torsdag 29. september 2011

Myten om den oppstandne - Del 14


Del 1: Innledning

Del 2: Dogmet og debatten a
Del 3: Dogmet og debatten b
Del 4: Dogmet og debatten c
Del 5: Gunstig idékontekst a
Del 6: Gunstig idékontekst b
Del 7: Gunstig idékontekst c

Del 8: Et gjennomreligiøst samfunn
Del 9: Gresk-romersk oppstandelsestro a
Del 10: Gresk-romersk oppstandelsestro b
Del 11: Gresk-romersk oppstandelsestro c
Del 12: Gresk-romersk oppstandelsestro d
Del 13: Gresk-romersk oppstandelsestro e
Del 14: Gresk-romersk oppstandelsestro f
Del 15: Gresk-romersk oppstandelsestro g
Del 16: Gresk-romersk oppstandelsestro h
Del 17: Gresk-romersk oppstandelsestro i
Del 18: Gresk-romersk oppstandelsestro j
Del 19: Jødisk oppstandelsestro a
Del 20: Jødisk oppstandelsestro b
Del 21: Jødisk oppstandelsestro c
Del 22: Gunstig idékontekst? a
Del 23: Gunstig idékontekst? b
Del 24: Gunstig idékontekst? c
Del 25: Påvirkning? a
Del 26: Påvirkning? b
Del 27: Påvirkning? c
Del 28: Konklusjon



Zalmoxis
Kelsos jøde nevnte myten om Zalmoxis i sammenheng med fortellingene om Jesus oppstandelse, og hevdet at i likhet med Zalmoxis var også Jesus oppstandelse en svindel. I følge Herodot (484? f.Kr. - ca. 425) var trakerne i Dakia (omtr. dagens Romania) monoteister. Zalmoxis var for dem den eneste gud og de mente at alle som døde kom til ham. Før han ble ansett som guddommelig hadde han vært yppersteprest og konge. (Eliade 1972:58 (henviser bl.a. til Strabon: Geografiske kommentarer 7.3.5.)) Herodot skreiv også at dakerne trodde at Zalmoxis hadde vært Pythagoras elev, og at han underviste om sjelens evige liv i paradis. At Kelsos nevnte Zalmoxis i denne sammenhengen er i seg selv en indikasjon på at han tolket den som en oppstandelsesmyte, selv om dette ikke kommer klart fram i Herodots tekst. Origenes hevdet imidlertid at Jesus, i motsetning til Zalmoxis, ikke kunne vært svindel siden han offentlig ble korsfestet. (Origenes: Mot Kelsos 2.55) Jeg siterer Herodots beskrivelse av myten:

This Salmoxis I hear from the Hellenes who dwell about the Hellespont and the Pontus, was a man, and he became a slave in Samos, and was in fact a slave of Pythagoras the son of Mnesarchos. Then having become free he gained great wealth, and afterwards returned to his own land: and as the Thracians both live hardly and are rather simple-minded, this Salmoxis, being acquainted with the Ionian way of living and with manners more cultivated than the Thracians were used to see, since he had associated with Hellenes (and not only that but with Pythagoras, not the least able philosopher of the Hellenes), prepared a banqueting-hall, where he received and feasted the chief men of the tribe and instructed them meanwhile that neither he himself nor his guests nor their descendants in succession after them would die; but that they would come to a place where they would live for ever and have all things good. While he was acting in this way, and holding this kind of discourse, he was constructing an apartment underground, into which, when it was completed, he withdrew, vanishing suddenly from the eyes of the Thracians, who greatly regretted his loss, and mourned over him as one dead. He meanwhile abode in his secret chamber three full years, after which he came forth from his concealment, and showed himself once more to his countrymen, who were thus brought to believe in the truth of what he had taught them. (Herodot: Historier 4.95)

Tre år under jorden… Ut fra Herodots beskrivelse er det ikke engang snakk om en overnaturlig hendelse. Men det virker ganske klart at Herodot her rasjonaliserer en myte som ble forstått langt mer underfull. Dette styrkes også av han ikke tror på påstanden om at Zalmoxis egentlig var en elev av Pythagoras, en påstand som i følge Eliade er en typisk gresk forklaring på en trakisk (og altså barbarisk) myte. (Eliade 1972:29) Eliade mener også at ”an apartment underground” symboliserer ”the otherworld”. Men det at Zalmoxis lærte om sjelens udødelighet avspeiles ikke i hans tilbakevenden fra underverdenen, som jo er en kroppslig oppstandelse, og derfor mener Eliade at dette er et eldre motiv. (Eliade 1972:30) Hellanikos (ca. 450 f.Kr.), skriver Eliade, henviste til to nabostammer av dakerne som også trodde at mennesket var udødelig og at sjelen i etterlivet ville være hos Zalmoxis. ”However, their sojourn with the god is not final, for ”the dead are believed to return”. This is why, when someone dies, ”they rejoice at the thought that he will return”.” (Eliade 1972:31) Eliade mener det er en mulighet for at det kan ha dreid seg om en sammenblanding av myten om Zalmoxis kroppslige tilbakevenden fra dødsriket, og forestillingen om sjelenes udødelighet. (En type sammenblanding som kan ha vært like uproblematisk for de kristne?) Sannsynligvis er dette ikke dakernes egentlige holdning, for et av ritualene deres var å henrette en person som skulle reise til Zalmoxis som budbringer. Siden man ikke kunne unngå å se at kroppen til den henrettede fremdeles var tilstede, er dette en indikasjon på at man trodde at sjelen faktisk løsrev seg fra kroppen. (Eliade 1972:33)

Aristeas fra Prokonnesos
Herodot (484f.Kr.-c.425), og seinere Plutark (46-120) skreiv om vismannen Aristeas (600-tallet f.Kr.) fra øya Prokonnesos, i Marmarasjøen, som døde en gang han var innom en tøyrenser. (Endsjø 2009:63 (ref. til Herodot: Historier 4:15), Plutark: Romulus 28.4) Med Herodots ord:

It is said that this Aristeas, who was as well-born as any of his townsfolk, went into a fuller's shop at Proconnesus and there died; the owner shut his shop and went away to tell the dead man's relatives, [2] and the report of Aristeas' death being spread about in the city was disputed by a man of Cyzicus, who had come from the town of Artace, and said that he had met Aristeas going toward Cyzicus and spoken with him. While he argued vehemently, the relatives of the dead man came to the fuller's shop with all that was necessary for burial; [3] but when the place was opened, there was no Aristeas there, dead or alive. But in the seventh year after that, Aristeas appeared at Proconnesus and made that poem which the Greeks now call the Arimaspea, after which he vanished once again. (Herodot: Historier 4.14-15)

Det er flere interessante aspekter. Da Aristeas familie kom for å hente liket, var det forsvunnet. Siden ble han sett av ulike mennesker, også flere hundre år senere. Man mente derfor at han hadde stått opp fra de døde. Den oppstandne Aristeas viste seg å ikke være helt som et normalt menneske for etter sin siste tilsynekomst forsvant han plutselig. (Endsjø 2009:169 (ref. til Herodot: Historier 4:14-15)) Det er ikke noe som tyder på at vi her bare snakker om en sjelelig oppstandelse i tråd med Platons (og Plutarks) lære. Tvert imot tyder det forsvunne liket på en kroppslig oppstandelse og guddommeliggjøring. Plutark er nettopp derfor ikke enig i at historien er sann, og han advarer eksplisitt mot å tro kroppen overlever døden. (Endsjø 2009:63 (ref. til Plutark: Romulus 28:6))

Aristeas hadde antakelig en plass i gudsdyrkelsen. ”As in the Romulus tradition, cultic directives play an important role.” konstaterer Boring et al. (Boring (et. al.) 1995:165) Herodot forteller om en kult i Metaponten (helt syd i Italia):

Aristeas, so the Metapontines say, appeared in their country and told them to set up an altar to Apollo, and set beside it a statue bearing the name of Aristeas the Proconnesian; for, he said, Apollo had come to their country alone of all Italian lands, and he—the man who was now Aristeas, but then when he followed the god had been a crow—had come with him. (Herodot: Historier 4.15)

Både Kelsos og Hierokles (100-tallet) henviste til Aristeas. (Endsjø 2009:63 (ref. til Origenes: Mot Kelsos 3.27) Cook 2002:266) Origenes pekte forøvrig på at menneskene i Metapontum faktisk ikke regner Aristeas som guddommelig, og at det er dette som skiller han fra Jesus. (Origenes: Mot Kelsos 3.29) Origens kan ha rett i dette, men siden han lever omtrent 600 år etter Herodot, som igjen refererer til en enda eldre myte, viser ikke dette annet enn at i løpet av disse årene har kulten i denne byen dødd ut.

Kleomedes fra Astypalaia
Plutark skrev om den olympiske seierherren Kleomedes fra år 484 f.Kr., som forsvant og ble regnet som udødelig. Historien begynner med at han hadde forårsaket at en skolebygning raste sammen…

The boys were killed, and Cleomedes, being pursued, took refuge in a great chest, closed the lid down, and held it so fast that many men with their united strength could not pull it up; but when they broke the chest to pieces, the man was not to be found, alive or dead. In their dismay, then, they sent messengers to consult the oracle at Delphi, and the Pythian priestess gave them this answer:— “ Last of the heroes he, Cleomedes, Astypalaean.” (Plutark: Romulus 28.5)

”With an acute sense of discomfort, Plutarch classified Kleomedes among those who ”the masses” believed to have been translated to heaven with both body and soul.”, skriver Endsjø. (Endsjø 2009:95 (ref. til Plutark: Romulus 28.4-5)) Historien blir også referert til av Pausanias (100-tallet) og Kelsos. (Origenes: Mot Kelsos 3.33) Pausanias skreiv at “The response given by the Pythian priestess was, they say, as follows: – Last of heroes is Cleomedes of Astypalaea; Honor him with sacrifices as being no longer a mortal. So from this time have the Astypalaeans paid honors to Cleomedes as to a hero.” (Pausanias: Beskrivelser av Hellas 6.9.6-8)

Vi ser at også her er det snakk om en kult rundt den opphøyde helten, noe som indikerer at myten faktisk ble holdt for troverdig blant folk på Astypalaia.


Litteratur


Boring, M./Colpe, C./Berger, K. 1995.
Hellenistic commentary to the New Testament. Nashville: Abingdon Press.

Cook, J.G. 2002. The Interpretation of the New Testament in Greco-Roman Paganism. Massachusetts: Hendrickson Publishers.

Eliade, M. 1972. Zalmoxis, The Vanishing God. The University of Chicago Press.

Endsjø, D.Ø. 2009. Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity. New York: Palgrave Macmillian

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar