torsdag 23. februar 2012

Myten om den oppstandne - Del 22


Del 1: Innledning
Del 2: Dogmet og debatten a
Del 3: Dogmet og debatten b
Del 4: Dogmet og debatten c
Del 5: Gunstig idékontekst a
Del 6: Gunstig idékontekst b
Del 7: Gunstig idékontekst c

Del 8: Et gjennomreligiøst samfunn
Del 9: Gresk-romersk oppstandelsestro a
Del 10: Gresk-romersk oppstandelsestro b
Del 11: Gresk-romersk oppstandelsestro c
Del 12: Gresk-romersk oppstandelsestro d
Del 13: Gresk-romersk oppstandelsestro e
Del 14: Gresk-romersk oppstandelsestro f
Del 15: Gresk-romersk oppstandelsestro g
Del 16: Gresk-romersk oppstandelsestro h
Del 17: Gresk-romersk oppstandelsestro i
Del 18: Gresk-romersk oppstandelsestro j
Del 19: Jødisk oppstandelsestro a
Del 20: Jødisk oppstandelsestro b
Del 21: Jødisk oppstandelsestro c
Del 22: Gunstig idékontekst? a
Del 23: Gunstig idékontekst? b
Del 24: Gunstig idékontekst? c
Del 25: Påvirkning? a
Del 26: Påvirkning? b
Del 27: Påvirkning? c
Del 28: Konklusjon



Ble de gresk-romerske oppstandelsesmytene trodd?
N.T. Wright mener at en viktig forskjell mellom den kristne oppstandelseshistorien og de gresk-romerske, var at grekerne og romerne faktisk ikke trodde på disse mytene. Han er f.eks. ikke uenig i at myten om Herakles oppvekking av Alkestis var kjent, og at den har klare likheter med tilfellet Jesus. Dette er for øvrig den eneste myten han godkjenner som en ”oppstandelsesmyte”. (Hvorfor ikke myten om Aristeas kan regnes som ”oppstandelsesmyte” kan jeg ikke se at Wright begrunner.)

Poenget til Wright er at selv om myten var utbredt så innebærer ikke dette at myten faktisk ble trodd. ”A fifth-century Athenian audience would not have thought of the story as in any way realistic.” (Wright 2003:67) Wright underbygger påstanden ved å henvise til at det ikke fantes noen ritualer hvori Herakles eller Alkestis ble påkalt for å reise opp døde mennesker, eller gravsteiner som indikerer en tro på at andre ville være like heldige: “No prayers are offered that Hercules may do for others what he did for her.” (Wright 2003:67) Han konkluderer dermed med at ”nobody in the pagan world of Jesus’ day and thereafter actually claimed that somebody had been truly dead and had then come to be truly, and bodily, alive once more.” (Wright 2003:76) Wrights argument kan underbygges ut fra andre kilder. Filostratos, f.eks. refererer til Apollonius bønn: 'O Achilles,' I said, 'most of mankind declare that you are dead, but I cannot agree with them, nor can Pythagoras, my spiritual ancestor.” (Filostratos: Apollonius fra Tyanas liv 4.16)

La meg først si noe om dette argumentets relevans. Hvis ikke andre oppstandelsesmyter faktisk ble trodd, så vil dette åpenbart fortelle at man faktisk hadde mindre tillit til slike fortellinger enn hvis man hadde eksempler på at folk trodde at flere personer hadde stått opp fra de døde. Men selv om terskelen for å tro på slike fortellinger i så fall var noe høyere, kan parallellene ha hatt andre medvirkende funksjoner. Som vi har vært inne på kan paralleller ha bidratt til selve idéen om en kroppslig oppstandelse, f.eks. som et litterært tema eller virkemiddel. 

Dessuten, hvis det viser seg at antikkens mennesker var svært overtroiske på andre områder, så kan de likevel ha vært disponert for oppstandelsestro, på tross av at de faktisk ikke trodde på noen av de historiene som hadde blitt fremsatt før evangelienes. Dette kan sikkert virke som en helgardering fra min side, men det viser bare hvor virkningsfullt påvisning av paralleller er for oppstandelsesskeptikeren. Forekomster av parallelle myter har etter min mening derfor en klar negativ effekt på evangelienes oppstandelseshistorier, mens mangel på slike myter likevel ikke styrker evangeliene nevneverdig. 

Så til spørsmålet om holdbarhet. Som vi ser er Wright ikke redd for å mene noe om hva alle enten trodde eller ikke trodde for to tusen år siden. De fleste andre vil være mer forsiktige, og med god grunn. 

For det første er det flere forskere som mener at også filosofene var uenige seg i mellom. Cicero skriver selv i innledningen til boken Om Gudenes Natur, at det hersket stor uenighet blant filosofene både om gudenes eksistens og deres væremåter: ”Når det gjelder dem som har uttalt at gudene eksisterer, har disse så ulike og motstridende oppfatninger at det ville være besværlig å regne opp deres meninger. Meget er blitt sagt om gudenes skikkelse, deres oppholdssteder og boliger og levevis, og herom strides filosofene uavlatelig.” (Cicero: Om gudenes natur 15) Når det gjelder sjelen så er det interessant at i motsetning til Platon mente f.eks. Aristoteles at sjelen og kroppen ikke er adskillelige. ”Hence the rightness of the view that the soul cannot be without a body, while it cannot be a body; it is not a body but something relative to a body.” (Aristoteles: Om sjelen 2.2 (414a20ff) Origenes bruker Aristoteles uenighet med Platon vedrørende sjelens udødelighet, som et argument mot Kelsos (Mot Kelsos 2.12))

For det andre var nok filosofien ikke representativ for hva folk flest mente om liv og død. Endsjø mener at selv om grekerne hadde sine filosofer og tenkere, og selv om enkelte av dem kunne være både skeptiske og hånlige overfor enkelte aspekter ved mytologien, var det likevel svært få, om noen, som totalt avviste mytene som oppspinn. ”Most people seem not to have bothered at all about what the philosophers held to be true.” Endsjø referer til Paul Veyne: Did the Greeks Believe in Their Myths?:

Veyne concludes that although there was considerable disagreement on what actually happened with the various figures from what today is defined as a mythical era, no one denied the existence of persons such as Achilles and Theseus. That Alexander the Great was considered a descendant of the mighty Heracles on his father’s side was, as Plutarch admitted, “accepted without any question”. Other Hellenistic writers such as Strabo and Dio Chrysostom also took the basis of these ancient narratives for granted in their discussion about what details were historically correct. As Veyne remarks, even the early Christians “said nothing of the mythological heroes, for they believed in them as much as everyone else did”. (Endsjø 2009:16 (ref. til Veyne 1988(1983):112))

Endsjø konkluderer på bakgrunn av tre forskere på gresk-romersk religion, Henry Chadwick, Ramsay MacMullen og Paul Veyne, at selv om det var stor uenighet blant folk om hva som var historisk korrekt når det gjaldt detaljene i mytene, var det få som tvilte på hovedlinjene og at de mytiske personene og gudene hadde eksistert. (Endsjø 2009:13f (Henry Chadwick 1980. “Introduction” i Origen Contra Celsum, Ramsay MacMullen 1980: Paganism in the Roman Empire, Paul Veyne 1983: Did the Greeks believe in Their Myths?)) Ittai Gradel mener på den annen side at når det gjelder den tradisjonelle romerske gudsdyrkelsen, så hvilte denne i større grad på tradisjon enn på teologiske spekulasjoner og personlig tro. (Gradel 2002:23)

Grekerne trodde også på de delene som spesifikt omhandlet oppstandelse og guddommeliggjøring. Origenes, f.eks., skriver at både Asklepios, Herakles og dioskurene var alle ”men who are believed by the Greeks to have become gods.” (Endsjø 2009:62 (ref. til Origenes: Mot Kelsos 3.22)) Plutark advarer som sagt mot å tro at kroppen overlever døden, noe som ville være rart å gjøre hvis en slik tro ikke fantes og hadde en viss utbredelse. (Plutark: Romulus 28.7-8) 

Wrights poeng om at det ikke knyttet seg ritualer til selve myten om Alkestis og Herakles, trenger selvsagt ikke innebære at ikke folk trodde på myten. Man resonnerte vel slik at Herakles gjorde et unntak med Alkestis, og at det ikke er noe den vanlige mann kan forvente å oppleve. For øvrig henviser Filostratos til nettopp Alkestis oppstandelse når han selv beskriver hvordan Apollonius vekket ei død jente. ”She began to speak again, and returned to the house of her parents like Alcestis, when she was brought back to life by Heracles.” (Filostratos: Apollonius fra Tyanas liv 4.44) Dessuten, at Alkestis-skikkelsen mangler kult representerer unntaket snarere enn regelen. I de andre oppstandelsesmytene vi har sett på blir guddommeliggjørelse fulgt opp av kultiske elementer. Dette er spesielt tydelig i mysteriekultene hvor gudens oppstandelse faktisk settes i sammenheng med etterlivet til den enkelte innvidde.

Jeg mener dermed det er overveiende sannsynlig at en god del mennesker trodde på flere av de oppstandelsesmytene vi har beskrevet.


Litteratur

Endsjø, D.Ø. 2009. Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity. New York: Palgrave Macmillian.

Gradel, I. 2002. Emperor worship and Roman religion. Oxford: Oxford University Press.

Veyne, P. 1988 (1983) Did the Greeks believe in their Myths? An Essay on the Constitutive Imagination. The University of Chicago Press.

Wright, N.T. 2003. The Resurrection of the Son of God. London: SPCK


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar