onsdag 28. mars 2012

Myten om den oppstandne - Del 24


Del 1: Innledning
Del 2: Dogmet og debatten a
Del 3: Dogmet og debatten b
Del 4: Dogmet og debatten c
Del 5: Gunstig idékontekst a
Del 6: Gunstig idékontekst b
Del 7: Gunstig idékontekst c

Del 8: Et gjennomreligiøst samfunn
Del 9: Gresk-romersk oppstandelsestro a
Del 10: Gresk-romersk oppstandelsestro b
Del 11: Gresk-romersk oppstandelsestro c
Del 12: Gresk-romersk oppstandelsestro d
Del 13: Gresk-romersk oppstandelsestro e
Del 14: Gresk-romersk oppstandelsestro f
Del 15: Gresk-romersk oppstandelsestro g
Del 16: Gresk-romersk oppstandelsestro h
Del 17: Gresk-romersk oppstandelsestro i
Del 18: Gresk-romersk oppstandelsestro j
Del 19: Jødisk oppstandelsestro a
Del 20: Jødisk oppstandelsestro b
Del 21: Jødisk oppstandelsestro c
Del 22: Gunstig idékontekst? a
Del 23: Gunstig idékontekst? b
Del 24: Gunstig idékontekst? c
Del 25: Påvirkning? a
Del 26: Påvirkning? b
Del 27: Påvirkning? c
Del 28: Konklusjon



Vurdering av likhet mellom oppstandelsesmyter
Det kan alltid diskuteres hvor like to idéer må være for at den ene skal kunne sies å være påvirket av den andre, eller for at de skal kunne kaste lys over hvorvidt et felles miljø utgjør en gunstig idékontekst. Den tradisjonelle kristne tolkningen av NT, inkludert Wrights, går jo ut på at Paulus forestilling om en åndelig kropp ikke bryter med evangelistenes kjøttlige, selv om enhver leser av NT vil måtte innrømme at man godt kunne tenke seg at det her egentlig dreide seg om to motstridende idéer. Dette viser, etter min mening, at mennesker er ganske fleksible når det gjelder å tilpasse og justere religiøse myter eller dogmer ettersom det kreves (av andre grunner). 

Wright mener f.eks., som vi har sett, at ingen jøder forestilte seg at noen av profetene hadde stått opp fra de døde. Dette mener han altså selv om vi ikke kan spørre vanlige folk på Jesus tid – folk som ikke kom til orde i noen av de relativt få skriftene vi har tilgang til. Dessuten må vi spørre om den relevante avstanden mellom f.eks. udødeliggjørelse med forutgående død og udødeliggjørelse eller bortrykkelse uten forutgående død (slik som Enok og Elias) er så stor at den ikke kan indikere at idékonteksten var relativt gunstig for oppstandelseshistorier? 

Det samme spørsmålet gjelder vel også avstanden mellom oppstandelse av bevisste sjeler (Platon), oppstandelse av åndelig kropper (Paulus) og oppstandelse av kjøtt (Lukas). Disiplene var ”forferdet og redde, for de trodde de så en ånd.” Hvor store forskjeller kan de egentlig ha tenkt seg at det var mellom en ånd og en kropp med kjøtt og bein hvis Jesus måtte spise en stekt fisk for å overbevise disiplene? (Luk 24:39)

Som vi har vært inne på, hvis Craig har rett i at oppstandelsestroen oppstod blant de ulærde disiplene (som altså skulle være fiskere og skatteinnkrevere), så kan det ha noen interessante konsekvenser. Det er vel rimelig å gå ut fra at folks religiøse univers har en noe mindre rigid struktur enn teologien. Folketroen har ingen avgrenset kanon og ingen strengt definerte og gjennomreflekterte dogmer. Påvirkning på folketroen trenger derfor ikke nødvendigvis følge et logisk mønster og folketroen kan derfor påvirkes av forskjellige forestillinger, og dermed ha mer til felles med et større spekter av idéer innenfor den kulturelle konteksten enn det man kunne si om et strengt definert teologisk dogme.

Burkert skriver i forbindelse med grekernes utvikling av forestillingen om den sjelens udødelighet og sjelevandring, at på et før-dogmatisk plan tillates en viss mengde selvmotsigende elementer:

Furthermore, what appears in the fifth century is not a complete and consistent doctrine of metempsychosis, but rather experimental speculations with contradictory principles of ritual and morality, and a groping for natural laws … Since these contradictory motifs were assimilated at a pre-philosophical level, at the level of free mythoi and not as dogmas, the contradictions with the existing traditions were not found disquieting. (Burkert 1985(1977):300-301)

Man kunne tenke seg at evangelienes oppstandelsesfortellinger opprinnelig er mindre teologisk ladet enn f.eks. Paulus forklaringer og utledninger, og at de i større grad preges av folkelige legender og forestillinger. Dale B. Martin, f.eks., hevder at uenigheter blant de kristne ofte fulgte klasseskiller. Når det gjaldt oppstandelse fra de døde var overklassen mindre begeistret for kjøttets oppstandelse, mens for det uutdannede folket var det motsatt ” – it was more easily grasped, and more obviously what most people wanted.” (Carrier 2005:167 (ref. til Martin, D. 1995. The Corinthian Body. New Haven, CT: Yale University Press))



Oppsummering: Gunstig idékontekst?
Det er på tide å summere opp og forsøke å gi et svar på hvorvidt oppstandelsens idékontekst var gunstig ut fra det historiske materialet vi har sett på.

Den beste indikatoren er forekomster av parallelle oppstandelsesmyter som faktisk ble holdt for sanne. Hvis vi går ut i fra at det ikke faktisk var vanlig å stå opp fra de døde og bli guddommeliggjort, noe de færreste av oss faktisk tror, så må det bety at miljøet på et eller annet vis forårsaket at man kunne tro på slike hendelser. Det kan være flere måter på hvordan miljøet forårsaket oppstandelsestro, men etter min mening er det rimelig å forvente at svaret i stor grad ligger i at oppstandelsestro faktisk passet ganske bra med idékonteksten. Dette inntrykket forsterkes når en sammenlikner antikkens forestillingsverden med vår moderne, samtidig som vi registrerer at antallet nye oppstandelsesfortellinger som får spre seg i vår tid er lik null. Det er altså overveiende sannsynlig at antikken utgjorde en gunstig idékontekst for oppstandelsesmyter.

Denne konklusjonen kan underbygges og forklares ved å se nærmere på hvilken måte idékonteksten har vært gunstig.

Fantes det liknende idéer?
Beskrivelsene av de ulike parallelle mytene viser at det faktisk fantes idéer som i påfallende grad liknet de kristne påstandene om at Jesus haddet stått opp:

1. Motivet om at spesielle mennesker hadde evnen til å vekke andre mennesker opp fra de døde til et fortsatt jordisk liv. (Asklepios, Pythagoras, Empedokles, Apollonius)
2. Motivet om den forsvunne person eller forsvunne lik og forundrede og sørgende etterlatte (Kleomedes, Aristeas, Zalmoxis, Numa, Romulus, Chaireas og Kallirhoe)
3. Motivet om at opphøyelsen eller oppstandelsen ledsages av spesielle naturfenomener (Romulus, Moses, Peregrinos)
4. Motivet om midlertidig besøk i underverdenen (Uranus barn, Akillevs, Orfeus, Zalmoxis, Pythagoras, Hermes), bl.a. for å overvinne døden (Herakles og Orfeus).
5. Motivet om det spesielle mennesket som flytter til gudenes verden og som dermed opphøyes til gud (Kleomedes, Romulus, Empedokles, Apollonius, Enok, Elia)
6. Motivet om det spesielle mennesket, som gjerne har én guddommelig forelder, som dør men som blir reist opp av gudene og får et evig kroppslig liv (Akillevs, Memnon, Herakles, Alkmene, Asklepios, Kastor, Dionysos, Aristeas)
7. Motivet om det uskyldige mennesket som skal få oppreisning (Dionysos, Asklepios, Alkestis, jødiske martyrer, Menneskesønnen)

Var idékonteksten konsistent med oppstandelsen?
 Vi har sett at hvis vi vektlegger Jesus guddommelighet før korsfestelsen, så synes dette å være et brudd med hva man mente var mulig. Guder døde ikke. Man kunne også nevne den jødiske tanken om en allmenn oppstandelse som noe som strider mot at Jesus skulle ha stått opp alene. 

Likevel, når man løfter utsiktspunktet og ser på mer generelle tendenser, ser vi etter min mening en svært konsistent idékontekst: Vi ser en kultur som har en sterk tendens til å tro på en rekke religiøse fenomener (det som har med guder og ånder å gjøre), som ikke bare hadde manifestert seg en gang i en mytisk fortid, men som også manifesterte seg i samtiden. Det er dessuten en kultur som har en sterk tendens til å tro på spektakulære og relativt sett sjeldne fenomener, ikke på bakgrunn av observasjon, men på bakgrunn av overleveringer som umuliggjør en interessant bevisvurdering. Denne åpenheten for det spesielle og det religiøse utgjør etter min mening en idékontekst som i stor grad er konsistent med påstanden om at Jesus skulle ha stått opp fra de døde. 

Så hvis man levde på Jesus tid og fikk høre at det var en vismann i Palestina som hadde stått opp fra de døde, så ville man sannsynligvis vært skeptisk, for slike oppstandelser var forbeholdt spesielle personer, og selv da var de relativt sjeldne. Men på et overordnet plan var det relativt lite som talte i mot påstanden, for oppstandelser fra de døde kunne av og til forekomme.

Hvordan er situasjonen i Vesten i dag? Mange tror nok at guder og ånder griper inn i verden. Men graden av bønn og ofring viser at denne troen er relativt marginal. Nesten ingen tror at døde kan gjenopplives etter tre dager. Nesten ingen tror at spesielle opphøyelser eller oppstandelser har skjedd bortsett fra i en mytisk fortid (på Jesus tid). Noen tror på sjelens evige liv, men færre tror at de døde vil stå kroppslig opp av gravene. Ingen tror at noen spesielle personer skal opphøyes eller oppstå før alle andre. En slik situasjon er dårlig jord for nye oppstandelseshistorier.

Var idékonteksten koherent med oppstandelsen? 
Det neste spørsmålet er om det idékonteksten positivt ville ført til- eller styrket idéen om Jesus oppstandelse. Her mener jeg man må svare ja, under noen bestemte forhold.

Hvis man kunne tolke Jesus som en ”hellig mann” eller liknende, så kunne man i tråd med gresk-romerske forestillinger forvente at hans død skulle bety noe spesielt, eller at det faktisk skulle skje noe overnaturlig, slik som med Pythagoras, Empedokles, Kleomedes og Aristeas, osv. Origenes resonnerte nettopp slik når det gjaldt Jesus fødsel:  

Is it at all agreeable to reason, that he who dared to do so much for the human race, in order that, as far as in him lay, all the Greeks and Barbarians, who were looking for divine condemnation, might depart from evil, and regulate their entire conduct in a manner pleasing to the Creator of the world, should not have had a miraculous birth, but one the vilest and most disgraceful of all? (Origenes: Mot Kelsos 1.32)

Etter min mening er det er likevel den jødiske tradisjonen som nærmest kunne tvunget frem troen på at Jesus hadde stått opp: Hvis man kjente til jødisk tradisjon og mistenkte at Jesus kunne være Herrens lidende tjener (evangelistene), Messias (evangelistene), Menneskesønnen (evangelistene), Den opphøyde (Apg 2:31, Fil 2:9), Den utvalgte (Matt 12:18, Luk 9:35) eller Guds sønn (Luk 9:35), så er det godt mulig at man så på en oppstandelse som en sannsynlig tolkning av hans martyrium. Paulus mente som sagt at Kristus ville innlede den allmenne oppstandelsen ved å gå i forveien, så i dette lyset er faktisk også troen på den allmenne oppstandelsen en koherent idé med troen på Jesus oppstandelse.

Var oppstandelsen konsistent/koherent med spesielt viktige idéer?
La oss for diskusjonens skyld gå ut fra at man sanset og tolket erfaring på Jesus tid på samme måte som man gjør i dag. Det var altså svært sjelden at direkte observasjoner skulle kunne lure antikkens mennesker til å tro at personer hadde stått opp. Dermed kan man også gå ut fra at oppstandelser ikke var noe man kunne observere i tide og utide. Så hvis Jesus ikke stod opp fra de døde kan han heller ikke ha blitt observert som oppstått. Vi utelukker dermed alle teorier om at disiplene tolket psykiske hallusinasjoner, drømmer eller lignende, som at man faktisk trodde man hadde sett den oppstandne.

Hvis man med ”viktige idéer” tenker på observasjonspåstander eller vitnemål fra øyenvitner, så kan man dermed ikke si at idékonteksten var spesielt gunstig. Dette taler imot at idékonteksten skulle ha forårsaket oppstandelsestroen. På den annen side må konsekvensen av dette motargumentet balanseres i forhold til det faktum at de fleste mennesker tror på en rekke ting som de aldri har observert (f.eks. historiske påstander).

Man kunne nok også med en viss rett hevde at forestillingen om at guder var udødelige, var både gjennomgripende og uangripelig, og at den derfor representerer en viktig idé som kommer i konflikt med historien om Jesus død og oppstandelse. Men også denne idéen må balanseres i forhold til hvorvidt Jesus ble regnet som gud eller ikke, slik vi allerede har vært inne på.



Litteratur

Burkert, W. 1985 (1977). Greek Religion. Oxford: Blackwell Publishers.

Carrier, R.C. 2005.“The Spiritual Body of Christ” i Price, R.M./Lowder, J.J. (red.) 2005.
The Empty Tomb: Jesus Beyond the Grave. New York: Prometheus Books


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar