tirsdag 1. november 2011

Myten om den oppstandne - Del 15


Del 1: Innledning
Del 2: Dogmet og debatten a
Del 3: Dogmet og debatten b
Del 4: Dogmet og debatten c
Del 5: Gunstig idékontekst a
Del 6: Gunstig idékontekst b
Del 7: Gunstig idékontekst c

Del 8: Et gjennomreligiøst samfunn
Del 9: Gresk-romersk oppstandelsestro a
Del 10: Gresk-romersk oppstandelsestro b
Del 11: Gresk-romersk oppstandelsestro c
Del 12: Gresk-romersk oppstandelsestro d
Del 13: Gresk-romersk oppstandelsestro e
Del 14: Gresk-romersk oppstandelsestro f
Del 15: Gresk-romersk oppstandelsestro g
Del 16: Gresk-romersk oppstandelsestro h
Del 17: Gresk-romersk oppstandelsestro i
Del 18: Gresk-romersk oppstandelsestro j
Del 19: Jødisk oppstandelsestro a
Del 20: Jødisk oppstandelsestro b
Del 21: Jødisk oppstandelsestro c
Del 22: Gunstig idékontekst? a
Del 23: Gunstig idékontekst? b
Del 24: Gunstig idékontekst? c
Del 25: Påvirkning? a
Del 26: Påvirkning? b
Del 27: Påvirkning? c
Del 28: Konklusjon


Romulus
Romas legendariske grunnlegger, Romulus, ble sagt å ha forsvunnet på mystisk vis. Tertullian nevnte ham i forbindelse med Jesus bortrykkelse: “Then, having ordained them to the duty of preaching throughout the world, he [Jesus] was taken up to heaven in a cloud, much more truly than people like Proculus are wont to assert among you about Romulus.(Tertullian: Apologien  21)

Vi får begynne med hans opphav, dvs. hans preeksistens. I følge Plutark sa han nemlig selv følgende: “It was the pleasure of the gods, O Proculus, from whom I came, that I should be with mankind only a short time, and that after founding a city destined to be the greatest on earth for empire and glory, I should dwell again in heaven.” Plutark refererer så til flere tradisjoner når det gjelder selve fødselen. Én versjon fortalte at et orakel hadde forutsagt at ei jomfru ville få et barn med en ånd. (Plutark: Romulus 2.4) Oraklet fikk ikke helt rett, da ånden i stedet kom over ei tjenestejente, som så fødte to tvillinger. Fødselen ble markert av en solformørkelse. (Plutark: Romulus 12.5) Tvillingenes grandonkel, som var konge, forsøkte å drepe dem for han fryktet at de ville ta makten i landet. Romulus og Remus vokste likevel opp, og grunnla sin egen by som et tilfluktssted for slaver og flyktninger. Her regjerte Romulus en periode, og Plutarks biografi slutter med hvordan ulike tradisjoner forklarer Romulus død eller forsvinning:

Others think that it was neither in the temple of Vulcan nor when the senators alone were present that he disappeared, but that he was holding an assembly of the people outside the city near the so-called Goat's Marsh, when suddenly strange and unaccountable disorders with incredible changes filled the air; the light of the sun failed, and night came down upon them, not with peace and quiet, but with awful peals of thunder and furious blasts driving rain from every quarter, [7] during which the multitude dispersed and fled, but the nobles gathered closely together; and when the storm had ceased, and the sun shone out, and the multitude, now gathered together again in the same place as before, anxiously sought for their king, the nobles would not suffer them to inquire into his disappearance nor busy themselves about it, but exhorted them all to honour and revere Romulus, since he had been caught up into heaven, and was to be a benevolent god for them instead of a good king. (Plutark: Romulus 27.6-7)


Seinere møter en av hans nærmeste venner, Prokulus, Romulus på veien:

[1] At this pass, then, it is said that one of the patricians, a man of noblest birth, and of the most reputable character, a trusted and intimate friend also of Romulus himself, and one of the colonists from Alba, Julius Proculus by name, went into the forum and solemnly swore by the most sacred emblems before all the people that, as he was travelling on the road, he had seen Romulus coming to meet him, fair and stately to the eye as never before, and arrayed in bright and shining armour. [2] He himself, then, affrighted at the sight, had said: “O King, what possessed thee, or what purpose hadst thou, that thou hast left us patricians a prey to unjust and wicked accusations, and the whole city sorrowing without end at the loss of its father?” Whereupon Romulus had replied: “It was the pleasure of the gods, 0 Proculus, from whom I came, that I should be with mankind only a short time, and that after founding a city destined to be the greatest on earth for empire and glory, I should dwell again in heaven. So farewell, and tell the Romans that if they practise self-restraint, and add to it valour, they will reach the utmost heights of human power. And I will be your propitious deity, Quirinus.” (Plutark: Romulus 28.1-2)

Den samme fortellingen ble gjengitt av Ovid (43 f.Kr.-17/18 e.Kr.) (Ovid: Fasti, Bok 2, 17. Februar) og Livius (59 f.Kr.-17 e.Kr.) (Livius: Romas Historie 1.16), og er altså eldre enn evangelienes oppstandelseshistorie. Livius skriver om hvordan Romulus gav sine siste ordrer før han steg opp til himmelen. ”Romulus gives a nationalistic militaristic commission. Jesus gives a commission to preach the gospel and make disciples.”, skriver Boring et al. (Boring et al. 1995:237) I Plutarks biografi om Numa skriver han at Proklus hadde sett Romulus stige til himmelen i full rustning. (Plutark: Numa 2.2) Denne oppstigningen ble også referert til av Dionysios fra Halikarnassos (ca. 60-etter 7 f.Kr.). (Dionysios fra Halikarnassos: Romernes historie 2.63.2-2.64.1) Det kan bemerkes at i likhet med Jesus oppstandelse (Matt 28:12) spredte det seg også mer naturlige forklaringer på hvorfor Romulus hadde forsvunnet, selv om folkemengden trodde på guddommeliggjørelsen og tilba ham deretter. (Plutark: Romulus 27.8, 28.3) Livius skreiv: ”I believe that even then there were some, who silently surmised that the king had been torn in pieces by the hands of the fathers; for this rumour also spread, but was not credited; their admiration of the man, and the consternation felt at the moment, attached importance to the other report.” (Livius: Romas historie 1.16)

Romulus blir her sett på som å ha blitt guddommeliggjort etter en kroppslig forsvinning. Men i likhet med Kleomedes ser det ikke ut til å være snakk om en oppstandelse fra de døde, noe også Wright bemerker. På den andre side sammenliknet Plutark Romulus forsvinning med Aristeas fra Prokonnesos død og oppstandelse, noe som indikerer at plutselig bortrykkelse til himmelen ikke ble sett på som vesensforskjellig eller mer umulig enn død og oppstandelse. (Plutark: Romulus 28.4)

Plutark skreiv for øvrig at mange seremonier fremdeles avholdes på den dato Romulus forsvant. (Plutark: Romulus 27.3) Og Livis skreiv, som vi ser av sitatet, at den rådende tradisjonen, som han selv også trodde på, var at Romulus ble tatt opp til himmelen, og ikke at han ble myrdet av senatorene. (Livius: Romas Historie 1.16.5) Boring et al. tillater seg følgende spekulasjoner:

In view of the contemporary popularity of the Romulus tradition, one can well imagine that the evangelists, especially Luke, portray the Easter events precisely as they do, in order to present the one who during his lifetime had proclaimed the coming kingdom of God as one whose destiny also showed him to be a qualified ruler himself, and that as a clear alternative to the current emperor mythology. This Jesus, not Hercules or Romulus, is the true ruler (βασιλεία, kingdom, is also translated “empire”; βασιλεύς, king, is also translated “emperor”). Parallel with this, one can note the political significance of the Antichrist in the confrontation with his killed and raised adversary according to Revelation 11:7-12 and 13:12. (Boring et al. 1995:165)


Pythagoras og Empedokles
Pythagoras (ca. 570-ca. 495 f.Kr.) ble ansett som en av de største undergjørerne. Kelsos omtalte ham som en annen sjarlatan i sammenlikningen med oppstandelsesfortellingene om Jesus. (Origenes: Mot Kelsos 2.55) I følge Porfyrios (222/3-305), ble det sagt at han forutså jordskjelv, stoppet pest, stilnet stormer slik at hans venner kunne ferdes trygt, og kurerte syke gjennom sang. (Cotter 1999:38 (ref. til Porfyrios: Pythagoras Liv 33)) Iamblichus (250-325) hevdet at Pythagoras kuet vulkaner og stanset hagl. (Cotter 1999:38 (ref. til Iamblichus: Pythagoreernes liv 28))  Han ble ansett som guddommelig (Filostratos: Apollonius fra Tyanas liv 1.1, 8.7vii), og sønn av Apollon. Til og med Porfyrios anså Pythagoras for å være guddommelig. (Cook 2002:111 (ref. til Porfyrios: Pythagoras liv 2)) Han talte også til sine disipler i lignelser. I følge Diogenes Laertios (200-tallet) ble det fortalt at han hadde gravd seg en hule under jorden hvori han oppholdt seg en tid, før han kom opp til overflaten og ”went into the assembly and declared he had been down to Hades, and even read out his experiences to them.” (Diogenes Laertios: Liv, lære og utsagn av kjente filosofer 8.41) Eliade, og andre forskere, mener at denne historien egentlig stammer fra Herodots beskrivelse av Zalmoxis. (Eliade 1972:25) I følge Filostratos skal Pythagoras faktisk ha dødd og stått opp. (Filostratos: Apollonius fra Tyanas liv 1) Pythagoras tilhengere forbindes gjerne med mysteriekulter på linje med orfiske og dionysiske mysterier. (Burkert 1985(1977):300) De var opptatt av Pythagoras lære om sjelens vandringer, om udødelighet, og om asketisme. (Burkert 1985(1977):299)

Også Pythagoras elev Empedokles (ca. 490-ca. 430) kunne gjøre noen av de samme miraklene som sin læremester, og også han ble regnet som guddommelig. (Filostratos: Apollonius fra Tyanas liv 1) Selv skreiv han: ”I travel around as an immortal god, no longer mortal, and everyone heaps honours at me, as is appropriate in my case.” (Empedokles: FVS 31B112 (sit. i Klauck 2003(1995):261)) Diogenes Laertios skreiv at i følge én tradisjon hadde Empedokles, etter å ha vekket en død kvinne til live, blitt tatt opp til gudene. (Diogenes Laertios: Liv, lære og utsagn av kjente filosofer 8.2.67) Diogenes refererte også til Heraklides Pontikos som hadde sagt at Empedokles forsvant en natt. Noen hevdet at de midt i natten hadde hørt en høy røst som kalte på Empedokles. Den som hadde hørt dette hadde stått opp og sett et sterkt lys på himmelen. Etter at disiplene ikke hadde funnet spor av ham, kom de frem til at de skulle la være å lete ”for things beyond expectation had happened to him, and it was their duty to sacrifice to him since he was now a god.” (Young 1977:94 (sit. fra Diogenes Laertios: Liv, lære og utsagn av kjente filosofer 8.2.68)) En annen tradisjon fortalte at han hadde kastet seg i vulkanen Etna i den hensikt å bevise at han var blitt udødelig. (Diogenes Laertios: Liv, lære og utsagn av kjente filosofer 8.2.69)



Litteratur

Boring, M./Colpe, C./Berger, K. 1995. Hellenistic commentary to the New Testament. Nashville: Abingdon Press.

Burkert, W. 1985 (1977). Greek Religion. Oxford: Blackwell Publishers.

Cook, J.G. 2002. The Interpretation of the New Testament in Greco-Roman Paganism. Massachusetts: Hendrickson Publishers.

Cotter, W. 1999. Miracles in Greco-Roman Antiquity : A Sourcebook. London, GBR: Routledge

Eliade, M. 1972. Zalmoxis, The Vanishing God. The University of Chicago Press.

Klauck, H-J. 2003 (1995). The Religious Context of Early Christianity, a Guide to Greaco-Roman Religions. Minneapolis: Fortress Press.

Young, F. 1977. “Two Roots or a Tangled Mass?”, i:  Hick, J. 1977 The myth of God Incarnate, London, SCM Press.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar