søndag 4. mars 2012

Myten om den oppstandne - Del 23


Del 1: Innledning
Del 2: Dogmet og debatten a
Del 3: Dogmet og debatten b
Del 4: Dogmet og debatten c
Del 5: Gunstig idékontekst a
Del 6: Gunstig idékontekst b
Del 7: Gunstig idékontekst c

Del 8: Et gjennomreligiøst samfunn
Del 9: Gresk-romersk oppstandelsestro a
Del 10: Gresk-romersk oppstandelsestro b
Del 11: Gresk-romersk oppstandelsestro c
Del 12: Gresk-romersk oppstandelsestro d
Del 13: Gresk-romersk oppstandelsestro e
Del 14: Gresk-romersk oppstandelsestro f
Del 15: Gresk-romersk oppstandelsestro g
Del 16: Gresk-romersk oppstandelsestro h
Del 17: Gresk-romersk oppstandelsestro i
Del 18: Gresk-romersk oppstandelsestro j
Del 19: Jødisk oppstandelsestro a
Del 20: Jødisk oppstandelsestro b
Del 21: Jødisk oppstandelsestro c
Del 22: Gunstig idékontekst? a
Del 23: Gunstig idékontekst? b
Del 24: Gunstig idékontekst? c
Del 25: Påvirkning? a
Del 26: Påvirkning? b
Del 27: Påvirkning? c
Del 28: Konklusjon



Hvor likt er likt?
Vi skal se på fire innvendinger som har blitt fremsatt mot forsøk på å sammenlikne Jesus oppstandelse med gresk-romerske oppstandelsesmyter og jødisk oppstandelsestro.

Gresk-romerske oppstandelsesmyter handler ikke om oppstandelse av kropp
Som vi har vært inne på flere ganger mener Wright at andre oppstandelsesmyter ikke likner de evangeliske, hovedsakelig fordi disse andre, i tråd med hva Wright mener er generell gresk tro om livet etter døden og en utbredt platonsk forakt for kroppen, ikke involverer kroppslig liv etter den jordiske døden. F.eks. insisterer han på at ”translation” eller ”apotheosis” ikke er ekvivalent med ”resurrection”. Han nevner i den forbindelse Romulus, Kleomedes, Herakles, og de jødiske heltene Elias, Enok og Moses. (Wright 2003:76) Faktisk slår han fast at ”nobody in the ancient world took these stories as evidence of resurrection.” (Wright 2003:77) ”Divinization did not require resurrection; it regularly happened without it. It involved the soul, not the body.” (Wright 2003:83) ”Why would anyone want an earthly body in a future life?” (Wright 2003:77)

Etter min mening kan det se ut som om Wright for opptatt av å bekrefte sitt bilde av en universell platonisme, i stedet for å se på hva de konkrete mytene faktisk forteller. For viser ikke tilfellene av forsvinning og ”apotehosis” uten forutgående død nettopp at kroppen ikke blir etterlatt på jorden mens sjelen flyr til en bedre plass? Selve forsvinningen av kroppen er tegnet på at det har skjedd noe ekstraordinært som ikke kan sammenliknes med den platonske forestillingen om sjelens frigjørelse fra kroppen. Romulus offentlige forsvinning ble tolket som kroppslig, slik Plutark skriver men samtidig advarer mot. Dette er også Eliades tolkning av Homer: ”immortality is inaccessible to mankind; the few nondivine beings who escaped death (Achilles, Menelaus, etc.) were miraculously transported to distant and fabulous regions (Isles of the Blessed, etc.) where they continue to live, that is, to enjoy an existence in the flesh.” (Eliade 1972(1970):33)


Oppstandelse er ikke det samme som himmelfart eller opphøyelse
Schüssler Fiorenza understreker forskjellen mellom å bli guddommeliggjort før en skulle ha dødd, og det å oppstå etterpå slik som Jesus:

The literary parallels are striking, especially for the Emmaus story. It is difficult to rule out any literary influence or dependence. Nevertheless, significant differences are also evident. While they are, as in the case of Jesus, accounts of someone who has been exalted or transferred to another sphere or level, they have not first died. They are less accounts of resurrection from the dead than accounts of the appearance of an absent person who has been exalted. (Schüssler Fiorenza 1997:229)

Men selv om det er riktig at noen skikkelser (f.eks. Kleomoedes og Romulus) forsvant kroppslig og ble guddommeliggjort uten å dø, og altså ikke ”oppstod fra de døde”, kan man ikke underslå at dette er et spørsmål om grad av likhet, som må sees i forhold til hva slags lys det kan kaste over de kristne oppstandelsesfortellingene. I en religionskritisk sammenheng er poenget med å sammenlikne oppstandelsesmyter ikke å sjekke om de er identiske eller ikke, men å sjekke om den kristne oppstandelseshistorien er så spesiell at den ikke kan ha vært et resultat av en påvirkning, eller i det minste av et miljø (idékontekst) hvori slike historier hadde en viss troverdighet. Og da må man kunne spørre: Hvis folk kunne tro at noen mennesker kunne få en forvandlet kropp før de døde, hva skulle da være problemet med å tro at gudene kunne forvandle disse spesielle menneskene like etter at dødsøyeblikket hadde inntruffet så lenge kroppen ikke var råtnet?

Jødene trodde ikke på enkeltoppstandelser
Som vi har sett mener både Wright og Craig at det er viktige forskjeller mellom jødenes forestillinger om den allmenne oppstandelsen og Jesus spesielle oppstandelse. Craig oppsummerer slik:

1) Jødene trodde at oppstandelser ville skje ved historiens slutt, ikke i historien.
2) Jødene trodde at oppstandelsene ville gjelde alle, ikke bare en enkeltperson.
3) Jødene kjente til at enkeltpersoner hadde stått opp, men bare til et fortsatt jordisk liv.

Craigs påståtte forskjeller er, slik jeg ser det, riktige i grove trekk m.h.t. holdbarhet. (Hvis vi går ut fra at enkelt-opphøyelsene av Enok og Elias ikke er tilstrekkelig like enkelt-oppstandelser, og hvis vi går ut fra at de tidligere nevnte tegn på oppstandelsestro i NT ikke er representative.)

Vi må også vurdere hva slags relevans vi skal tilskrive disse punktene. Craig innrømmer at jødene trodde på den allmenne oppstandelsen. Men samtidig har vi et godt grunnlag for å hevde at det nettopp er historiens slutt som preger verdenssynet til både Jesus og Paulus. ”Guds rike er kommet nær”, sier Jesus. (Mark 1:14) Og Paulus ”Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet.” (1 Kor 15:51-52) For Paulus er Kristus, som ”førstegrøden”, nettopp innledningen til den allmenne oppstandelsen. Etter min mening er det derfor rimelig å tro at jødiske endetidsforventninger skulle være i stand til å virke som katalysator på et rykte om at Jesus hadde stått opp. Craig konkluderer imidlertid: "The disciples' belief in Jesus' resurrection, therefore, cannot be explained as the result of either Christian or Jewish influences. Left to themselves, the disciples would never have come up with such an idea as Jesus' resurrection. And remember: they were fishermen and tax collectors, not theologians." (Craig 2006)

Jeg tror de fleste vil innse at en slik konklusjon er uten historisk grunnlag. Craig ser ut til å utelukke at gresk-romerske eller andre oppstandelseshistorier skulle være i omløp. (Han legger også ganske merkelige begrensninger på fiskere og skatteinnkreveres evne til fantasi.) Man kunne spørre seg om han går ut fra at de jødiske skriftene vi har fra mellomtestamentlig tid skulle dekke over alt av både jødisk teologi og folketro. 

Spørsmålet er om hva som skal til for at forestillingen om oppstandelsen delvis kan skyldes disiplenes bakgrunnskunnskap. Hadde disiplene vært teologer hadde de nok ikke trodd at Jesus var verken oppstanden eller Messias. Vi vet jo at de fleste jødiske lærde ikke syntes at Jesus passet til skriftenes profetier. Når de var fiskere og ulærde kan dette tvert i mot tale for at de ikke hadde de samme teologiske motforestillingene mot enkeltoppstandelser, og derfor lettere kunne akseptere at en slik hendelse hadde inntruffet.

Ingen guder hadde noen gang dødd og stått opp
Vi vet at kirken etter hvert samlet seg om at Jesus var guddommelig før han ble født inn i verden som et menneske. Samtidig har vi sett at i forhold til en viktig gresk tradisjon etter Homer kan gudene pr.definisjon ikke dø. Heller ikke jødene ser ut til å ha tenkt på noe slikt. Når vi vet at de kristne trodde at Jesus var Gud inkarnert, kan dette tyde på at vi snakker om en helt unik idé, nemlig at Jesus var en død og oppstått gud. Ulike former for vranglære illustrerer antakelig vanskeligheten med å godta at Jesus var både Gud og dødelig. Doketistiske retninger mente at Jesus var guddommelig, og at han derfor bare tilsynelatende hadde en kropp og bare tilsynelatende hadde dødd. (2 Joh 1:7: ” For det er gått mange forførere ut i verden, slike som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod.” ) Ebjonittene, en jødekristen gruppering, mente tvert i mot at Jesus kun var et menneske, bl.a. ut fra den begrunnelsen at gud er transcendent og ikke kan dø på et kors. I det hele tatt var spørsmålet om Jesus menneskelige og guddommelige status noe kirken måtte streve med i flere hundre år, og dette kan i seg selv være en indikasjon på at det var en spenning mellom inkarnasjonen og oppstandelsen på den ene siden, og idékonteksten på den andre. Denne innvendingen er etter min mening både troverdig og til en viss grad relevant.

Jeg tror derfor vi må innrømme at det kristne dogmet om at det var en guddommelig Jesus som ble drept av romerne, faktisk på dette punktet er spesielt i sin kontekst. Hvordan man kunne få seg til å tro dette må altså forklares på andre måter enn idékonteksten. Uansett kan vi bite oss merke i at på det punkt vi antakelig ser at oppstandelsesdogmet bryter med idékonteksten, der skjer det ikke uten store problemer.

Én mulig forklaring er at det en kjent sak at det er høyst tvilsomt om evangelistene ser på Jesus som guddommelig. Han hadde en menneskelig mor og var derfor i følge tradisjonen også menneskelig. Altså oppstod oppstandelseshistoriene i en fase der man bare så på Jesus som et menneske. Dessuten var Jesus, i følge kirken, også fullstendig menneskelig. Hvis man tenker at forestillingen om Jesus pre-eksistente guddommelighet oppstod seinere og ble sedimentert relativt uavhengig av oppfatningen om Jesus død og oppstandelse (f.eks. som en konsekvens av en teologisk retning utviklet på den såkalte visdomsteologien), så kan sammenføyningene av disse to idéene forklares som en teologisk eller praktisk nødvendighet. Jesus død og oppstandelse ville da allerede vært en innarbeidet forestilling, bl.a. fordi den passet med idékonteksten.

Tidlige påstander om likheter
Uansett hvordan vi bedømmer innvendingene fra Wright, Craig og Schüssler Fiorenza, er det et faktum at de kristne tidlig måtte forsvare seg mot sammenlikninger mellom hendelsene rundt Jesus og andre myter. Sannsynligvis dreide det seg ikke om anklager om idékopiering, men likheter kunne vise at Jesus ikke var mer spesiell enn andre personer som folk hadde tilskrevet visse overnaturlige evner. Eller motsatt kunne man hevde, som Justin Martyr, at likhetene viser at fortellingene om Jesus faktisk er troverdige.

Det interessante i denne sammenhengen er ikke hvorvidt vi synes sammenlikningene er gode, men at de i det hele tatt ble brukt som argumenter mot den kristne oppstandelseshistorien. Dette indikerer at de parallelle mytene faktisk var rimelig godt kjent og at de ble tolket som parallelle myter. Vi har allerede vært inne på at de ulike mytene faktisk ble nevnt av Kelsos, Porfyrios, Hierokles og Julian, men det kan være interessant å se grundigere på hvordan kildene presenterer selve sammenlikningen.

Plutark (ca.46-ca.120), som vi har vært inne på, sammenliknet Romulus forsvinning eller himmelfart med Aristeas fra Prokonnesos, som altså oppstod fra de døde. ”Now this [Romulus forsvinning] is like the fables which the Greeks tell about Aristeas of Proconnesus and Cleomedes of Astypaleia.” (Plutark: Romulus 28.4)

I sin Første Apologi skriver Justin Martyr (103-165):

Når vi sier at Ordet, som er Guds førstefødte, er født uten seksuell omgang, at han er Jesus Kristus, vår lærer, at han ble korsfestet, døde, stod opp og fór opp til himmelen, så kommer vi ikke med noe nytt i forhold til deres såkalte sønner av Zevs. Dere vet hvor mange sønner Zevs har, i følge deres avholdte diktere: Hermes, det forklarende ord, og alles lærer; Asklepios, som ble helbreder, men som ble rammet av lynet og steg opp til himmelen; Dionysos, som ble revet i stykker; Herakles, som flyktet fra lidelsen og inn i flammene; Ledas sønner, Dioskurene, og Danaës sønn, Persevs, og Bellerofon, som ble født av mennesker, men som red på hesten Pegasus. Hvorfor skal vi fortelle om Ariadne og de andre som sies å ha blitt til stjerner? Og hvorfor fortelle om deres avdøde herskere, som dere mener det er rett å erklære for evig udødelige? (Justin Martyr: Første Apologi 21)

Endsjø mener at ut fra at Justin ellers fremholder det fysiske ved den oppstandne Kristus kropp, så er det åpenbart at han hadde udødeliggjøring av kropp i tankene da han listet opp disse parallelle skikkelsene. (Endsjø 2009:100) Man må uansett spørre om hva hensikten til Justin er når han drar disse sammenlikningene. I første omgang handler det om å forsvare kristendommen mot undetrykkelse ved å vise at den ikke er særlig annerledes enn det grekerne allerede tror (jfr.§§ 19 og 24 i Apologien). Riktignok føler Justin at han må distansere Den hellige ånds besvangring av jomfru Maria fra Zevs mange sådanne med unge jomfruer. (Justin Martyr: Første Apologi 33) Men at Justin i det hele tatt må poengtere dette er etter min mening mer et tegn på at de kunne sammenliknes enn at de var så ulike.

Patriarken Teofilos fra Antiokia (død 181) anvendte omtrent samme argument som Justin, men da for å vise selvmotsigelsen i at grekerne ikke kunne godta den kristne læren om den allmenne kroppslige oppstandelsen samtidig som de allerede trodde at Asklepios og Herakles hadde blitt reist opp fra de døde. ”Then, again, you believe that Hercules, who burned himself, lives; and that Æsculapius, who was struck with lightning, was raised; and do you disbelieve the things that are told you by God?” (Endsjø 2009:101 (ref. til Teofilos fra Antiokia: Til Autolykos 1.13))

Tertullian (ca.160-ca.220) mente at Kristus oppstandelse speilet Romulus himmelfart. Han pekte på hvordan begge hadde blitt omgitt av en sky og tatt opp til himmelen. (Endsjø 2009:101) Endsjø skriver:

The main difference was, according to Tertullian, that what happened to Christ did so “more truly that what was asserted of your [senator] Proculus concerning Romulus.” The witness of the Roman senator nevertheless carried a lot of weight, as even Tertullian regretfully admitted, “It is, in short, too bad that Romulus should have had Proculus to vouch for his ascent into heaven,” not least because Jesus had no similar dignitaries witnessing his resurrection and ascension. (Endsjø2009:101 (ref. til Tertullian: Apologien 21.23))

Origenes (ca.185-ca.254) utformet flere argumenter imot Kelsos henvisninger til parallelle myter. Jeg mener man kan finne i alle fall fire ulike:

1) Noen av de påståtte parallellene er ikke troverdige. F.eks. anklager Origenes Kelsos for å ikke vise til vitner av Asklepios. (Origenes: Mot Kelsos 3.24) Og han tviler på at Kleomedes skulle ha blitt skjenket udødelighet bare fordi han var en olympisk bokser. (Origenes: Mot Kelsos 3.25)
2) Noen av de påståtte parallelle skikkelsene er ikke like nok på andre områder. F.eks. utviste de oppståtte personene ikke noen guddommelige egenskaper mens de levde – i alle fall ikke noen som kan sammenliknes med Jesus undergjerninger. (Origenes: Mot Kelsos 3.33)
3) Som de foregående apologetene, påpeker også Origenes selvmotsigelsen i at Kelsos tror på mytene (Asklepios) samtidig som han tviler på fortellingene om Jesus. 

And let the statements of their histories and that of Jesus be carefully compared together. Will Celsus have the former to be true, but the latter, although recorded by eye-witnesses who showed by their acts that they clearly understood the nature of what they had seen, and who manifested their state of mind by what they cheerfully underwent for the sake of His Gospel, to be inventions? […] And (this being the case), we ask, How is it possible that, while supposing the marvels related by the disciples of Jesus regarding their Master to be wholly fictitious, and finding fault with those who believe them, you, O Celsus, do not regard these stories of yours to be either products of jugglery or inventions? (Origenes: Mot Kelsos 3.22+27)

Ut fra samme logikk skriver han også at temaet der én person ofrer livet for de mange, er et tema som allerede er kjent.

For did not the disciples of Jesus see, when they ventured to prove not only to the Jews from their prophetic Scriptures that this is He who was spoken of by the prophets, but also to the other heathen nations, that He who was crucified yesterday or the day before underwent this death voluntarily on behalf of the human race—that this was analogous to the case of those who have died for their country in order to remove pestilence, or barrenness, or tempests? For it is probable that there is in the nature of things, for certain mysterious reasons which are difficult to be understood by the multitude, such a virtue that one just man, dying a voluntary death for the common good, might be the means of removing wicked spirits, which are the cause of plagues, or barrenness, or tempests, or similar calamities. Let those, therefore, who would disbelieve the statement that Jesus died on the cross on behalf of men, say whether they also refuse to accept the many accounts current both among Greeks and Barbarians, of persons who have laid down their lives for the public advantage, in order to remove those evils which had fallen upon cities and countries? (Origenes: Mot Kelsos 1:31)

4) Siden tidligere mirakelmenn faktisk kunne stå opp fra de døde, så er det fullt mulig at Jesus også kunne. Origenes nevner soldaten Er i Platons Staten, og hevder at mange personer har blitt sagt å ha stått opp. (Origenes: Mot Kelsos 2.16)

At Origenes følte han måtte forsvare seg mot påstander om at Jesus oppstandelse kunne sammenliknes med fortellinger om menn som det ble sagt hadde steget ned til dødsriket og kommet tilbake, er interessant selv om vi ikke har dekning for å mene at Kelsos beskyldte de kristne for å drive med kopiering. Sannsynligvis var Kelsos angrep hovedsakelig ment som en kritikk av de kristnes påstand om at Jesus var bedre eller sannere enn visse andre spesielle menn man hadde hørt om. Kelsos kommenterer dette at Jesus fortså sin egen død:

Come now, let us grant to you that the prediction was actually uttered. Yet how many others are there who practise such juggling tricks, in order to deceive their simple hearers, and who make gain by their deception?--as was the case, they say, with Zamolxis in Scythia, the slave of Pythagoras; and with Pythagoras himself in Italy; and with Rhampsinitus in Egypt (the latter of whom, they say, played at dice with Demeter in Hades, and returned to the upper world with a golden napkin which he had received from her as a gift); and also with Orpheus among the Odrysians, and Protesilaus in Thessaly, and Hercules at Cape Taenarus, and Theseus. But the question is, whether any one who was really dead ever rose with a veritable body. Or do you imagine the statements of others not only to be myths, but to have the appearance of such, while you have discovered a becoming and credible termination to your drama in the voice from the cross, when he breathed his last, and in the earthquake and the darkness? That while alive he was of no assistance to himself, but that when dead he rose again, and showed the marks of his punishment, and how his hands were pierced with nails: who beheld this? (Origenes: Mot Kelsos 2.55)

Som sagt kunne også Origenes argumentere for Jesus oppstandelse ved å faktisk vise til at også andre hadde stått opp. Hvorfor skulle ikke en undergjører som Jesus kunne stå opp fra de døde, når så mange andre hadde gjort det? Origenes skriver:

But since the resurrection of Jesus Christ is a subject of mockery to unbelievers, we shall quote the words of Plato, that Erus the son of Armenius rose from the funeral pile twelve days after he had been laid upon it, and gave an account of what he had seen in Hades; and as we are replying to unbelievers, it will not be altogether useless to refer in this place to what Heraclides relates respecting the woman who was deprived of life. And many persons are recorded to have risen from their tombs, not only on the day of their burial, but also on the day following. What wonder is it, then, if in the case of One who performed many marvelous things, both beyond the power of man and with such fullness of evidence, that he who could not deny their performance, endeavored to calumniate them by comparing them to acts of sorcery, should have manifested also in His death some greater display of divine power, so that His soul, if it pleased, might leave its body, and having performed certain offices out of it, might return again at pleasure? (Origenes: Mot Kelsos 2.16)

Jesus blir her sammenliknet med Zalmoxis, Pythagoras, Rampsinitus, Orfeus, Protesilaus, Herakles og Theseus.



Litteratur

Craig, W.L. 2006. “Contemporary scholarship and the resurrection of Jesus” E-artikkel: http://www.bethinking.org/resource.php?ID=15

Eliade, M. 1972 (1970).
Zamoxis: The Vanishing God. Chicago/London: The University of Chicago Press.


Endsjø, D.Ø. 2009.
Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity. New York: Palgrave Macmillian.


Schüssler Fiorenza, F. 1997. “The resurrection of Jesus and Roman Catholic Fundamental Theology” i Davis, S.T.(red.) et al. 1997.
The Resurrection: An Interdisciplinary Symposium on the Resurrection of Jesus. Oxford: Oxford University Press.


Wright, N.T. 2003.
The Resurrection of the Son of God. London: SPCK


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar