fredag 23. september 2011

Dawkins er ikke så verst

Knut Alfsvågs kritikk (Morgenbladet 16. sept.) av Richard Dawkins er ganske typisk. Likevel er den etter min mening dels feilaktig og dels basert på lite velvillige tolkninger.

Alfsvågs første poeng er at Dawkins definisjon av ”fundamentalist” som ”å være urokkelig i sin tro på en hellig bok”, er tendensiøs og ubrukelig i diskusjon. Hvis det var snakk om å finne en regelgivende definisjon kan nok Alfsvåg ha et poeng. Men her dreier det seg først og fremst om en bruksmåtebeskrivende definisjon, og Dawkins har truffet ganske bra, mener jeg. Slik jeg leser Dawkins er det avgjørende ved definisjonen ikke at fundamentalisten tror på hellige bøker, ei heller at han tror veldig sterkt, men at han verner sine religiøse bøker og forestillinger mot problematisering. Dette tror jeg også er en ganske vanlig definisjon – eller i det minste et kriterium – på fundamentalisme. Av dette følger at hvis hellighet innebærer at noe skal forskånes for problematisering eller kritikk, så er dette en form for fundamentalisme.

Alfsvåg ser i denne sammenhengen ut til å mene at Dawkins begår en performativ selvmotsigelse når han kritiserer fundamentalisme, fordi hans egen sekulær-scientisme samtidig opphøyes til et udiskutabelt dogme. Eller at scientismen pr. definisjon avviser en ”diskusjon om ulike tilnærminger til virkeligheten og deres begrunnelse og berettigelse”. Men etter min mening er den rimeligste tolkningen av Dawkins scientisme ganske enkelt at den er en oppfatning om at den vitenskapelige metoden er den beste. Dette er i seg selv ikke fundamentalistisk eller dogmatisk.

Videre hevder Alfsvåg, som flere andre, at Dawkins er uinteressant for fagfilosofer og vitenskapsteoretikere. Dawkins er uvitende om religion og han tegner et karikert bilde av den. Kritikken er etter min mening svak. For det første diskuterer Dawkins gudetro generelt, ikke Odin, Jahve, Allah eller hvem det måtte være. Forenklinger eller generaliseringer innebærer ikke nødvendigvis en karikering av virkeligheten. For det andre er det ganske åpenbart at verken teologer eller fagfilosofer er målgruppen for Dawkins. Han driver egentlig med folkeopplysning og fokuserer derfor på de viktigste argumentene.

Til slutt skriver Alfsvåg at Dawkins er tendensiøs, unyansert og påståelig. Jeg er uenig i at dette er en rettferdig beskrivelse av Dawkins generelt. Tendensiøsitet og unyanserthet må ikke forveksles med ensidighet. Man kan ha legitime rasjonelle og pedagogiske grunner for å være ensidig, f.eks. i en argumentasjon eller en populærvitenskapelig fremstilling. Påståelighet er i seg selv ikke noe onde – det avgjørende er påståelighetens grunnlag. Uten konkrete eksempler er Alfsvågs kritikk derfor ganske uinteressant.

Dawkins er flink til å presentere en del viktige problematiske sider ved gudetro. Selv om han kan være krass, viser han alltid stor vilje til saklighet og språklig klarhet. Etter min mening er han i det hele tatt en frisk stemme i den kvelende toleransetåka religionsdiskursen befinner seg i.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar