onsdag 11. januar 2012

Myten om den oppstandne - Del 18


Del 1: Innledning

Del 2: Dogmet og debatten a
Del 3: Dogmet og debatten b
Del 4: Dogmet og debatten c
Del 5: Gunstig idékontekst a
Del 6: Gunstig idékontekst b
Del 7: Gunstig idékontekst c

Del 8: Et gjennomreligiøst samfunn
Del 9: Gresk-romersk oppstandelsestro a
Del 10: Gresk-romersk oppstandelsestro b
Del 11: Gresk-romersk oppstandelsestro c
Del 12: Gresk-romersk oppstandelsestro d
Del 13: Gresk-romersk oppstandelsestro e
Del 14: Gresk-romersk oppstandelsestro f
Del 15: Gresk-romersk oppstandelsestro g
Del 16: Gresk-romersk oppstandelsestro h
Del 17: Gresk-romersk oppstandelsestro i
Del 18: Gresk-romersk oppstandelsestro j
Del 19: Jødisk oppstandelsestro a
Del 20: Jødisk oppstandelsestro b
Del 21: Jødisk oppstandelsestro c
Del 22: Gunstig idékontekst? a
Del 23: Gunstig idékontekst? b
Del 24: Gunstig idékontekst? c
Del 25: Påvirkning? a
Del 26: Påvirkning? b
Del 27: Påvirkning? c
Del 28: Konklusjon


Peregrinos Proteus
I Harpina, utenfor Olympia i Elis, år 165 e.Kr., skal kynikeren Peregrinos, som kalte seg selv ”Proteus” etter den greske sjøguden, ha begått selvmord (hvis han da døde) i full offentlighet ved å kaste seg på et bål. Mange kilder refererer til historien, deriblant de kristne apologetene Tertullian og Athenagoras. (Hägg 2001:100 (Tertullian: Ad martyres 4, Eusebius: Chron 2, Athenagoras: Til forsvar for de kristne 26)) Lukian fra Samosata (ca. 125-180) skreiv en kort biografi om Peregrinos, med fokus på selvmordet. ”He bides his time till all Greece is mustered in full force – constructs a pyre of the largest dimensions – and jumps on top in the eyes of all the world, having briefly addressed the nation a few days before on the subject of his daring enterprise!” (Lukian fra Samosata: Peregrinos død 1) Vi merker oss at i likhet med Jesus døde Peregrinos under en høytid, der mange mennesker var samlet.

Det kanskje mest interessante med Lukians skildring er hans sarkastiske holdning til den overtroen han mener Peregrinos og hans tilhengere representerer. Lukian skriver at han selv var til stedet ved selvmordet, og kan derfor fortelle folk som ikke har vært der om hva han har vært vitne til. Han avslører at til vanlige folk smører han gjerne på litt ekstra; som at like etter at Peregrinos hadde kastet seg i flammene ble bakken rystet av et jordskjelv og en gribb fløy ut av flammene mens den sa med menneskelig røst ”I rise from Earth, I seek Olympus.” Lukian forteller at folk ”…listened with amazement and shuddering reverence. 'Did the vulture fly East or West?' they wanted to know. I answered whichever came uppermost.” (Lukian fra Samosata: Peregrinos død 39) Seinere møter Lukian en gammel mann som kan fortelle at han selv har møtt den oppstandne Peregrinos:

…a credible witness, if ever there was one, to judge by his long beard and dignified appearance in general. He told us, among other things, that only a short time before, just after the cremation, Proteus had appeared to him in white raiment; and that he had now left him walking with serene countenance in the Colonnade of Echoes, crowned with olive; and on the top of all this he brought in the vulture, solemnly swore that he had seen it himself flying away from the pyre, - my own vulture, which I had but just let fly, as a satire on crass stupidity! (Lukian fra Samosata: Peregrinos død 40)

Selv om Lukian sikkert overdreiv er nettopp sarkasmen en grunn til å tro at han tok utgangspunkt i en tro på Peregrinos oppstandelse som har hatt en viss utbredelse. Faktisk så antar Hägg at Lukians påstand om at han selv står bak oppstandelsesmyten, egentlig er et forsøk på å kritisere eller ”uskadeliggjøre” en allerede utbredt myte. (Hägg 2001:105) At folk trodde på myten understøttes også av at det oppstod en kult i tilknytning til Peregrinos etter hans død, noe Lukian indikerer ved å la anonyme talere spå at en slik kult skulle oppstå. 

Man bruker ta hans beskrivning av kulten (27-28,41) som ett vaticinium ex eventu, alltså  något som framställs som en profetia men i själva verket redan har hänt när profetien formuleras. Lukianos har i så fall författat sin skrift först några år efter Peregrinos’ død, och hans avsikt har varit att försöka diskredtera orakelkulten, samtidig med själva fenomenet ”helig man” som uppenbarligen var honom djupt motbjudande. (Hägg 2001:106)

Athenagoras (133-190) advarte i sitt skrift "Til forsvar for de kristne", mot bl.a. orakelkulten i tilknytning til statuen av Peregrinos. (Athenagoras: Til forsvar for de kristne 26)

Hvorvidt det her er snakk om en kroppslig oppstandelse kan man diskutere. Hägg mener det. Herakles, som sannsynligvis var et av forbildene til Peregrinos, stod som vi har sett opp fra bålet kroppslig uten å ha blitt skadet. Men gribben i historien til Lukian, for øvrig et kjent symbol på Herakles, kan tyde på en slags reinkarnasjon, eller metempsykose, slik vi finner f.eks. beskrevet i Platons Staten 10.620a. Der blir det sagt at Orfeos sjel ble til en svane, Thamyras en nattergal, Ajax en løve osv. Nettopp død ved ild kan indikere en sjelelig oppstandelsestro ettersom det var et kjent tema at ilden letter sjelens frigjørelse fra kroppen. På den andre side åpner Lukian sin fortelling med å sammenlikne Peregrinos død med guden Proteus, og da tenker han nok på Proteus kjente evne til å omskape seg (fysisk). Også den overtroiske gamle mannens møte med Peregrinos kan indikere en kroppslig oppstandelse, men ikke nødvendigvis – Peregrinos kan ha vært en ånd, slik disiplene fryktet at Jesus var. (Luk 24:37) Kulten rundt Peregrinos tyder på dessuten på at han ble regnet som guddommelig. (Hägg 2001:105)

Det er enda vanskeligere å si om man trodde at Peregrinos faktisk døde på bålet, eller om han ble guddommeliggjort før døden inntraff. For øvrig er det ingen grunn til å gå ut i fra at Peregrinos oppstandelse enkelt må kunne plasseres i en av de nevnte tre oppstandelseskategoriene.

Hägg berører også spørsmålet om Lukians historie om Peregrinos kan ha vært påvirket av den kristne oppstandelseshistorien. Han nevner jordskjelvet, gribben og den oppstandnes hvite klær, men kommer til at alle tre tingene også har andre kjente forløpere i mytehistorien. Spørsmålet er derfor uavklart.


Litteratur

Hägg, T. 2001. “Kan en helig man dö?” i Engberg-Pedersen, T./Sælid Gilhus, I. (red.) 2001. Kropp og oppstandelse. Pax Forlag A/S.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar