tirsdag 31. januar 2012

Myten om den oppstandne - Del 20


Del 1: Innledning

Del 2: Dogmet og debatten a
Del 3: Dogmet og debatten b
Del 4: Dogmet og debatten c
Del 5: Gunstig idékontekst a
Del 6: Gunstig idékontekst b
Del 7: Gunstig idékontekst c

Del 8: Et gjennomreligiøst samfunn
Del 9: Gresk-romersk oppstandelsestro a
Del 10: Gresk-romersk oppstandelsestro b
Del 11: Gresk-romersk oppstandelsestro c
Del 12: Gresk-romersk oppstandelsestro d
Del 13: Gresk-romersk oppstandelsestro e
Del 14: Gresk-romersk oppstandelsestro f
Del 15: Gresk-romersk oppstandelsestro g
Del 16: Gresk-romersk oppstandelsestro h
Del 17: Gresk-romersk oppstandelsestro i
Del 18: Gresk-romersk oppstandelsestro j
Del 19: Jødisk oppstandelsestro a
Del 20: Jødisk oppstandelsestro b
Del 21: Jødisk oppstandelsestro c
Del 22: Gunstig idékontekst? a
Del 23: Gunstig idékontekst? b
Del 24: Gunstig idékontekst? c
Del 25: Påvirkning? a
Del 26: Påvirkning? b
Del 27: Påvirkning? c
Del 28: Konklusjon


Oppstandelsestro i mellomtestamentlig tid

Sjelens evige liv, eller den allmenne kroppslige oppstandelsen
Frem mot Jesus tid er det likevel klart at det har spredt seg mange ulike idéer om liv etter døden, deriblant ulike former for oppstandelsestro. (Porter 1999, Cohen 1987:91) Oscar Cullmann (1956) skreiv at det var et skarpt skille mellom grekernes tro på sjelens evige liv og jødenes tro på oppstandelsen. Dette skillet har man i dag gått vekk fra. ”Almost any position one can imagine on the subject appears to have been aspoused by some Jews somewhere in the period between the Maccabaean crisis and the writing of the Mishnah, roughly 200 BC to AD 200.”, skriver Wright. (Wright 2003:129) F.eks. hevdet både evangelistene og Josefus (37-ca.100) at saddukeerne ikke trodde på oppstandelsen. Fariseerne, derimot, trodde på sjelens udødelighet, samt muligens en form for reinkarnasjon. (Mark 12:18, Apg 23:8, Josefus: Den jødiske krig 2.8.14(165) Endsjø 2009:138 Wright på sin side mener at Josefus gir et fortegnet bilde av fariseerne fordi han har som prosjekt å få dem til likne pythagoreerne. I følge ham er det altså ikke snakk om noen sjelevandring.) Esseerne så på kroppen som et fengsel for sjelen, i følge Josefus. Det hellenistiske verket Jobs testamente (ca.100 f.Kr.-ca.100 e.Kr.) forteller at da Job døde dro sjelen opp til Gud. (Nickelsburg 2003:129)

Historikeren (og ateisten) Richard C. Carrier skriver at rabbinske tekster avslører at noen fariseere vektla en kontinuitet mellom den jordiske kroppen og den nye, slik at f.eks. fysiske skader ble videreført. (Carrier 2005:117 (ref. til b.Talmud, Sanhedrin 90b, w. 91a-b)) Dette kjenner vi til fra grekernes myter. Paulus kan kanskje plasseres i denne kategorien når han snakker om himmelske og åndelige kropper (gr. sōma), men det er også mulig at han i disse begrepene egentlig vektlegger det som er annerledes ved den nye kroppen. (Carrier 2005:118) Josefus tror selv på en sjelens frigjørelse fra kroppen, men også at ved tidens fylde vil de gode sjeler sendes ned fra himmelen og få en ny kropp. (Carrier 2005:113 (ref. til Josefus: Den jødiske krig 3.372, 374-75)) Vi kan også ta med Josefus beskrivelse av Moses ”død” som en beskrivelse av bortrykkelse:

Now as soon as they were come to the mountain called Abarim (which is a very high mountain, situated near to Jericho, and one that affords, to such as are upon it, a view of the greatest part of the excellent land of Canaan), he dismissed the senate; and as he was going to embrace Eleazar and Joshua, and was still discoursing with them, a cloud stood over him suddenly, and he disappeared in a certain valley, although he wrote in the holy books that he died, which was done out of fear, lest they should venture to say that, because of his extraordinary virtue, he went to God. (Josefus: Jødenes historie 4.48 (325-326))

Wright hevder at alle beviser indikerer at majoriteten av jøder ved Kristi fødsel trodde på oppstandelsen, dvs. som en bestemt hendelse som inntreffer en viss periode etter den normale fysiske død, og som gjerne sees i sammenheng med tidens ende og Guds endelige dom, og som derfor ikke er det samme som forestillingen om en udødelig sjel. Og i følge Wright betød alltid ”oppstandelse” i jødisk sammenheng at man på en eller annen måte skulle få en ny kropp. (Wright 2003:147+205) G.W.E. Nickelsburg (1972 og 2003), på den andre siden, mener at man ut fra jødiske tekster kan snakke om tilfeller av kroppsløs oppstandelse (Enok 103-104). (Nickelsburg 1972:178ff)

Man må se på jødiske spekulasjoner om oppstandelsen i lys av eskatologiske spekulasjoner. En god del jøder har trodd at Gud snart ville gripe inn i historien. ”Yet one fact remains constant,” skriver Nickelsburg, “Christianity arose in the context of a sector of Judaism that was conscious of living in the last times.” (Nickelsburg 2003:120) Både Jesus og Paulus ser ut til å trodd at man levde i endetiden, og det samme må man anta at tilhengerne trodde. Hos Jesus kommer dette frem ved læren om at Guds rike er nær. Det var nok store variasjoner i hvordan man forestilte seg dette, men det ser ut til at oppstandelsen har blitt sett på som en viktig del av endetidsscenariet. 

Martyrenes oppstandelse
Én forklaring på utviklingen og utbredelsen av oppstandelsestroen er at datidens mennesker ble oppmerksom på den selvmotsigelsen at samme skjebne tilsynelatende venter både gode og onde, på samme tid som Gud er allmektig og rettferdig.

Fork 9:2: En og samme lagnad møter alle,både rettferdige og onde,den gode og rene og den som er uren,den som ofrer, og den som ikke ofrer.Det går likt med den gode og synderen,likt med den som sverger,og den som er redd for å sverge.

Skulle Gud være rettferdig måtte finnes straff og oppreisning etter dette jordiske livet. (Cohen 1987:90, Hoover 2000:139. Hoover siterer det pseudepigrafiske verket 4 Esra (slutten av 1. århundre e.Kr.), der forfatteren blir fortvilet over Jerusalems ødeleggelse, og lurer på hvordan ødeleggelsen kan være rettferdig. En engel kommer til ham og forsikrer ham om at rettferdighet vil skje fyllest når Gud vekker til live de døde og holder dom over dem (4 Esra 3-7). Også 2 Makkabeerbok 7 viser hvordan jøder holdt ut Antiokus Epifanes gjennom håpet på oppstandelsen.) ”This discussion of life after death began with Ezekiel’s argument that each person receives his or her due from God in this world. Since reality, then as now, did not confirm such optimism, the Jews of the second temple period elaborated the doctrine of reward and punishment in the hereafter.” (Cohen 1987:92) Siste del av Daniels bok (kap. 7-12, skrevet ca. 160 f.Kr.) er det klareste eksemplet på oppstandelsestro i GT, selv om oppstandelsen også her kan tolkes som bilder på folkenes fremgang. (Porter 1999:59)

Dan 12:2-3: Og mange av dem som sover i jorden,skal våkne opp,noen til evig liv,andre til skam og evig avsky. 3 Da skal de forstandige skinnesom den strålende himmelhvelvingen;og de som har ført de mange til rettferd,skal skinne som stjernene, evig og alltid.

Både Wright og Crossan setter denne passasjen i sammenheng med 2 Makkabeerboks fortellinger om martyrenes oppstandelse, og mener at begge tekstene skal tolkes i retning av en kroppslig oppstandelse. (Wright 2003:109, Crossan 2006:175) Martyriet av den forfulgte troskjempe eksemplifiserer nettopp tilværelsens grunnleggende urettferdighet hvis det viser seg at døden er slutten. Uttrykket ”de som har ført de mange til rettferd, skal skinne som stjernene”, knyttes av Alan F. Segal til en gammel jødisk tro på at stjernene er engler. Martyriet ble da også særlig aktuelt under makkabeeroppstanden (165 f.Kr.).

Although the roots of the doctrine of resurrection are much older than the book of Daniel, the major impulse to its acceptance by the Jews was the crisis of the mid-second century. For the first time in recorded history, a nation fought a battle for religious liberty. For the first time in Jewish history, men, women, and children were killed because they refused to violate the demands of the Torah. Just as the desecration of the temple and the persecution of Judaism provided the impulse for visions of national redemption, the death of the righteous martyrs provided the impulse for the belief in immortality and resurrection. Like Daniel in the lion’s pit and Daniel’s friends in the fiery furnace, the martyrs were tortured but emerged “alive.” Through their deaths they attained immortal life. This idea recurs frequently in the earliest extant Jewish martyrology, 2 Maccabees 6-7, a product of Greek-speaking Judaism, which describes the death of an old man and of seven brothers at the hands of Antiochus Epiphanes. That martyrs would be resurrected to life eternal was a doctrine which played an enormous role in the development of Christianity. (Cohen 1987:92)

Paulus kobler de kristnes martyrium og kroppens oppstandelse. Engberg-Pedersen skriver:

Hos Paulus finder vi en kristen begyndelse til den senere så omfattende forståelse af livet her på jorden som et martyrium, der får sin sande betydning og mening fra opstandelsestroen – en forståelse, der ganske vist har klare forlæg i jødisk, apokalyptisk inspireret tænkning forud for kristendommen.Som eksempler kunne vi nævne Philipperbrevet kap. 1 og 2. Korintherbrev kap. 4-5 – fx når Paulus erklærer sig sikker på, at ”Kristus nu som altid med al frimodighed vil blive forherliget i min krop, enten det bliver gennem liv eller død” (Phil 1:20). Tanken på martyriet giver ham kun grund til at glæde sig. (Engberg-Pedersen 2001:77)

Det er mulig Paulus henspeiler på Dan 12:3 i 1 Kor 15 der han beskriver hvordan de som oppstår fra døden skal få en forvandlet åndelig kropp. ”Og det finnes himmelske kropper og jordiske kropper; de himmelske har én glans, de jordiske en annen. 41 Én glans har solen, en annen har månen og en annen igjen har stjernene. Ja, én stjerne skiller seg fra en annen i glans.” (1 Kor 15:40-41) Segal mener at Paulus her alluderer til en jødisk tankegang om hvordan enkelte martyrer skal oppstå som engler. I motsetning til Segal, som mener at Paulus her står for en demokratisering av denne martyroppstandelsen, tror Wright at stjernene skal forstås billedlig. (Segal 1997:98, Wright 2003:112) Han påpeker også at Daniel ikke handler om en teori om alles oppstandelse – kun martyrene og deres mordere (til skam og evig avsky). (Wright 2003:110) Dette kan være interessant for vår del, for man kunne selvsagt si at Jesus led martyrdøden, og derfor kunne passe godt inn i denne rammen. Dette inntrykket forsterkes av utbredelsen av den kristne martyrtenkningen som vi finner i oldkirken.

Profetene er Guds budbringere. I GT leser vi at de kunne møte hard motstand, og ofte var det med fare for eget liv at de fortalte Israels konger hva som var Guds vilje. (Green 2001:99)

Neh 9:26:  De drepte dine profeter, som advarte demfor å føre dem tilbake til deg.

Jer 2:30: Deres eget sverd fortærte profetene
som en herjende løve.

Jer 26:20-23: Det var også en annen mann som profeterte i Herrens navn, Uria, sønn av Sjemaja, fra Kirjat-Jearim. Han spådde mot byen og landet på samme måten som Jeremia. 21 Da kong Jojakim og alle hans krigere og høvdinger hørte det han sa, prøvde kongen å drepe ham. Men Uria fikk nyss om det og ble redd. Han flyktet og kom til Egypt. 22 Kong Jojakim sendte da noen menn til Egypt, Elnatan, Akbors sønn, og noen andre sammen med ham. 23 De tok Uria med seg fra Egypt og førte ham til kong Jojakim, som lot ham hogge ned med sverd. Og liket av ham ble slengt blant gravene til småkårsfolk.

Vi kan også ta med et eksempel fra Boken om jubelårene (ca. 150 f.Kr.):

And I will send witnesses unto them, that I may witness against them, but they will not hear, and will slay the witnesses also … (Jub 1:12)

Green påpeker at selv om profetene ble avvist så betød ikke det at profetens budskap, eller profeten selv, ble ugyldiggjort. (Green 2001:99) Det er altså mulig at profetfiguren har vært en viss inspirasjonskilde for Jesus tilhengere.

Den lidende og opphøyde menneskesønnen
Nickelsburg mener at jødisk mellomtestamentlig oppstandelsestro kan deles inn i tre kategorier. Den ene av disse kaller han ”The Story of the Righteous Man and the Isaianic Exaltation Tradition.” Kategorien inneholder en hovedperson som er en del av det kongelige hoffet. Han blir offer for grunnløse beskyldninger om å ha forbrutt seg mot landets lover og blir dømt til døden. Like før henrettelsen blir han reddet, får oppreisning og blir opphøyet til en viktig posisjon (f.eks. dommer), og hans fiender blir straffet. Det tidligste uttrykket for Den rettferdige mann er motivet om Den lidende tjener i Jesaja 52-53: 

Jes 52:13-15+53:.-6: Se, min tjener skal ha fremgang,han skal stige, løftes og opphøyes.14 Likesom mange ble forferdet ved synet av ham – han var verre tilredt enn noen mann og så ikke ut som et menneske,15 så skal mange folkeslag undres over ham, og konger skal lukke sin munn. For de skal få se slikt som aldri ble meldt dem, uhørte ting blir de vitne til.Hvem trodde det budskap vi hørte,for hvem ble Herrens kraft åpenbart? 2 Han skjøt opp som en kvist for Guds åsyn, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse, vi gledet oss ikke ved synet av ham. 3 Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe. 4 Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget. 5 Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom. 6 Vi fór alle vill som sauer, vi vendte oss hver sin vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham.

Visdommens bok (ca. 100 f.Kr.-ca. Kr.f.) er i følge Nickelsburg en del av en utviklingstendens ut fra motivet om Den lidende tjener. 

Da skal den rettferdige stå fram med stor frimodighet, ansikt til ansikt med dem som pinte ham og bare foraktet ham da han ble plaget. 2 Når de ser ham, gripes de av stor angst, de blir ute av seg over en så uventet frelse. 3 Angrende skal de si til hverandre, ja, sukke i stor sjeleangst: 4 «Det var ham vi engang lo av. Vi lot ham bli til spott og spe, dårer som vi var. Vi syntes det var galskap å leve slik han gjorde, og hans død fant vi vanærende. 5 Så finner vi ham nå regnet blant Guds barn! Han er blitt de helliges medarving. (Visd 5:1-5)

Nickelsburg peker på tre viktige forandringer (som ikke nødvendigvis fremkommer i sitatet ovenfor): For det første har man utvidet opphøyelsesscenen. Videre blir hovedpersonen faktisk henrettet, og til slutt blir han opphøyet til den himmelske domstol der han fungerer som viseregent for den himmelske kongen, og han kan betegnes som Guds sønn. (Nickelsburg 1972:73+170)  

I Lignelsenes bok (1 Enok 37-71) (ca.100f.Kr.-ca.Kr.) finner vi enda en videreutvikling der Den rettferdige erstattes med Den utvalgte eller Menneskesønnen (1 Enok 46+48).

In those days, Sheol will return all the deposits which she had received and hell will give back all that which it owes. And he shall choose the righteous and the holy ones from among (the risen dead), for the day when they shall be selected and saved has arrived. In those days, (the Elect One) shall sit on my throne, and from the conscience of his mouth shall come out all the secrets  of wisdom, for the Lord of the Spirits has given them to him and glorified him. In those days, mountains shall dance like rams; and the hills shall leap like kids satiated with milk. And the faces of all the angels in heaven shall glow with joy, because on that day the Elect One has arisen. (1 Enok 51:1-4)

And thus the Lord commanded the kings and the mighty and the exalted, and those who dwell on the earth, and said: 'Open your eyes and lift up your horns if ye are able to recognize the Elect One.' (1 Enok 62:1)

Her på dommens dag blir altså kongene og de mektige konfrontert med Den utvalgte, han som de drepte.



Litteratur

Carrier, R.C. 2005.“The Spiritual Body of Christ” i Price, R.M./Lowder, J.J. (red.) 2005. The Empty Tomb: Jesus Beyond the Grave. New York: Prometheus Books


Cohen, S.J.D. 1987. From the Maccabees to the Mishnah. Philadelphia: Westminster Press.


Crossan, J.D. 2006. “Theological Explanation? A Dialogue”/ “Appendix: Bodily-Resurrection Faith”, i: Stewart, R.B. (red.) 2006. The resurrection of Jesus: John Dominic Crossan and N.T. Wright in Dialogue. Minneapolis: Fortress Press


Engberg-Pedersen, T. 2001. ”Krop og opstandelse hos Paulus.” i Engberg-Pedersen, T./Gilhus, I.S. (red.). Kropp og oppstandelse. Oslo: Pax Forlag A/S


Endsjø, D.Ø. 2009. Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity. New York: Palgrave Macmillian


Green, J.B. 2001. “Crucifixion” i Bockmuehl, M. (red.) 2001. The Cambridge Companion to Jesus. Cambridge: Cambridge University Press.


Hoover, R.W. 2000. “A Contest Between Orthodoxy and Veracity” i: Copan,P./Tacelli, R.K. Jesus’ Resurrection. Fact or Figment? A Debate Between William Lane Craig & Gerd Lüdemann. Illinois: IVP Academic.
         

Nickelsburg, G. 1972. Resurrection, Immortality, and Eternal Life in Intertestamental Judaism. Cambridge. Harvard University Press. London: Oxford University Press.


2003. Ancient Judaism and Christian Origins: Diversity, Continuity, and Transformation. Minneapolis: Fortress Press


Porter, S.E. 1999. “Resurrection, the Greeks and the New Testament”, i Porter, S.E./Hayes, M.A./Tombs, D. (red.) 1999. Resurrection. (Journal for the Study of the New Testament. Supplement Series 186). Sheffield: Sheffield Academic Press.


Segal, A.F. 1997. “Life After Death: The Social Sources.” i Davis, S.T.(red.) et al.1999. The Resurrection: An Interdisciplinary Symposium on the Resurrection of Jesus. Oxford University Press.


Wright, N.T. 2003. The Resurrection of the Son of God. London: SPCK


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar