torsdag 15. desember 2011

Myten om den oppstandne - Del 17


Del 1: Innledning
Del 2: Dogmet og debatten a
Del 3: Dogmet og debatten b
Del 4: Dogmet og debatten c
Del 5: Gunstig idékontekst a
Del 6: Gunstig idékontekst b
Del 7: Gunstig idékontekst c

Del 8: Et gjennomreligiøst samfunn
Del 9: Gresk-romersk oppstandelsestro a
Del 10: Gresk-romersk oppstandelsestro b
Del 11: Gresk-romersk oppstandelsestro c
Del 12: Gresk-romersk oppstandelsestro d
Del 13: Gresk-romersk oppstandelsestro e
Del 14: Gresk-romersk oppstandelsestro f
Del 15: Gresk-romersk oppstandelsestro g
Del 16: Gresk-romersk oppstandelsestro h
Del 17: Gresk-romersk oppstandelsestro i
Del 18: Gresk-romersk oppstandelsestro j
Del 19: Jødisk oppstandelsestro a
Del 20: Jødisk oppstandelsestro b
Del 21: Jødisk oppstandelsestro c
Del 22: Gunstig idékontekst? a
Del 23: Gunstig idékontekst? b
Del 24: Gunstig idékontekst? c
Del 25: Påvirkning? a
Del 26: Påvirkning? b
Del 27: Påvirkning? c
Del 28: Konklusjon


Apollonius fra Tyana
Filosofen Apollonius fra Tyana (død ca. 100) er vel den historiske personen som oftest blir sammenliknet med Jesus, f.eks. av tidlige kristendomskritikere som Makarios Magnes (ca. 400) hedning i Apokritikos (3.1. (hedningen er sannsynligvis Porfyrios)), Hierokles i Laktantios (ca. 240-320) Et forsvar for kristendommen, og sannsynligvis av Porfyrios i Om avholdenhet fra kjøtt. (2.34) Også Hieronymus (345-419) nevnte ham i Kommentarer til salmene. (Cook 2002:196+265 (ref. til Laktantios: Et forsvar for kristendommen 5.3.9., og Hieronymus: Kommentarer til salmene 81.)) Augustin (354-430) skreiv at noen hevdet at Apollonius og Apuleius undergjerninger var enda mektigere enn de Jesus utførte. (Cook 2002:157 (ref. til Augustin: Brever (Epistulae): 136.1, 137.13, 138.8.) Hierokles f.eks., hevdet dette. (Cook 2002:267 (ref. til Eusebius: Mot Hierokles 2.8-18)) I følge Thomas Hägg vet man fra ulike kilder at Apollonius skal ha vært gjenstand for en kult blant medlemmene av det severiske dynasti. (Hägg 2001:106)

Det er Flavius Filostratos (170-249?) som har skrevet den biografien (ca. 222) som er tilgjengelig for oss i dag, men han bygger i alle fall delvis på eldre kilder. Det er så mange likhetstrekk mellom Jesus og Apollonius at de må nevnes, om enn i korthet.

Apollonius var en omvandrende profet (Filostratos: Apollonius fra Tyanas liv 1.1, 4.6, 4.24, 5.13, 5.24, 6.32), født av en menneskelig mor og med guden Proteus som far. Før Apollonius ble født fikk moren et syn av Proteus, der han fortalte at han var faren til hennes kommende barn. (1.4) Hun fødte ham på en eng, omgitt av syngende svaner, og et lyn som gikk fra himmelen til jorden og tilbake igjen markerte at barnet var født til å nå opp blant gudene. (1.5) Han bodde en tid i templet, og det viste seg at han hadde unormale evner og var flinkere enn sine lærere i den pythagoreiske filosofi. (1.7) Han hadde et spesielt nært forhold til gudene (se f.eks. 5.20) Han motsto rikdommens fristelse. (1.38) Der han dro oppsøkte han templer og helligdommer, og diskuterte med- og irettesatte presteskapet. (1.11) Han ble også kritisert av presteskapet, men var populær blant folk. (4.18) Han advarte sine disipler om farene ved å være filosof. (4.38) Han helbredet syke (4.11), vekket opp døde (6.43),  drev ut demoner (4.10, 4.20, 4.25), og ble sagt å være herre over naturkreftene. ”It was already autumn and the sea was not to be trusted. They [the people sailing for Aeolia] all then regarded Apollonius as one who was master of the tempest and of fire and of perils of all sorts, and so wished to go on board with him, and begged him to allow them to share the voyage with him.” (Cotter 1999:146 (ref. til Filostratos: Apollonius fra Tyanas liv 4.13)) Han kunne alle språk uten å ha lært dem (1.19), og gav gudene æren for alle disse evnene. En gang hjalp han en mann å kjøpe en åker som det viste seg inneholdt en pengeskatt (sml. Matt 13:44). (6.39) Han erklærte synder for tilgitt, og allerede før han døde ble han av noen regnet som Gud. (3.50, 7.11)

Da han ble voksen gav han korte og enkle utsagn og forklaringer til folk ut fra hva han hadde lært. (1.17) Læren bestod f.eks. av advarsler mot rikdom og drukkenskap (1.34), hvordan man skal ofre og be (4.19), at ofringer i seg selv er nytteløse hvis de ikke blir gjort med et rent hjerte (1.11), og at enhver må yte sitt bidrag ut fra sine evner (4.1-9).

Apollonius fikk mange tilhengere (4.1), men trakk seg av og til unna for å være med gudene i ensomhet. (4.11) Han ble forhørt og fengslet av styresmaktene, men forundret dem med så sin visdom at han ved et tilfelle ble frikjent fordi den romerske prefekten ”was careful not to fight with a god”. (4.44)

Prosessen Dominitian satte i gang mot Apollonius har også flere likhetstrekk med evangeliene. Han ble beskyldt for å drive med religiøse ugjerninger – bl.a. ble det brukt mot ham at han var gjenstand for tilbedelse. (7.11, 7.20) Ut fra sin filosofiske overbevisning, og for å redde sine venner, motsto han disses bønn om å flykte fra styresmaktene, og dro til Roma med overhengende fare for sitt liv. Han tok med seg sin nærmeste disippel, Demis, men ba ham forkle seg slik at man ikke kunne ta ham for å være filosof. I Roma ble han arrestert og sendt i fengsel. Der talte han for fangene og gav dem råd. Styresmaktene spionerte på ham og ville få ham til å tale om ting som kunne gi dem noe å ta ham på, men han gjennomskuet dem og unngikk fellen. (7.27) Han ble så ført fram for keiseren:

Now the eyes were all turned upon Apollonius, for not only were they attracted by his dress and bearing, but there was a godlike look in his eyes, which struck them with astonishment; and moreover the fact that he had come to Rome to risk his life for his friends conciliated the good wishes even of those who were evilly disposed to him before. (7.31)

Keiseren fornærmet ham ved å klippe av ham håret og skjegget og ved å be ham om omskape seg slik at han kunne unnslippe. Men Apollonius nektet å rømme. Tilbake i fengslet viste han sin disippel Damis at han kunne gå ut av lenkene som han ville, og Damis skjønte at han var guddommelig. (7.38)  Deretter forutsa Apollonius deres gjenforening etter rettssaken: “….and when you have saluted Demetrius, turn aside to the sea-shore where the island of Calypso lies; for there you shall see me appear to you."  "Alive," asked Damis, "or how?" Apollonius with a smile replied: "As I myself believe, alive, but as you will believe, risen from the dead." (7.41)

Under rettssaken ble Apollonius spurt om hvorfor han blir tiltalt som Gud. ”"Because," answered Apollonius, "every man that is thought to be good, is honored by the title of god.” (sml. Joh 10:33-36) (8.5) Etter en kort forsvarstale forsvinner så Apollonius fra rettssalen med ordene fra Apollon: ”Accord me also, if you will, opportunity to speak; but if not, then send someone to take my body, for my soul you cannot take. Nay, you cannot take even my body, For thou shalt not slay me, since -I tell thee- I am not mortal. And with these words he vanished from the court,” (8.5)

Imens er disippelen Damis og filosofen Demetrius sammen utenfor Roma. De frykter for Apollonius og sine egne liv. Plutselig er Apollonius sammen med dem (på mystisk vis for reisen fra Roma burde tatt lengre tid), og han overbeviser dem om at han ikke er en ånd: 

Hereupon Apollonius stretched out his hand and said: "Take hold of me, and if I evade you, then I am indeed a ghost come to you from the realm of Persephone, such as the gods of the underworld reveal to those who are dejected with much mourning. But if I resist your touch, then you shall persuade Damis also that I am both alive and that I have not abandoned my body." (8.12)

Apollonius fortsatte å virke i flere år etter disse hendelsene. Filostratos vet ikke når, hvordan, eller om han i det hele tatt døde, men refererer til forskjellige rykter, deriblant noen som sier at han forsvant plutselig og for til himmelen. (8.30) Han skriver også at Apollonius fortsatte å forkynne sjelens udødelighet etter sin død. Bl.a. viste han seg for en ung student som nektet å tro at sjelen var udødelig. (8.30) ”Men så kommer alldeles på slutet”, skriver Hägg, ”något motsägelsesfullt, ännu en glimt av kroppens uppståndelse: ingen grav eller ens kenotaf över Apollonius har författaren kunnat finna, fastän han besökt större delen av jorden.” (Hägg 2001:110 (ref. til Filostratos: Apollonius fra Tyanas liv 8.31)

Forfatteren av biografien (ca.395?) om keiser Aurelius skildret en situasjon der Apollonius viste seg for Aurelius mens han vurderte å ødelegge byen Tyana:

…but Apollonius of Tyana, a sage of the greatest renown authority, a philosopher of former days, the true friend of the gods, and himself even to be regarded as a supernatural being as Aurelian was withdrawing to his tent, suddenly appeared to him in the form in which he is usually portrayed, and spoke to him as follows… (Cook 2002:268 (ref. til Den augustinske historie (SHA.) 24.2-9))

Wright påpeker at Filostratos er en seinere kilde enn evangeliene så evangelistene kan derfor ikke ha lånt av ham. Craig A. Evans mener at Filostratos har utbrodert historien sin kraftig, delvis for å angripe kristendommen. (Evans 2005:288 ) Klauck, på den annen side, mener at oppfatningen om at Filostratos skreiv imot kristendommen ikke lengre støttes av forskere flest. ”Even if Philostratus knew of the existence of Christianity, there is no evidence that he was interested in it; the related traits can be explained on the basis of narrative laws typical of this literary genre, the general mood of the period, and the general belief in miraculous powers.” (Klauck 2003:171) Også Thomas Hägg argumenter i tråd med Klaucks oppfatning:

Beskrivningarna av hur Apollonius uppenbarade sig hos lärjungarna i Dikaiarcheia och hur han efter sin död visade sig för den vantrogne studenten i Tyana, har båda som vi sett uppenbara likheter med bibliska skildringar av Jesu uppståndelse. Också flera av underberättelserna, t.ex. hur Apollonius uppväcker en till syns död flicka i Rom (4.45), påminner både tematisk och berättarteknisk om liknande innslag i evangelierna. Det var länge en utbredd uppfatning att detta berodde på att Filostratos avsiktligt hade skrivit ett slags motevangelium med Apollonius i Jesu roll (den klassiska framställningen av denne hypotes är Baur[1876] 1966). Men i själva verket finns det inga tydliga tecken på att författaren haft en sådan avsikt (se Petzke 1970). I motsats till Lukianos nämner han ingenstans i sitt stora författarskap de kristna, trots att han som en berest och samhällsorienterad man måste ha känt till dem. Att han skulle ha författat hela detta verk för att konkurrera med de kristna, som han annars helt ignorerar, är en ganska orimlit tanke, som bara kan omfattas om man kraftig  övervärderar de kristnas betydelse i det romerske riket i början av 200-talet. Förklaringen på likheterna är snarare att denne typ av tankegångar och berättelser varit i omlopp i många olika samanhang och inom skilda trosgrupperingar. Det gäller troligen inte minst föreställningen om en kroppens uppståndelse. (Hägg 2001:110)

Klauck og Häggs påstander blir etter min mening understøttet ved at Filostratos flere steder sammenliknet Apollonius med tidligere greske mytologiske skikkelser. F.eks. vekket Apollonius opp en død (eller tilsynelatende død) pike, hvilket Filostratos sammenliknet med Herakles oppvekkelse av Alkestis. (Filostratos: Apollonius fra Tyanas liv 4.45. Se også sammenlikning med Pythagoras og Empedokles (1.1)) Det ser altså ut som om Filostratos henter sin inspirasjon fra gresk mytologi og ikke fra kristendommens oppstandelsesmyte.

Wright påstår videre, i motsetning til Hägg, at Filostratos ikke skreiv noe om at Apollonius oppstod kroppslig. (Wright 2003:75) Dette er strengt tatt riktig – Filostratos er usikker på dette. Og ut fra at Apollonius lærte om sjelens udødelighet, ikke kroppens, kan en tenke at Wright har et poeng. Men på den annen side setter Filostratos Apollonius (kroppslige) forsvinninger sammen med hans død, noe som indikerer at kroppen også har stått opp fra de døde: ”Others again say that he died in Lindus, where he entered the temple of Athena and disappeared within it.” (8.30) Det er iallefall klart at Filostratos så for seg muligheten av en bortrykkelse til himmelen uten forutgående død. Dessuten, selv om Apollonius på pythagoreisk vis lærte at alle (eller gode menneskers-) sjeler er udødelige, utelukker ikke dette at folk seinere kunne tilskrive ham en spesiell skjebne. Nettopp dette er Häggs sluttpoeng: ”Det är undantagsmänniskan, den helige mannen själv, som kommer igjen efter döden och bevisar för sina efterlämnade lärjungar att han har uppstått.” (Hägg 2001:111)

Til slutt kan det godt bemerkes at det er langt flere forskjeller mellom Filostratos historie og evangeliene, enn likheter. Men i likhet med Hägg mener jeg at de likhetene som finnes kan indikere en felles tematikk som kanskje allerede fantes utbredt i ulike utgaver på Jesus tid, og som kunne brukes av seinere forfattere og fortellere.



Litteratur

Cook, J.G. 2002.
The Interpretation of the New Testament in Greco-Roman Paganism. Massachusetts: Hendrickson Publishers.

Cotter, W. 1999. Miracles in Greco-Roman Antiquity : A Sourcebook. London, GBR: Routledge

Evans, C.A. 2005. Ancient Texts for New Testament Studies: A Guide to the Background Literature. Massachusetts: Hendrickson Publishers, Inc.

Hägg, T. 2001. “Kan en helig man dö?” i Engberg-Pedersen, T./Sælid Gilhus, I. (red.) 2001. Kropp og oppstandelse. Pax Forlag A/S.

Klauck, H.J. 2003 (1995). The Religious Context of Early Christianity, a Guide to Greaco-Roman Religions. Minneapolis: Fortress Press.

Wright, N.T. 2003. The Resurrection of the Son of God. London: SPCK


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar