lørdag 12. november 2011

Myten om den oppstandne - Del 16


Del 1: Innledning
Del 2: Dogmet og debatten a
Del 3: Dogmet og debatten b
Del 4: Dogmet og debatten c
Del 5: Gunstig idékontekst a
Del 6: Gunstig idékontekst b
Del 7: Gunstig idékontekst c

Del 8: Et gjennomreligiøst samfunn
Del 9: Gresk-romersk oppstandelsestro a
Del 10: Gresk-romersk oppstandelsestro b
Del 11: Gresk-romersk oppstandelsestro c
Del 12: Gresk-romersk oppstandelsestro d
Del 13: Gresk-romersk oppstandelsestro e
Del 14: Gresk-romersk oppstandelsestro f
Del 15: Gresk-romersk oppstandelsestro g
Del 16: Gresk-romersk oppstandelsestro h
Del 17: Gresk-romersk oppstandelsestro i
Del 18: Gresk-romersk oppstandelsestro j
Del 19: Jødisk oppstandelsestro a
Del 20: Jødisk oppstandelsestro b
Del 21: Jødisk oppstandelsestro c
Del 22: Gunstig idékontekst? a
Del 23: Gunstig idékontekst? b
Del 24: Gunstig idékontekst? c
Del 25: Påvirkning? a
Del 26: Påvirkning? b
Del 27: Påvirkning? c
Del 28: Konklusjon


Aleksander den store, Cæsar, Augustus
”Og hvorfor fortelle om deres avdøde herskere, som dere mener det er rett å erklære for evig udødelige? Dere fører fram en eller annen som sverger å ha sett den oppbrente keiseren komme ut av ilden og gå inn i himmelen.” Dette skreiv Justin idet han sammenliknet forskjellige skikkelser med den korsfestede og oppstandne Jesus. (Justin: Første apologi 21) Den antikke hersker-kulten i Hellas kan spores så langt tilbake som til 400-tallet f.Kr.

In 291 B.C.E., the Athenians sang to their ruler, ”The other gods either are far away or do not have ears or do not exist or do not pay attention to us at all; you, however, we see before us, made of neither wood nor stone, but a real god. To you we pray.” Such was the flattery which the Athenians heaped upon their mortal ruler. (Cohen 1987:86 (ref. til Athenaeus: De lærdes bankett (Deipnosophistae) 6.63, p. 253 D-F, som selv siterer Duris fra Samos (ca. 350 f.Kr.-e. 281 f.Kr.))

Herskerkulten nevnes såvidt i NT, der Lukas skriver at kong Herodes Agrippa I ble hyllet som en gud, og straks ble drept av en Herrens engel fordi han ikke gav Gud æren (Apg 12:20-23). (Klauck 2003(1995):251) ”A superior mortal, especially one who offered or provided deliverance from social and political evils, could easily be hailed as a divine or semidivine savior.”, skriver Pinsent. (Pinsent 1986:188) Klauck hevder at den levende keiseren kunne ha en slags mellomposisjon mellom gud og mennesker og at en egentlig guddommeliggjørelse først skjedde posthumt. Hvorvidt det var undersåttene eller herskeren som utropte seg selv som guddommelig, er ikke alltid så lett å få klarhet i, men i følge Klauck så de fleste herskerne på seg selv som mennesker. (Klauck 2003(1995):326)

Vi skal først se litt på Aleksander den Store (356 f.Kr.–323) og noen av de mytene det ble spunnet omkring ham. Hans forfader var Herakles, i følge Plutark (46–120). (Plutark: Aleksander 2.1) Natten før moren, Olympias, skulle gifte seg, drømte hun at magen hennes ble truffet av et lyn. Hans far, Filip, drømte at han satte et løveformet segl på hennes mage, og drømmetyderne skjønte at hun var svanger med et spesielt barn. Cicero skreiv: “Everybody knows that on the same night in which Olympias was delivered of Alexander the temple of Diana at Ephesus was burned, and that the magi began to cry out as day was breaking: 'Asia's deadly curse was born last night.'” (Cicero: Om spådomskunsten 1.47) En annen versjon mer enn antyder at den egentlige faren var en gud (Zevs). (Klauck 2003(1995):269) Som ung imponerte han med sin visdom og talegaver (Plutark: Aleksander 5.1) og han helbredet syke (Plutark: Aleksander 8.1). Han ble seinere tiltalt som Guds sønn. (Plutark: Aleksander 27.5) Plutark refererte til et rykte om at Aleksanders lik ikke råtnet etter hans død. (Plutark: Aleksander 77.3)

Plutarks biografi er sannsynligvis en relativt nøktern gjengivelse av eldre kilder, noe som fremkommer ved hans eksplisitte skepsis til de mer mytiske fortellingene, f.eks. rundt Aleksanders fødsel og død.  Om kulten i tilknytning til Aleksander skriver Klauck følgende:

Let us begin by noting that it is relatively certain that the cultic veneration of Alexander as a god existed in a number of Greek cities in Asia Minor. This should not be interpreted, as some scholars assume, as the post-mortem declaration of heroic status; these cults were founded while Alexander was still alive, more specifically, in the years of his campaign in Asia Minor (334-333 BCE), when Alexander freed the Greeks of Asia Minor from the crushing yoke of the Persians. The honours paid to him as expressions of gratitude for what he had done remain within the framework of the cult of benefactors, which has been discussed above. Some of these localized cults survived for a very long time. There is evidence that a temple of Alexander with priest and cult of Alexander existed in Ephesus as late as 106-16 CE (Habicht 18f). (Klauck 2003(1995):273 (ref. til Habich, C. Gottmenschenentum (L81)))

Dion Kassios (ca.160-etter 229) skreiv at tidlig på 200-tallet trodde mange mennesker at Aleksander den Store hadde vendt tilbake. (Endsjø 2009:64 (ref. til Dion Kassios: Den romerske historie 80.18.1))

And I, for my part, am persuaded that all this did come about in very truth by some divine arrangement; though I infer this, not from what he said, but from the statement made to him by someone else, to the effect that an Alexander should come from Emesa to succeed him, and again from what happened in Upper Moesia and in Thrace. For shortly before this time a spirit, claiming to be the famous Alexander of Macedon, and resembling him in looks and general appearance, set out from the regions along the Ister, after first appearing there in some manner or other, and proceeded through Moesia and Thrace, reveling in company with four hundred male attendants, who were equipped with thyrsi and fawn skins and did no harm. (Dion Kassios: Den romerske historie 80.17.3)

Endsjø mener at selv om Dion Kassios her betegner Aleksander som en ånd, så utelukker ikke dette at mange så på ham som den gamle Aleksander, med ånd og kropp, som var kommet tilbake, slik man ellers trodde hadde skjedd med udødeliggjorte personer. ”This, indeed, seems more likely, than to think that hundreds of men should have followed what they believed to be a ghost.” (Endsjø 2009:64)

Om Julius Cæsar (100-44 f.Kr.) skriver Klauck: ”There is no doubt about the fact of the posthumous divinisation of Caesar; only about its date is there a certain amount of disegreement.” (Klauck 2003:293) Den tradisjonelle dateringen er år 42 f.Kr. I noen skrifter fra Egypt betegnes han med uttrykket “god from god”, eller som Klauck parafraserer det ”a god himself, and the son of a god”. Plutark skreiv at etter at Brutus hadde vært med på mordet, ble han hjemsøkt av et spøkelse som forutså hans død ved Filippi. (Plutark: Cæsar 69.6)

Augustus (63f.Kr.-14e.Kr) titulerte seg som ”først (lat. princeps) blant likemenn”, og avsto fra noen guddommeliggjørelse av seg selv. Likevel finnes det flere hentydninger til guddommelighet fra hans undersåtter. Som Klauck skriver: ”Augustus was not officially declared to be a god during his lifetime, but every possibility stopping short of such a declaration was exploited.” (Klauck 2003(1995):299) Det vi spesielt kan merke oss er hvordan mytene oppstod bare etter kort tid: ”Myths and legends comparable to those of the biography of Alexander very soon formed around the life of Augustus, especially around his birth and death.” (Klauck 2003(1995):300) Svetonius (ca.69/75-e.130) fortalte at Oktavians mor, i likhet med Aleksander ble befruktet av en gud (i skikkelsen av en slange), og at fødselen ble forutsagt i drømme. Liknende tegn fulgte også i hans ungdom. Tacitus fortalte at det fantes private helligdommer for Augustus, og mindre fellesskap som dyrket den døde keiseren. (Tacitus: Årbøker 1.73) Dion Kassios skreiv (vel å merke rundt år 200e.Kr.):

At the time they declared Augustus immortal, assigned to him priests and sacred rites, and made Livia, who was already called Julia and Augusta, his priestess; they also permitted her to employ a lictor when she exercised her sacred office. On her part, she bestowed a million seterces upon a certain Numerius Atticus, a senator and ex-preaetor, because he swore that he had seen Augustus ascending to heaven after the manner of which tradition tells concerning Proculus and Romulus. (Dion Kassios: Den romerske historie 56.46)

Også keiser Hadrians favorittelsker, Antinoos (d. ca. 130), ble guddommeliggjort, og fikk templer og festivaler knyttet til seg. Han ble ofte avbildet som den egyptiske guden Osiris, guden som hadde dødd og stått opp, og som Hadrian var en tilhenger av. Flere av kirkefedrene angrep denne gudsdyrkelsen, og Kelsos sammenliknet den med dyrkelsen av Jesus. (F.eks. Justin Martyr: Første  apologi 1.29, Klemens: Formaningstalen 4, Tertullian: Apologien 13, Til Nasjonene 2.10) Origenes på sin side mente at de to var helt forskjellige, og at historiene om Antinoos kunne forklares som egyptisk magi. (Origenes: Mot Kelsos 3.36)

Det ble etterhvert ble et fast rituale ved de posthume guddommeliggjørelsene av de romerske keiserne, at et vitne stod fram i senatet og sverget at det hadde sett keiserens sjel stige opp til himmelen fra likbålet. (Klauck 2003(1995):293 Vi har ovenfor beskrevet hvordan dette refereres til av Justin) Som vi ser av dette er de keiserlige oppstandelser åpenbart ikke kroppslige (f.eks. ble asken bevart i mausoleer). Men det finnes likevel aspekter som er interessante for vår del. For det første handler det om guddommeliggjørelse av en helt spesiell person. Det er altså en spesiell oppstandelse, i motsetning til den greske filosofiens forestilling om sjelenes evige liv. For det andre skjer oppstandelsen etter keiserens død. For det tredje kan guddommeliggjørelsen innebære at man mente at keiseren hadde fått en guddommelig kropp (han ble offisielt anerkjent som en av gudene i himmelen), men dette avhenger igjen av hvilket gudssyn de som anerkjente guddommeliggjørelsen hadde.




Litteratur

Cohen, S.J.D. 1987. From the Maccabees to the Mishnah. Philadelphia: Westminster Press.

Endsjø, D.Ø. 2009. Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity. New York: Palgrave Macmillian

Klauck, Hans-Josef. 2003 (1995). The Religious Context of Early Christianity, a Guide to Graeco-Roman Religions. Minneapolis: Fortress Press.

Pinsent, J. 1989 (1986) “Roman Spirituality”, i Armstrong, A.H. (red.) 1989 (1986). Classical Mediterranean Spirituality: Egyptian, Greek, Roman. London: SCM Press Ltd.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar