunisere mellom kulturene. Rent geografisk er Palestina og Hellas naboer, og Middelhavet sørget for effektive transportforbindelser.

Tillater vi oss å gå mer i detalj, er det ett bestemt forhold som er interessant. Flere forskere mener nemlig at også de kanoniske oppstandelsesfortellingene er et resultat av en utviklingsprosess. Vi skal her se på hvorfor. Poenget er at hvis en slik utvikling har foregått, så gjør dette at allerede foreliggende religiøse forestillinger og myter får et større spillerom og kan påvirke de endelige tekstene. I tillegg vil påvisning av en slik utvikling være skadelig for evangelienes sannhetsgehalt (de burde være referater fra øyenvitner), men det er for så vidt en annen sak.


Utfylling
Den norske NT-forskeren Oskar Skarsaune argumenterer for de kanoniske evangelienes troverdighet ved å kontrastere dem mot seinere apokryfiske evangelier. Han hevder at slike verker særpreges av å inneholde opplysninger som ser ut til å utfylle manglende informasjon, ”tausheter”, i de opprinnelige evangeliene. Skarsaune ser på denne utfyllingen som et indisium på at de kanoniserte evangeliene faktisk var nøkterne og tro mot overleveringene:

Slike og liknende ”tausheter” i de kanoniske evangeliene, og i Apostlenes gjerninger, er egentlig ganske oppsiktsvekkende og påfallende. De kan vanskelig forklares på annen måte enn at der evangelistene mangle sikre tradisjoner som kunne utfylle hullene, der lot de være å gjøre det. Indirekte vitner disse hullene om evangelistenes ganske nøkterne historiske orientering – de tillot seg ikke å dikte fritt der de ikke hadde kilder. (Skarsaune, O.: “Skriftene som ikke ble hellige: litt om såkalte "apokryfiske" og "pseudepigrafiske" skrifter til Det gamle og Nye testamente.” http://www.imesterenslys.no/dokumenter/skriftenesomikke.doc)

Liknende poenger gjøres av William L. Craig, som dessuten mener at Markus oppstandelseshistorie hverken har apologetiske og teologiske elementer. (Craig 1997:253ff)

Skarsaune har utvilsomt rett i at apokryfene og pseudepigrafien har en god del elementer som bærer preg av å være utfylling av ting man kunne være nysgjerrige på, men som de kanoniske evangeliene er tause om. Men spørsmålet er om ikke dette er elementer som også finnes i evangelienes oppstandelsesfortellinger. For det første ser man en tydelig utvikling fra Markus og til de tre andre evangeliene (at i alle fall Matteus og Lukas har hatt bestemte motiver for sine tillegg til Markus er en vanlig oppfatning blant NT-forskere), og det er nettopp slik at de andre evangeliene fyller ut kritiske momenter Markus er taus om:

- Hvem hadde rullet vekk steinen og hvem var den unge mannen? Matteus svarer: en engel. 
- Hvordan kan vi vite at ikke disiplene hadde tatt liket? Matteus svarer: Det var vakter foran inngangen.
- Hvordan viste Jesus seg for dem som vandret ut på landet? Lukas svarer: Han samtalte med dem og forklarte hvorfor han hadde måttet dø. Dessuten forsvant han igjen på underlig vis.
- Hva skjedde da Jesus viste seg for sine disipler? Matteus svarer: Han traff dem i Galilea og gav dem misjonsbefalingen. Lukas svarer: Han traff dem i Jerusalem og forklarte at korsfestelsen hadde måttet skje.
- Hvordan kan vi vite at den oppståtte Jesus ikke bare var en ånd? Lukas svarer: Han viste dem at han bestod av kjøtt og bein, og han spiste fisk.
- Hvordan kan vi vite at det faktisk var Jesus som traff disiplene? Johannes svarer: Han viste dem naglemerkene.

I tillegg vet vi at de eldste avskriftene vi har av Markus ikke inneholder siste del, dvs. versene som forteller at Jesus viste seg for disiplene, samt misjonsbefalingen. Det er derfor rimelig å tro at dette er seinere tillegg, skrevet bl.a. for å understøtte at Jesus faktisk hadde stått opp, og/eller som svar på spørsmålet om disiplene bare skulle misjonere for jødene eller om de skulle dra ut i ”hele verden”.

Skarsaunes påstand om at den evangeliske pseudepigrafien er utviklinger av de kanoniske evangeliene kan også avsløre et annet poeng. Hvis pseudepigrafien faktisk er utviklinger av tidligere fortellinger, f.eks. Markus, så er det en reell fare for at også Markusevangeliet, som jo antas å være skrevet ca. førti år etter Jesus angivelige oppstandelse, selv er et resultat av en utvikling. Dette kunne man mistenke selv om man ikke har kjennskap til tidligere evangelier; de kan ha forsvunnet, eller det kan hende at det tidligere bare fantes muntlige versjoner. En slik tolkning støttes også av andre typer særstoff man finner hos de andre evangelistene (f.eks. barndomsfortellingene til Lukas og Matteus).


Særstoff og apologetikk
Craig kritiserer J.D. Crossans påstander om at Josef fra Arimatea er en oppdiktet figur ved å hevde at ”if the burial of Jesus in the tomb by Joseph of Arimathea is legendary, then it is very strange that conflicting traditions nowhere appear, even in Jewish polemic.” (Craig 1997:257) Her har Craig selvfølgelig rett når det gjelder selve historien om Josef fra Arimatea, men samtidig er Craigs kriterium om konsistens svært ødeleggende for hvordan man skal vurdere oppstandelsesfortellingene som helhet. Det er jo en kjent sak at nettopp disse fortellingene (i likhet med barndomsfortellingene) både inneholder relativt mye særstoff og relativt mange motstridende elementer. Også når det gjelder Craigs påstand om at evangeliene ikke inneholder apologetikk, er det god grunn til å være skeptisk. (Se også Houlden 1993:63) Kan ikke hele fortellingene i utgangspunktet være skrevet for å underbygge de kristnes påstand om at Jesus var Messias og at han hadde stått opp fra de døde? Matteus særstoff har i alle fall et tydelig apologetisk skjær over seg. Både vaktene og den påståtte ryktespredningen om at disiplene hadde stjålet liket, er ganske åpenbart et eksplisitt argument imot nettopp sannhetsgehalten i et slikt rykte. Det er også rimelig å tro at Joh 21:23 er skrevet for å dementere et rykte om at en av disiplene ikke skulle dø. Ellers er det åpenbart at fortellingen om Thomas tvileren, og Jesus ord ”Salige er de som ikke ser, og likevel tror.”, kan ha hatt et apologetisk formål. B. Lindars hevder at Markus opplysning om de redde kvinnene som ikke forteller til noen om den tomme graven (16:8) er en forklaring på hvorfor historien om den tomme graven kom så seint i sirkulasjon, og hvorfor den var ukjent for Paulus da han skrev 1 Kor. (Lindars 1993:131) Det er i alle fall en mulighet.

Hva skal vi så si om Skarsaunes påstand om at de kanoniske evangelistene har vært ”nøkterne”? I forhold til pseudepigrafien kan de selvsagt har vært det, men hvorvidt de er nøkterne i forhold til de faktiske saksforholdene, det kan man vel egentlig ikke vite uten å kjenne nettopp de faktiske saksforholdene. Sammenlikner man Markus med f.eks. Apollonius biograf, Filostratos, vil man etter min mening utvilsomt finne at Filostratos er mer nøktern og gir mer rom for naturlige forklaringer på Apollonius undergjerninger. (Se f.eks. Filostratos lille diskusjon av Apollonius oppvekkelse av den døde piken i Apollonius fra Tyanas liv 4.45) Og som vi har sett refererer Plutark til flere tradisjoner når han skal beskrive en hendelse som har en mytisk karakter, og han er tydelig skeptisk til de mest fantastiske. I motsetning er evangeliene fullstendig blottet for slike vurderinger. ”They never challenge or even question anything they report, and unlike Herodotus they never once name a single source, or consciously weigh the evidence for or against any particular claim.” skriver Carrier. (Carrier 2005:169)

Tegn på utvikling i NTs oppstandelseshistorie
Det er en utbredt oppfatning at evangelienes oppstandelsesfortellinger er resultater av en utvikling etter Paulus tid, og muligens delvis basert på Paulus. (F.eks. Endsjø 2009:7, Riley 1995, Lindars 1993, Houlden 1993, Fuller 1974, Carrier 2005) Vi kan ikke gå gjennom hele denne debatten men la oss se på noen av hovedargumentene for en slik utvikling. Det kanskje viktigste argumentet tar utgangspunkt i den slående kontrasten mellom Paulus ord om at ”kjøtt og blod ikke skal arve Guds rike, og det uforgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet.” og Lukas gjengivelse av Jesus ord: ”En ånd har ikke kjøtt og bein, som dere ser at jeg har.” Som vi har sett skriver riktignok Paulus at mennesket skal få en ny kropp, men den er åndelig (1 Kor 15:44). Paulus skriver også at Gud skal gjøre slutt på mat og mager: ”Maten er til for magen, og magen for maten, men Gud skal gjøre slutt på dem begge.” Dette virker underlig hvis den oppståtte Jesus faktisk spiste fisk for nettopp å bevise at han ikke var en ånd (Luk 24:42-43). Vi ser nok her to ulike oppfatninger av oppstandelsens natur, der Lukas antakelig er en seinere gjengivelse basert på andre kilder enn Paulus. Som Carrier bemerker; både Justin, Athenagoras og Tertullian gjør alle et nummer ut av kjøttet ikke er noe foraktelig eller ondt. (Carrier 2005:124) Til sammenlikning skriver Paulus: ”For det kjøttet vil, er død, men det Ånden vil, er liv og fred.” (Rom 8:6) ”For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt.” (Rom 7:18). Og om kroppen sier han: ”Derfor er vi alltid ved godt mot, selv om vi vet at vi er borte fra Herren så lenge vi har hjemme i kroppen.  7 For vi vandrer i tro, uten å se.  8 Men vi er ved godt mot, og helst vil vi flytte bort fra kroppen og hjem til Herren.” (2 Kor 5:6-7)

Et annet argument går ut på at Paulus ikke nevner noe om den tomme graven eller andre detaljer rundt oppstandelsen og hvordan Jesus viste seg for disiplene. Han ser heller ikke ut til å ha fått noe ”fysisk” møte med Jesus selv, slik disiplene fikk i følge evangeliene. Dette er kanskje mest oppsiktsvekkende i sammenheng med korinternes skepsis til den allmenne oppstandelsen. Hvorfor bruker ikke Paulus den tomme graven som argument? Til en viss grad blir dette spekulasjoner ut fra sparsommelige opplysninger, noe apologetene gjerne påpeker. Man fremhever f.eks. at selv om Paulus ikke nevner noen detaljer rundt oppstandelsen, så kan man ikke uten videre hevde at han ikke visste noe om den, eller at Paulus i det hele tatt representerer et tidligere trinn i en utviklingsprosess. Her er det fristende å vise til Skarsaunes påstand om at den biografiske utfyllingen i de pseudepigrafiske evangeliene uttrykk for folks nysgjerrighet eller fortellerlyst om Jesus person.  For dette kan selvsagt med samme styrke påstås om utfyllingen etter Markus, og det er dermed grunn til å tro at også Markusevangeliet selv er resultat av en biografisk nysgjerrighet som ikke lot seg tilfredsstille av Paulus opplysninger, som vi jo vet er svært få.  Dette er Lindars oppfatning:

In an entirely different setting the rising biographical interest in Jesus, which lies behind the formation of the written Gospels, was bound to evoke the demand for more detail about the fact ’that he was buried, and that he was raised on the third day’ (1 Kor 15:4), which formed part of the basic proclamation. The story in Mark 15:42-16:8 (excluding 16:8) arose in response to this need. (Lindars 1993:130)

Et tredje argument er at dette utviklingsmønsteret, fra fokus på læren til fokus på personen, også kan finnes igjen i andre tilfeller. Notto R. Thelle skriver om buddhismens teksttilblivelse på en måte som har klare paralleller til den kristne tradisjonen:

Ingen av de tradisjonelle sutraene har noen samlet beretning om Buddhas liv. De er konsentrert om hans taler eller samtaler, og nevner gjerne bare stedet og situasjonen der talen ble holdt, men har ellers minimalt av biografiske opplysninger. Det er Buddhas lære og undervisning som interesserer, ikke hans livshistorie. Likevel vokste behovet for mer helhetlige beretninger. Siden Buddhas forkynnelse var dokumentert i overveldende detalj i sutraene, konsentrerte de senere biografiene seg om hans fødsel og oppvekst, ikke minst hans åndelige utvikling frem mot oppvåkningen og omstendighetene omkring hans første forkynnelse. I tillegg kom beretningene om Buddhas avskjed med disiplene og hans død. Det er en tydelig utvikling fra de tidligste enklere beretningene til de senere biografienes utbrodering av overnaturlige hendelser. [...] I buddhistisk tradisjon har det vært liten interesse for historisk-kritisk studium av tekstene med tanke på å nå frem til ”den historiske Buddha”, slik kristne teologer har vært opptatt av å lete etter ”den historiske Jesus”. En kritisk analyse vil nok holde fast ved de viktigste begivenhetene i Buddhas liv slik de beskrives i skriftene, og vil også betrakte de første talene som representative for hans budskap, selv om de er formet gjennom en lang muntlig tradisjon. Men mange av sutraene er preget av videre filosofisk refleksjon og senere tids problemer, og kan umulig ha blitt til som taler av Buddha selv. Og de store biografiene er så overlesset av legendarisk stoff at de neppe vil stå seg for en historisk-kritisk analyse. (Jacobsen1999:178)

Utvider vi dette mønsteret til også å inkludere at det gjerne var etter en spesiell persons død at denne kunne bedømmes som guddommelig, kan vi inkludere flere tilfeller, f.eks. den gresk-romerske herskerdyrkelsen.



Litteratur

Carrier, R.C. 2005.“The Spiritual Body of Christ” i Price, R.M./Lowder, J.J. (red.) 2005. The Empty Tomb: Jesus Beyond the Grave. New York: Prometheus Books.

Craig, W.L. 1997. “John Dominic Crossan on the Resurrection of Jesus”, i Davis, S.T.(red.) et al. 1997. The Resurrection: An Interdisciplinary Symposium on the Resurrection of Jesus. Oxford University Press.


Endsjø, D.Ø. 2009. Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity. New York: Palgrave Macmillian.


Fuller, R. H. 1971. The Formation of the Resurrection Narratives. MacMillan Publishing Company.


Houlden, L. 1993. ”The Resurrection: History, Story and Belief”, i: Avis, P. (red.) 1993. The Resurrection of Jesus Christ. London: Darton, Longman and Todd Ltd.


Lindars, B. 1993. "The Resurrection and the Empty Tomb" i Avis, P. (red.) 1993. The Resurrection of Jesus Christ. London: Darton, Longman and Todd Ltd.


Riley, G.J. 1995. Resurrection Reconsidered: Thomas and John in Controversy. Fortress.


Thelle, N.R. (m/Jacobsen, K.A.)
1999. Hinduismen og buddhismen. Høyskoleforlaget AS.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar