mandag 22. august 2011

Teologi er ikke vitenskap



Innledning
Jeg skal i denne artikkelen argumentere for at teologi ikke er vitenskap, eller at hvis teologi er vitenskap så er den irrelevant for allmennheten. Med ”teologi” forstår jeg her først og fremst samtidsrettet systematisk teologi (dogmatikk og etikk) og praktisk teologi, ikke kirkehistorie/teologihistorie og religionspedagogikk.

Mot slutten av 1800-tallet tok tyskerne Paul de Lagarde og Franz Overbeck til orde for å erstatte teologifaget med generell religionsvitenskap. Seinere har debatten om teologiens vitenskapelige status blusset opp mange ganger, også her i landet. For et halvt års tid siden skjedde det igjen, da Aksel Braanen Sterri og Tore Wiig skrev en kronikk i Aftenposten (11.10.10), etter at Venstres leder Trine Skei Grande hadde tatt til orde for å utdanne imamer ved universitetene. En overlappende debatt pågår ennå i Klassekampen, med utgangspunkt i Rune Slagstads artikkel ”Et forsvar for teologien” (11.06.11).

Mitt bidrag vil underbygge Braanen Sterris og Wiigs kritiske syn på teologien. La meg likevel påpeke at det kan være lurt å skille mellom spørsmålet om universitetene skal stå for utdanning av religiøse ledere, og det mer teoretiske spørsmålet om teologiens vitenskapelighet. Det er bare det siste jeg vil fokusere på her.


Et kriterium på vitenskap
Det finnes mange kriterier og kjennetegn på vitenskapelighet, og de kan diskuteres, men etter min mening må det være et kriterium at de helt sentrale forutsetningene for forskningen er tilstrekkelig klare og forståelige og at disse forutsetningene aksepteres som gode og troverdige ut fra en rasjonell vurdering av et tilstrekkelig stort antall mennesker med relevant kompetanse. Dette innebærer f.eks. at man ikke kan etablere et vitenskapelig fag som på en grunnleggende måte forutsetter et fenomen som sannsynligvis ikke finnes (f.eks. telepati, kommunikasjon med døde, guddommelig helbredelse, enhjørninger, engler…). Det avgjørende spørsmålet i denne sammenhengen er da om ikke teologien legger til grunn en problematisk forutsetning, nemlig Guds eksistens.


Forutsetter teologien at Gud finnes?
Trygve Wyller hevder i Universitas (11.11.10) at teologien ikke baserer seg på at Gud finnes. Han skriver: ”Den moderne teologiens plass på de statlige europeiske universitetene (for eksempel: København, Helsinki, Lund, Åbo, Berlin, Frankfurt, Heidelberg, Tübingen, Oxford, Cambridge) og ved de sentrale amerikanske universitetene (for eksempel: Yale, Harvard, Princeton) er ikke vitenskapsteoretisk basert på en forutsetning om at Gud «finnes». Det som finnes er kirker, mennesker (mange), fortellinger, tradisjoner, praksiser og bøker.” Leder i Teologisk studentutvalg ved UiO, Guro Marie Solheim Andreassen, skriver i Aftenposten (25.10.10) at ”Teologi er vitenskap om troens uttrykksformer, ikke om troen selv.”

Det er en moderne oppfatning om teologien at den i hovedsak er – eller tar utgangspunkt i – rene beskrivelser av religiøse forestillinger, praksiser osv. Friedrich Schleiermacher (1821) og Ernst Troeltsch (1897), var blant de første deskriptivistene. Det kan nok være at dette synet med tiden har vunnet frem ved TF. Ser en på artiklene i Norsk Teologisk Tidsskrift de siste ti årene så finner man lite systematisk teologi, og enda mindre åpenbart normativ systematisk teologi (dogmatikk og bibelsk normativ eksegese, er totalt fraværende).


Men det finnes likevel en strømning innenfor akademia, både i utlandet og i Norge, som mener at teologien nettopp skal pretendere å si noe om Gud eller det guddommelige. Wolfhart Pannenberg oppsummerer teologiens selvforståelse gjennom historien slik: ”An examination of the various forms in which the self-understanding of theology has been embodied in the course of its history has led us to the conclusion that theology, as it appears in the history of Christian theology, can be adequately understood only as a science of God.” (Theology and the Philosophy of Science. Philadelphia: Westminster Press 1976, s. 297) Pannenberg skiller klart mellom en slik teologiforståelse der Gud er teologiens objekt, og teologi som en ren historisk vitenskap om kristendommen. ”… the question of the truth of Christianity goes beyond the scope of theology regarded as the positive science of Christianity. But in fact, of course, theology has repeatedly considered the question. Theological thinking and research has been devoted to it which shows clearly that the concept of theology as the science of Christianity is too narrow.” (s. 263) Karl Barth mente, i følge Pannenberg, at teologien dreier seg om Gud og Guds åpenbaring. Teologien er ikke en vitenskap om den kristne religionen. ”But in turning to the theology of revelation Barth does not deny that he presupposes revelation.” (s. 265) Også Panneberg selv motsetter seg at teologien skal være en vitenskap om kristendommen, selv om han ikke er enig med Barth i at Gud og hans selvåpenbaring ganske enkelt må forutsettes. Tvert imot må den begrunnes: ”And the reality of the Christian faith ultimately depends on the reality of God. This is why theology, precisely as a theory of history of the transmission of the Christian tradition, cannot be just a positive science of Christianity, either from a supernaturalist point of view, or from that of the history of culture. Its real task is to examine the validity of the thesis of faith as a hypothesis.” (s. 296)

Viktigere er det at flere nyere teologer mener noe liknende. Robert C. Neville (Boston University School of Theology), som er på pensum ved UiA, skriver i begynnelsen av sin bok On the Scope and Truth of Theology: Theology as Symbolic Engagement (New York, London: T & T Clark 2006), følgende: “The conception of theology as symbolic engagement shows how theology can be normative, that is, true or false about ultimate matters.” (s. 1) Jan Olav Henriksen (MF), også på pensum ved UiA, skriver: “Følgelig må teologi være noe mer enn en deskriptiv fremstilling av hva som tros, men den må også være dét. Å forstå teologi som en ren gjengivelse av det som står i Bibelen og i de kirkelige bekjennelser f.eks., er i lys av dette en utilstrekkelig forståelse av hva teologi er. Det må også gis en begrunnelse for hvorfor dette fremdeles skal tros, og for hvorfor dette fremdeles er mulig å tro i lys av andre alternativer for tro, eller i lys av andre deler av samtidens kunnskapsunivers. (Teologi i dag: Samvittighet og selvkritikk. Bergen: Fagbokforlaget 2007, s. 19) George Pattison ved King’s College i Cambridge, betegner teologien som ”å tenke om Gud”. (The End of Theology – And the Task of Thinking about God. London: SCM Press Ltd 1998). Den danske teologen Troels Engberg-Pedersen skriver i et debattinnlegg i en tilsvarende debatt i Danmark, at teologien ”er normativ fordi den spørger ud fra en eksistentiel interesse.
Hvad 'er' et menneskeliv? Og hvad er et godt og et dårligt menneskeliv? Det spørgsmål står selvfølgelig i centrum for teologien.” (Universitetsavisen 12.12.08) Slik jeg forstår Engberg-Pedersen her så må det være gjennom kunnskap om Gud og Guds vilje at teologien, kan være normativ. Dermed forutsettes det implisitt at teologien skal skaffe til veie eller forutsette slik kunnskap.

I Norsk Teologisk Tidsskrift nr. 1, 2006, beklager Knut Alfsvåg (MHS) fragmenteringen av teologifaget, og han tror at den svært utbredte lutherforskningen som bedrives delvis skyldes at flere teologer opplever det på samme måte: ”Teologien har slitt med å definere sin egen selvforståelse på en entydig og konstruktiv måte, og oppleves av mange som et sprikende knippe av historiske og praktiske disipliner uten et felles midtpunkt og mål. Denne frustrasjonen over å ha lært mye teologi uten helt å skjønne hvorfor og hvordan, ligger antagelig under i hvert fall en del av Luther-forskningen.” (s. 34) Alfsvågs medisin er både å lære av Luther og grunne teologien på sola scriptura, dvs. gjøre den bibelske eksegesen til den teologiske hovedaktiviteten, og å innordne de ulike teologiske disiplinene under et felles hovedmål: ”Å utlegge Guds frelsesverk for sin samtid slik dette er dokumentert i Bibelen og gjenfortalt gjennom kirkens historie.”
(s. 45)

Halvor Moxnes (UiO) stiller i en artikkel spørsmålet om teologien etter den ”kulturelle vending” fremdeles er et eget fag, eller om den har blitt utvisket ettersom den har beveget seg inn på nye områder. ”Hvis metoder, perspektiv og områder den dekker har så mye til felles med kultur- eller religionsstudier er det da noe som gjør at teologi fortsatt kan påberope seg å være et eget fag?” (Norsk Teologisk Tidsskrift, nr. 3 2008, s. 223) Moxnes svarer vel egentlig ikke selv på spørsmålet, men refererer bl.a. til Sheila Davaney som mener at den akademiske teologien kjennetegnes ved at den er både ”en deskriptiv-analytisk og en konstruktiv-normativ virksomhet”. Det er kanskje litt dristig å ut fra dette slå fast om- eller hvorvidt Davaney her forutsetter at kristendommen har en spesiell status blant andre religioner eller livssyn, men jeg mener det er rimelig å tro at hun i likhet med Engberg-Pedersen mener at den ”konstruktiv-normative” virksomheten impliserer at den kristne læren representerer noe viktig og sant om Gud.

Det er i denne sammenhengen høyst relevant å minne om at universitetene i Norge samarbeider (f.eks. ved sensur av eksamensoppgaver) med høyskoler som utvilsomt legger tunge ideologiske føringer på den teologiske forskningen. Det er etter min mening god grunn til å tro at alle disse legger Guds eksistens til grunn for teologien.

Til illustrasjon: Det har nylig vært debatt rundt en undersøkelse som viser at 47,5 prosent av lærerne og stipendiatene ved MF mener at kristen etikk åpner for at mennesker av samme kjønn kan ha sex. Rektor Vidar Leif Haanes skriver i denne sammenhengen om den akademiske frihet ved skolen: ”Akademisk frihet fratar ikke de ansatte forpliktelsen til lojalitet mot MFs grunnleggende profil og formål. MF baserer sin virksomhet på Den hellige skrift og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse. Dette presiseres for alle fast ansatte lærere ved tilsetting, og vi mener at dette er forenlig med akademisk frihet og den enkelte ansattes rettigheter. Det er ikke slik at teologiske lærere ved MF i sin undervisning kan fornekte sentrale bibelske sannheter. Enhver lærer ved MF vet at dette ville være et brudd med lojalitetsforpliktelsen til institusjonen.” (MFs hjemmeside, 09.06.11)

Første punkt i Ansgar Teologiske Høgskoles trosgrunnlag sier, ”Vi fastholder både GTs og NTs guddommelige inspirasjon, sannhet og autoritet. I sin helhet er disse skrifter det eneste skrevne Guds ord og den eneste ufeilbarlige norm for lære og liv. Den profetiske og apostoliske forkynnelse i Skriften skjer ved mennesker og i menneskelig språk, men er like fullt Guds Ord etter sitt opphav, sin autoritet og sitt innhold. For oss er derfor Skriften, både Det gamle testamente og Det nye testamente, Guds Ord.” Misjonshøgskolen i Stavanger har i sine vedtekter følgende paragraf: ”Basis for alt teologisk arbeid ved Misjonshøgskolen er Den Norske Kirkes tro og bekjennelse. Jfr. Det Norske Misjonsselskaps grunnregler § 4.” I vedtektene til NLA står bl.a.: ”NLA Høgskolen AS bygger på den kristne tro slik den er uttrykt i Den Hellige Skrift og Den Norske Kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse”. Hvordan forholdet mellom universiteter og forskningsinstitusjoner med religiøse formål er i utlandet (f.eks. ”theological seminaries” i USA), har jeg dessverre ikke kjennskap til.


Argument: Teologi som læren om religionene er uinteressant for allmennheten
Et argument til støtte for at teologiens objekt faktisk dypest sett er Gud, og imot at moderne teologi er – eller kan forstås som – beskrivelser av allerede foreliggende gudsforestillinger (”troens uttrykksformer”), er at en slik beskrivende teologi ville være håpløst uinteressant for samfunnet ellers. Riktignok kan det være interessant å fortolke bestemte viktige personer eller gruppers gudsforestillinger, f.eks. for å bedre den interreligiøse dialogen. Det kan også være interessant, som en rent religionshistorisk oppgave, å beskrive f.eks. Paulus lære om Gud på en mest mulig troverdig måte, og gjerne med forstående innføling, som Engberg-Pedersen foreskriver. Men teologien begrenser seg i praksis ikke bare til slik religionshistorikk eller –sosiologi. Den går videre og utleder deduktivt konsekvenser av slike historisk situerte religiøse grunntanker, med det formålet at de kan tilpasses og anvendes av mennesker i dag. Eksempler på dette er frigjøringsteologi, religionsteologi, teologisk antropologi, og den såkalte økoteologien. I emnebeskrivelsen til emnet ”Himmel og jord skal brenne?" Teologi i klimaforandringens tid, ved TF, står det bl.a. ”Hvordan tenker vi om eskatologi og framtida? Er en annen verden mulig? Er den nye himmel og jord egentlig den samme jorda? Og hva har dette å si for hvordan vi møter naturutfordringene?” Slike spørsmål er svært spesielle hvis de ikke pretenderer å være normativt gyldige eller sanne for alle mennesker.

Teologer som Pattison og Neville kritiserer eksplisitt relativismen som ligger innebygget i beskrivelser av mer eller mindre lokale religiøse tradisjoner.
“Identity theology”, kaller Neville det: ”The Yale School, Radical Orthodoxy, conservative evangelicalism within Christianity, and fundamentalist movements in most of the world’s religions have developed into what can be called ”identity theology.” Identity theology says in effect that theology is less committed to honest and vulnerable inquiry into truth than it is to conveying an identity upon those who profess it. Negatively, those who disagree with one’s theology are to be denied the identity of belonging to one’s religion, although they of course are free to have some different religious identity. Identity theology reflects the attempt to find normative theology by means of social identification. Convinced members of a religious community or school can say, “As an X, I believe…” This is a sociological report rather than a theological claim about the truth of the belief(s). Perhaps the most common attraction of identity theology, however, is for those whose theological convictions are shaky.” (s. 19)

Spørsmålet er altså: Hvorfor skal allmennheten være interessert i å vite hva f.eks. Paulus gudssyn har å si for folk i dag, hvis man ikke allerede forutsetter at Paulus hadde en eller annen spesiell tilgang til det guddommelige, og at Gud i det hele tatt finnes? Hvordan kan det være interessant å lære om hva kristen etikk (f.eks. forvalteransvaret) vil innebære i vårt moderne samfunn (f.eks. i møte med klimaproblemene), hvis dette egentlig innebærer utledning fra religiøse dogmer?


Teologien forutsetter et omstridt og tvilsomt fenomen
Etter min mening har vi altså kommet dit hen i argumentasjonen, at enten så må teologien ha universelle sannhetspretensjoner, og på en eller annen måte forutsette at Gud og det guddommelige faktisk (Barth) eller hypotetisk (Pannenberg) eksisterer, eller så reduseres den til en deduktiv virksomhet som kan være interessant for teologen og de troende i det bestemte kirkesamfunnet, men som vil være fullstendig uinteressant for oss andre.

Men hvis teologien velger det første, så har vi altså den besynderlige situasjonen at teologien forutsetter et fenomen hvis eksistens har vært omstridt i flere tusen år, og der troen på dets påståtte egenskaper, handlinger og eksistens er dalende i den moderne verden, og der det blant de troende faktisk er en utbedt oppfatning at fenomenets eksistens er umulig å fastslå – eller til og med sannsynliggjøre. Dette kan ikke på noen måte sammenliknes med situasjonen for andre humanistiske fag, slik Wyller påstår (Aftenposten 09.11.10). ”Normer og rettsregler, differens, kulturell kapital, innlevelse og ansvarlighet” er fenomener som uten tvil ”finnes” i enhver rimelig betydning av ordet. Selv om man som Pannenberg krever at teologien ikke forutsetter Guds eksistens, men at den stilles som en hypotese som må begrunnes som det meste ellers, så er dette likevel ikke nok for at teologien egentlig er vitenskapelig. Man kan ikke kalle et fag vitenskapelig hvis en avgjørende forutsetning etter flere tusen år fremdeles er en ren hypotese, og der det (sannsynligvis) ligger i sakens natur at hypotesen ikke kan bekreftes.

Ut fra det jeg nå har sagt er det etter min mening rimelig å konkludere med at teologien ennå i stor grad forutsetter Guds eksistens, eller spørsmålet om Guds eksistens, og at den derfor er uvitenskapelig.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar