torsdag 16. februar 2012

Myten om den oppstandne - Del 21


Del 1: Innledning
Del 2: Dogmet og debatten a
Del 3: Dogmet og debatten b
Del 4: Dogmet og debatten c
Del 5: Gunstig idékontekst a
Del 6: Gunstig idékontekst b
Del 7: Gunstig idékontekst c

Del 8: Et gjennomreligiøst samfunn
Del 9: Gresk-romersk oppstandelsestro a
Del 10: Gresk-romersk oppstandelsestro b
Del 11: Gresk-romersk oppstandelsestro c
Del 12: Gresk-romersk oppstandelsestro d
Del 13: Gresk-romersk oppstandelsestro e
Del 14: Gresk-romersk oppstandelsestro f
Del 15: Gresk-romersk oppstandelsestro g
Del 16: Gresk-romersk oppstandelsestro h
Del 17: Gresk-romersk oppstandelsestro i
Del 18: Gresk-romersk oppstandelsestro j
Del 19: Jødisk oppstandelsestro a
Del 20: Jødisk oppstandelsestro b
Del 21: Jødisk oppstandelsestro c
Del 22: Gunstig idékontekst? a
Del 23: Gunstig idékontekst? b
Del 24: Gunstig idékontekst? c
Del 25: Påvirkning? a
Del 26: Påvirkning? b
Del 27: Påvirkning? c
Del 28: Konklusjon


Oppstandelsestro i NT
Et indisium på at jøder i Palestina kunne tro på spesielle enkeltoppstandelser finner vi i NT selv, i og med at noen mente at Jesus faktisk var den oppstandne Johannes døperen:

Mark 6:14-16: Kong Herodes fikk høre om Jesus, for navnet hans var nå blitt kjent. Noen sa: «Døperen Johannes er blitt reist opp fra de døde. Det er derfor slike krefter er virksomme i ham.» 15 Andre sa: «Han er Elia.» Og noen sa: «Han er en profet, som en av de gamle profetene.» 16 Men da Herodes hørte det, sa han: «Det er Johannes, som jeg lot halshogge. Han er blitt vekket opp igjen.»

Mark 8:27-29: Jesus og disiplene dro ut til landsbyene ved Cæsarea Filippi. På veien spurte han disiplene: «Hvem sier folk at jeg er?» 28 De svarte: «Døperen Johannes; men noen sier Elia, og andre en av profetene.» 29 «Og dere,» spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Peter: «Du er Messias.»

Tilsynelatende så folkene for seg muligheten av kroppslige og spesielle oppstandelser. Interessant i dette tilfellet er at oppstandelser brukes som en forklaring på Jesus veldige krefter. Altså trodde man at Johannes – hvis det var han som hadde stått opp – hadde fått veldige krefter nettopp på grunn av- eller i sammenheng med oppstandelsen. Dette likner i så fall grekernes myter om guddommeliggjøring etter oppstandelser. Dermed kan man egentlig ikke si at dette er et eksempel på en gjenopplivelse til normalt liv (som f.eks. Lasarus). Wright slår fast at ingen jøder forestilte seg at noen av profetene stått opp eller ville komme til å gjøre det før den allmenne oppstandelsen. ”…nobody imagined that any individuals had already been raised, or would be raised in advance of the great last day… It may be obvious, but it needs saying: however exalted Abraham, Isaac and Jacob may have been in Jewish thought, nobody imagined they had been raised from the dead.” (Wright 2003:206) Men folkets forslag om at Jesus var Elia tyder på at man også trodde at opprykkelsen av Elia førte til kroppslig udødelighet. Også dette likner de greske opprykkelsesmytene vi har vært innom. Vi finner dessuten klare indikasjoner på at vi har å gjøre med guddommeliggjørelse/udødeliggjørelse i Lukas variant av samme hendelsesbeskrivelse. Han skriver at noen mente at Jesus var ”en av de gamle profetene som var stått opp”. Altså må han tilsynelatende mene at noen trodde at en av de gamle og døde profetene hadde fått en ny kropp. (Luk 9:8)

Et annet poeng som muligens kommer frem i passasjen hos Markus er hvordan tilsynelatende både bortrykkelse (av Elia) og oppstandelse (av Johannes) figurerer som forslag til forklaringer på samme fenomen. Selv om teksten ikke gjengir de faktiske forhold, sier den i alle fall noe om hva forfatteren kunne få seg til å skrive. Dette kan indikere at for noen mennesker så tenkte man ikke om disse fenomenene som svært ulike, eller man tenkte at både bortrykkelse og oppstandelse faktisk var reelle muligheter.

Jesus lærte antakelig selv om de dødes oppstandelse (Luk 14:14, 20:35, Joh 5:28-29), og sannsynligvis gjaldt dette også de første tilhengerne hans. Paulus trodde, som andre fariseere, på oppstandelsen fra de døde allerede før Jesus ble korsfestet. Lukas skriver at han ble arrestert i Jerusalem og måtte forsvare seg overfor Det høye råd, som bestod både av fariseere og saddukeere.

Apg 23:6-9: Paulus visste at den ene delen av Rådet var saddukeere og den andre fariseere, og han ropte til dem: «Brødre, jeg er selv fariseer og av fariseerslekt! Og jeg står anklaget for håpet om at de døde skal stå opp.»  7 Da han hadde sagt dette, ble det strid mellom fariseerne og saddukeerne, og flokken delte seg.  8 For saddukeerne hevder at det ikke er noen oppstandelse, og at det heller ikke finnes engler og ånder, mens fariseerne tror på begge deler.  9 De begynte å rope og skrike, og noen av de skriftlærde fra fariseerpartiet reiste seg og protesterte: «Vi finner ikke noe galt hos denne mannen. Tenk om en ånd eller en engel har talt til ham.»

Paulus tolker Jesus oppstandelse i overensstemmelse med den fariseiske oppstandelsestroen ved at han mener at Jesus er førstegrøden av de oppstandne:

1 Kor 15:20-26: Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. 21 Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. 22 For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. 23 Men hver i sin tur: Kristus er førstegrøden. Deretter, ved hans gjenkomst, følger de som hører Kristus til. 24 Så kommer slutten, når han overgir sin kongsmakt til Gud, sin Far, etter at han har tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter. 25 For han skal være konge helt til Gud  har lagt alle fiender under hans føtter. 26 Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden.

Spesielle oppstandelser?
Kildene tyder på at den formen for oppstandelse som ble mest diskutert var en eller annen form for allmenn (alle mennesker, martyrenes eller de troendes) oppstandelse ved verdens ende. (Endsjø 2009:135) Dette ser også ut til å være den absolutt vanligste konklusjonen blant forskere. (F.eks. Wright 2003, O’Collins 1995) Endsjø hevder at ”…for the Jews the idea of general resurrection of the dead was at least familiar, while the notion that any single person should be resurrected and made immortal before the end of the world was generally deemed absurd.” (Endsjø 2009:148) Det er i alle fall vanskelig å finne entydige eksempler på oppstandelse av enkeltpersoner som likner på Jesus oppstandelse. Martin Hengel viser til urneinnskrifter fra Jerusalem, innskrifter som kanskje avslører forventninger om spesielle oppstandelser. I følge Hengel har dette sammenheng med helleniseringen av Jerusalem:

We have quite a lot of Greek inscriptions from Jerusalem, especially on ossuaries. Here the great edition of Rhamani gives overwhelming evidence which should be studied by all these New Testament scholars who doubt that Jerusalem was not only a Jewish but also a ‘Hellenistic’ capital – surely sui generis – with its own Jewish-Hellenistic culture. Ossuaries from a second burial the bones were introduced in Jerusalem ca. 20-15 bce at the climax of Herod’s reign. They are connected with the Pharisaic expectation of individual physical resurrection, a presupposition of the real eschatological restitution of all Israel. This apocalyptic hope is also a fruit of the ‘Hellenistic Zeitgeist’ in a typical Jewish Palestinian garb. (Hengel 2001:27 (ref. til Rhamani 1994))

Men selv om jøder flest så for seg at oppstandelsen ikke kunne gjelde enkeltpersoner, så indikerer Paulus tolkning av Jesus som førstegrøden at det var mulig å tenke seg at den allmenne oppstandelsen kunne forstås som at ikke alle måtte stå opp i samme sekund. For Paulus kan det altså se ut til at troen på den generelle oppstandelsen var en mulig fortolkningsramme for Jesus oppstandelse.

Kroppslige oppstandelser?
Det hersker i dag en viss uenighet om hvorvidt oppstandelsestroen i mellomtestamentlig tid gjaldt kroppens eller sjelens oppstandelse, eller sjelens evige liv, eller en kombinasjon. Ut fra kildene ser det ut til å være klart at begge deler fantes. 

(Cohen 1987:92. Eksempler på tro på sjelens evige liv: 1 Enok 103-3-8, 4 Makk 18.23ff. Eksempler på en kombinasjon er f.eks. verket Pseudo-Fokylides (ca.100 f.Kr.-100 e.Kr.) hvor vi finner to tilsynelatende motsigende setninger: ”We humans live not a long time but for a season. But our soul is immortal and lives ageless forever.” og ”It is not good to dissolve the human frame; for we hope that the remains of the departed will soon come to the light again out of the earth; and afterward they will become gods.” (Pseudo-Fokylides 105-15 og 102-4 (sit. i Wright 2003:141)) Cohen skriver: “A close ally of the doctrine of bodily resurrection is the doctrine of the immortality of the soul. Because of its affinities with the speculations of Greek philosophy, this doctrine was popular with Greek-speaking Jews, notably Philo (although 2 Maccabees explicitly refers to bodily resurrection). When Josephus describes the three Jewish sects, he presents them as “philosophies” arguing about the immortality of the soul.” (Cohen 1987:92))

Nickelsburg beskriver en variert og hellenisert jødedom:

Oscar Cullmann’s notion of a uniformity in Jewish belief about the resurrection of the dead is not borne out in the texts. Resurrection of the body is not the standard, mainline Jewish formulation among those who believed that God’s power entailed a transcendence of death. Variety in Jewish texts included resurrection of the body, of course (2 Maccabees 7), but also a resurrection of one’s spirit (1 Enoch 102-104), immortality of the soul (Wisdom of Solomon 2 and 5; 4 Maccabees), and assumption of the spirit to heaven (Jub. 23:31). As anthropologies differed, so did their eschatological formulations in this respect. Positing a difference between a Hebrew conception of bodily resurrection and a Greek notion of immortality of the soul begs the question by overlooking the fact that Judaism in this period was hellenized. It also does not account for the possibility that early formulations may not have focused sharply on how one transcended death. (Nickelsburg 2003:131)

NT-forsker Stanley Porter (1999) mener at det er få indikasjoner på kroppslig oppstandelsestro. Wright er av en motsatt oppfatning. I følge ham viser LXX (seinest 132 f.Kr.) at man leste kroppslig oppstandelse inn i den hebraiske bibelen, i passasjer som i den hebraiske teksten i beste fall er tvetydige. Dette i motsetning til hva man kanskje skulle trodd av en gresk (les: platonsk) oversettelse. Det klareste eksemplet på kroppslig oppstandelse finner vi nok likevel i 2 Makkabeerbok (ca.100 f.Kr.).

2 Makk 7:9: Men idet han trakk sitt siste åndedrag, sa han: «Du din usling kan nok skille oss fra dette liv; men verdens konge skal reise oss opp igjen til evig liv fordi vi har gått i døden for hans lover.» 10 Etter ham ble den tredje utsatt for behandlingen deres. Med en gang det ble forlangt, rakte han tungen ut, og modig strakte han fram hendene 11 og sa tappert: «Himmelens Gud har gitt meg disse lemmer. Hans lover betyr mer for meg enn lemmene, og av ham håper jeg å få dem tilbake igjen.» 

2 Makk 14:46: Han hadde allerede mistet nesten alt blod, og nå rev han ut innvollene sine, grep dem med begge hender og slynget dem mot mengden. Samtidig ropte han til ham som råder over liv og ånde, og bad om at han en gang måtte gi ham alt dette tilbake igjen. Slik forlot Razis dette liv.

Konteksten er den selevkidske herskeren Antiokus Epifanes undetrykking av jøder i Palestina. Det første og andre sitatet ser ut til å omhandle en slags oppstandelse for martyrer eller troende. Wright mener det definitivt kan slås fast at vi her snakker om en kroppslig oppstandelse. (Wright 2003:142) Dale B. Martin mener den kroppslige oppstandelsen i 2 Makk egentlig dreier seg om Israels overlevelse som selvstendig nasjon. F.eks.: Konteksten er at det jødiske lederskap vil innføre hellenistiske skikker i landet. Brødrene viser solidaritet med det jødiske folk ved å nekte å bryte den jødiske loven. Det at de er brødre indikerer klansolidaritet.

Alle disse detaljene forsterker passasjens budskap om at det virkelige spørsmålet ikke gjelder individuell frelse eller bare flukten fra død og dødelighet, men oppstandelsen og overlevelsen til det jødiske folk. Legemets oppstandelse forsterker ideologisk realiteten til og enheten av hele folket, det sosiale legeme. Sønderrivingen av det sosiale legemet blir besvart med løftet om det menneskelige legemets oppstandelse. Og alt blir satt til å tjene et budskap om motstand mot hellenisering (selv om forfatteren selv allerede er tungt ”hellenisert”). (Martin 2001:34)

Wright mener at det finnes indikasjoner på at Paulus kjente til Visdommens bok (100-30 f.Kr.). Boken inneholder forestillingen om sjelens udødelighet, og i følge Wright har dette fått forskere til å gå ut fra at den dermed ikke kan lære om kroppslig oppstandelse. I tillegg skriver Wright at ”A further assumption may be involved here: the quite erroneous idea that ’wisdom’ and ’apocalyptic’ are precise and discrete categories, and that no thinker or writer of the period could belong to both at the same time.” (Wright 2003:163) Wright på sin side mener at sjelen, i følge Visdommens bok, oppnår udødelighet gjennom visdom, men at den til slutt vil bli gitt en passende kropp. Han begrunner dette siste bl.a. med at det tales om en seinere hendelse, en ”regnskapets dag” (sannsynligvis dommens dag), der de rettferdiges sjeler skal ” skinne klart” og de skal ”dømme hedningene”. (Wright 2003:171 (ref. til Vis 3:7))

Oppsummering
Blant jødene hadde det i mellomtestamentlig tid spredt seg ulike varianter av allmenn oppstandelsestro, men det er altså få indikasjoner på at det fantes historier om enkeltpersoner som hadde dødd og oppstått. Likevel har vi sett at det i følge Nickelsburg fantes en tradisjon om en spesiell skikkelse som skal ha blitt straffet av mennesker, men som siden har blitt opphøyd av Gud. Dessuten er idéen om martyrenes oppstandelse en mulig mellomting mellom allmenn og spesiell oppstandelse. Det ser ut til at man både har trodd på sjelens evige liv og en mer kroppslig oppstandelsestro, kanskje også en kombinasjon av disse. Wright mener det vanligste var å tro på en allmenn og kroppslig oppstandelse. Roy W. Hoover oppsummerer sin analyse av jødisk oppstandelsestro på denne måten:

As these selected examples from Jewish literature of the Hellenistic period show, resurrection was a Jewish idea for two centuries or more before it became a Christian idea. It was part of the climate of opinion in which Jesus grew up and in which the early church was born. It gave to many of his followers a plausible theological option to sustain their faith in the good news of the kingdom of God even after the principal bearer of that good news was struck down by established authority and power in Jerusalem. (Hoover 2000:140)


Litteratur

Cohen, S.J.D. 1987. From the Maccabees to the Mishnah. Philadelphia: Westminster Press.

Endsjø, D.Ø. 2009.
Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity. New York: Palgrave Macmillian.

Hengel, M. 2001. “Judaism and Hellenism revisited” i Collins, J.J./Sterling, G.E. (red.) 2001.
Hellenism in the land of Israel. Indiana: University of Notre Dame Press.

Hoover, R.W. 2000. “A Contest Between Orthodoxy and Veracity” i: Copan,P./Tacelli, R.K.
Jesus’ Resurrection. Fact or Figment? A Debate Between William Lane Craig & Gerd Lüdemann. Illinois: IVP Academic.

Martin, D.B. 2001. “Oppstandelseslegemets ideologi", i Engberg-Pedersen, T./Gilhus, I.S. (red.).
Kropp og oppstandelse. Oslo: Pax Forlag A/S.

Nickelsburg, G. 2003.
Ancient Judaism and Christian Origins: Diversity, Continuity, and Transformation. Minneapolis: Fortress Press.

O’Collins, G. 1995.
Christology: A Biographical, Historical, and Systematic Study of Jesus Christ. Oxford University Press.

Wright, N.T. 2003.
The Resurrection of the Son of God. London: SPCK

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar