lørdag 6. august 2011

Myten om den oppstandne - Del 13


Del 1: Innledning

Del 2: Dogmet og debatten a
Del 3: Dogmet og debatten b
Del 4: Dogmet og debatten c
Del 5: Gunstig idékontekst a
Del 6: Gunstig idékontekst b
Del 7: Gunstig idékontekst c

Del 8: Et gjennomreligiøst samfunn
Del 9: Gresk-romersk oppstandelsestro a
Del 10: Gresk-romersk oppstandelsestro b
Del 11: Gresk-romersk oppstandelsestro c
Del 12: Gresk-romersk oppstandelsestro d
Del 13: Gresk-romersk oppstandelsestro e
Del 14: Gresk-romersk oppstandelsestro f
Del 15: Gresk-romersk oppstandelsestro g
Del 16: Gresk-romersk oppstandelsestro h
Del 17: Gresk-romersk oppstandelsestro i
Del 18: Gresk-romersk oppstandelsestro j
Del 19: Jødisk oppstandelsestro a
Del 20: Jødisk oppstandelsestro b
Del 21: Jødisk oppstandelsestro c
Del 22: Gunstig idékontekst? a
Del 23: Gunstig idékontekst? b
Del 24: Gunstig idékontekst? c
Del 25: Påvirkning? a
Del 26: Påvirkning? b
Del 27: Påvirkning? c
Del 28: Konklusjon



Dionysos og Orfeos

Dionysos

Dionysos var sønn av Zevs og en menneskelig kvinne, Semele. Altså var han opprinnelig et menneske. Både Plutark og Origenes skriver at folk anså Dionysos for å være et menneske som ble en gud. Endsjø skriver at kildene likevel er uenige når det gjelder guddommeliggjørelsen av Dionysos. (Endsjø 2009:69) Én myte forteller om hvordan han ble drept og spist av titanene. Bare hjertet ble reddet og plassert inn i Semele som dermed kunne føde Dionysos på ny. (Diodoros fra Sicilia: Historisk Bibliotek 5.75.4)

Euripides (ca.480-406 f.Kr.) skuespill Bakkantinnene blir regnet som en viktig kilde til kultens mytologi. Høydepunktet i skuespillet er idet kongen av Thebes, Pentheus, angripes av Dionysos-tilbedende kvinner som river ham i biter og sannsynligvis spiser ham. Klauck skriver at Dionysos og Pentheus i skuespillet nærmest sammensmeltes. Dionysos kan også ta skikkelsen av en okse, og Klauck mener bl.a. derfor at det er en rimelig tolkning at det var Dionysos selv som ble spist og hans blod (vin) som ble drukket. (Klauck 2003:109 (ref. til Burkert 1985(1977):238) I følge Klauck fantes det flere vin-undere i den hellenistiske perioden. Bl.a. skriver Pausanias om hvordan prestene i Elis plasserte tomme fat i templet som de neste morgen fant fulle av vin. (Pausanias: Beskrivelser av Hellas 6.26.1f)) Antakelig ble dette ritualisert ved at rått dyrekjøtt ble servert til kultens medlemmer (omofagi), hvilket også kan ha symbolisert gudens besettelse i medlemmene. Walter Burkert, vel den største autoriteten på mysteriereligioner, mener at kvinnenes lemlesting av Dionysos sannsynligvis er en temmelig gammel myte, men at den ble holdt hemmelig innenfor mysteriekultene, kanskje også på grunn av at den brøt med den homeriske forestillingen om at gudene er udødelige. (Burkert 1985(1977):298)

Orfeos
Dionysosmysteriene blir ofte forbundet med orfismen. Det ser ut til at følgende myte om Dionysos ble brukt i den orfiske kulten: Zevs får sønnen Dionysos med Persefone. Han setter barnet på en trone og gir det herredømme over jorden. Men titanene dreper Dionysosbarnet, river ham i småbiter og spiser ham. Zevs straffer titanene ved å brenne dem med lynet. Fra asken dukker mennesket opp, og fra restene etter måltidet gjenoppstår Dionysos. (Kort gjengitt etter Burkert.) (Burkert 1985(1977):297)

Samtidig ble ulike versjoner av myten om Orfeus brukt i flere kulter, bl.a. i de eleusiske mysterier og i Dionysos-mysteriene. Myten er et eksempel på reising mellom verden og underverdenen, og Kelsos nevnet Orfeus i forbindelse med andre som angivelig har stått opp fra de døde (i tillegg til Jesus). (Cook 2002:55 (ref. til Origenes: Mot Kelsos 2.55)) Hovedlinjene i myten er følgende: Den lyrespillende Orfeus, sønn av Apollon og Kalliope (i følge noen versjoner), mister sin kone Eurydike som har blitt bitt av giftige slanger. I sorg drar Orfeus ned til underverdenen og spiller så vakkert på lyren at Hades går med på å la Eurydike få bli med opp til overflaten. Noen versjoner ender tragisk ved at Orfeus snur seg for tidlig og ser på henne, noe han ikke skulle gjøre, og Eurydike forsvinner tilbake til Hades. Andre versjoner har en lykkeligere slutt, f.eks. dikteren Hermesianax (ca.330 f.K.r) som skreiv at Orfeus lyktes i sin redningsaksjon. (Berntzen 2009:xii) Tore Frost hevder at myten danner en modell for seinere reiser til og fra dødsriket: ”Innen den orfiske litteraturen, som i hellenistisk tid tiltok i omfang, ble såkalte ”Nedstigninger til dødsriket” (”Katabaseis”) etter hvert ble en yndet litterær genre. Det er i denne konteksten kristendommens beretning om Kristi nedstigning til dødsriket hører hjemme. Den orfiske litteraturen hadde på forhånd skapt modellene.” (Frost 2003)

Likhet med Jesus-oppstandelsen?
Endsjø mener at man innen orfismen ikke så på Dionysos som kroppslig oppstått, men som reinkarnert. ”After each time he died, the Orphic Dionysus was not resurrected but born again.” (Endsjø 2009:77) Dessuten, myten om at Dionysos ble revet i biter og spist likner på myten om Pelops som ble hakket opp men som ble lappet sammen igjen. Denne tolkningen støttes også ut fra andre kilder, som Diodoros fra Sicilia (ca.50 f.Kr.) og Julian (apostaten). ”Just the same, the result is that Diodorus and Julian refer to something that may be a story about a dying and resurrected god, but it can also be the case that Dionysos did not really die at all when being cut up, as we saw with the immortal cattle of Helius, which survived being both slaughtered and dismembered.” (Endsjø 2009:77)

Et poeng for oss er imidlertid at Justin nevnet lemlestelsen av Dionsysos i sammenheng med andre jesusanalogier ”… Asklepios, som ble helbreder, men som ble rammet av lynet og steg opp til himmelen; Dionysos, som ble revet i stykker; Herakles, som flyktet fra lidelsen og inn i flammene…”. (Justin: Første Apologi 21) Argumentet til Justin er at det er urettferdig å straffe de kristne når de egentlig tror nesten det samme som grekerne. Man kan nok slutte ulike ting av dette, men én rimelig slutning er at Justin må ha ment at mytene var svært like. Etter min mening ville Justin trolig vært enig i at hvis man kunne tro på de greske oppstandelsesmytene, så kan det ikke være helt irrasjonelt å tro på Jesus oppstandelse.

Det kan også se ut som om NT noen steder setter gjenfødelse i sammenheng med Jesus oppstandelse. ”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.” (1 Peter 1:3) Forfatteren av brevet til Titus skreiv om det ”bad som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd.” (Tit 3:5) Også Johannes skreiv om gjenfødelse av vann og ånd (Joh 3:3-5) Samtidig skreiv Paulus at ”Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv.” (Rom 6:4-11) Altså kan man nok si at gjenfødelse, dåp og oppstandelse ganske tett knyttet. Dette ser også til å være tilfellet i mysteriereligionene, hvor neddykking i vann var et vanlig initiasjonsrituale. Burkert skriver om innvielsesdagen i Isis/Osiris-mysteriene:

Men uansett blir dagen etter initiasjonsnatten regnet som en ny fødselsdag. Isis har makt til å endre skjebnen og skjenke et nytt liv. Dette løftet fra gudinnen skulle omdannes til opplevelse ved hjelp av initiasjonen, i en eller annen form. På lignende måte indikerer inskripsjonene fra Santa Priscas Mithras-tempel i Roma og noen tauroboliuminskripsjoner at initiasjonsritualets dag var en ny fødselsdag, mystes var blitt født og gjenfødt, natus et renatus.
(Burkert 1997(1987):92)

Frazer og Eliade m.fl. mener at Dionysos sykliske epifanier og forsvinninger kan knyttes til eldre vegetasjonsguder som symboliserte eller sørget for vekstenes – og livets generelt – fødsel og død. Det er en vanlig apologetisk kritikk av ”Den døde og oppstående gudens” nedstigninger til dødsriket er at denne myten har sine røtter i en vegetasjonskult og derfor i bunn og grunn handler om årstidenes og vekstenes syklus. Dette likner ikke på Jesus død og oppstandelse som jo var en engangsforeteelse, mener man.

En kort kommentar til denne innvendingen: Vi vet at myter utvikler seg, og det er derfor mulig at Dionysos etter hvert kan ha blitt en slags frelserskikkelse, slik som i mysterierreligionene. Dionysosmysteriene betrakter ham nettopp som en frelsergud, og i følge Klauck er gudens lidelse og død et gjennomgående tema i mysteriereligionene. Burkert ser ut til akseptere denne generaliseringen med visse reservasjoner (et unntak er f.eks. Mitraskulten). (Klauck 2003(1995):88, Burkert 1987(1977):76-77) Dessuten, både Johannes og Paulus sammenlikner oppstandelsens hemmelighet (gr. mystērion) med nettopp et spirende frø. ”Men nå vil vel noen si: «Hvordan står de døde opp? Hva slags kropp har de?» Du uforstandige menneske! Det du sår, får da ikke liv igjen uten at det dør. Og det du sår, er jo ikke den planten som kommer opp, men et nakent korn, av hvete eller et annet slag.” (Rom 15:35-37, se også Joh 12:23) Sammenlikningen har nok begrenset verdi, men illustrerer i alle fall idéenes likhet og at frø-motivet lå for hånden. Eller som patriarken Teofilos fra Antiokia (død 181) skreiv:

For consider, if you please, the dying of seasons, and days, and nights, how these also die and rise again. And what? Is there not a resurrection going on of seeds and fruits, and this, too, for the use of men? A seed of wheat, for example, or of the other grains, when it is cast into the earth, first dies and rots away, then is raised, and becomes a stalk of grain. And the nature of trees and fruit-trees,— is it not that according to the appointment of God they produce their fruits in their seasons out of what has been unseen and invisible?
(Teofilos fra Antiokia: Mot Autolykos 1.13)

Jens Braarvig konkluderer en artikkel om Orfeus og Dionysos, i antologien Kropp og oppstandelse, på følgende måte:

I det foregående har vi sett en rekke religiøse fragmenter, som moderne forskning rundt orfismen strever med å gjøre til et hele, og man slås av hvor mange likheter det er med de sentrale symbolene i kristendommen. I tillegg til dem vi nevnte helt i begynnelsen, legger vi også merke til orfiske skikkelser og riter som kan ha dannet bakgrunn for og levd videre i kristen drakt, bilder som har levd i miljøet der kristendommen fant sin form, bilder som naturlig har blitt fanget opp i forståelsen av Kristi pathos, Kristi Lidelse. Man slås jo av at vinen, som livets blod, utgytes kultisk og i forestillingsverdenen er knyttet til de to skikkelsene, blodet som utgytes for den lidende menneskehetes skyld både i orfisk og kristen teologi. Og man legger fremfor alt merke til at nettopp det sentrale motivet med den urettferdige drepte, men gjenoppståtte guddommen er felles for både orfisk og kristen tradisjon. Derfor var det antagelig naturlig for de nevnte kirkefedre å sammenligne Jesus og Dionysos, selv om kristendommen for dem var en helt ny tro – den sanne frelse i motsetning til det den gamle religionen kunne gi – selv om denne sammenligningen for oss, i utgangspunktet, synes eiendommelig.
(Braarvig 2001:48)

Dyrket på Jesus tid?
Dionysos (eller Bakkhos), vinguden, ble dyrket av grekerne fra svært gammel tid, men kultusen gjennomgikk store forandringer i løpet av 600-tallet f.Kr. Etter denne tiden fantes det både offentlige dionysosfestivaler og mer private mysteriekulter i tilknytning til guden. Vi skal i det følgende konsentrere oss om mysteriekultene og de orfiske mysterienes dionysosforestillinger. Dionysosmysteriene var utbredt i Italia, Syria og Egypt. Det nevnes også at jødene i Aleksandria ble forsøkt overtalt/tvunget til å være med. I år 186 f.Kr. iverksatte det romerske senatet en brutal forfølgelse av kulten. Livius (59 f.Kr.-17 e.Kr.) mente at dette skyldes uroligheter (bl.a. drap) kulten brakte med seg, og hevdet at så mange som syttitusen medlemmer ble rammet. (Klauck 2003(1995):114-115)

De innvidde i kulten håpte på et godt liv etter døden, en paradisisk tilstand der de for all evighet kunne feire mysteriene, skriver Klauck. (Klauck 2003:117, Burkert 1987:25) Burkert mener at det riktignok finnes indikasjoner på slike forventninger, men at man ikke kan slå fast at det gjaldt alle grupperingene. (Burkert 1985(1977):295) På et gullblad fra en grav i Sør-Italia, datert ca. 400 f.Kr., står det om hvordan mysten skal vandre en lang og hellig vei i Hades – Zevs vei som Pindar kaller den, og drikke av hukommelsens kilde. ”Du skal herske sammen med de andre heltene”, sier en annen tekst. (Burkert 1985:293) Vi kan altså si at det finnes indikasjoner på at Dionysos oppstandelse hadde en sammenheng med tilbederens egen oppstandelse – eller i allefall tilbederens fortsatte eksistens etter døden.

Når det gjelder den såkalte orfismen er man mer usikre på hva de konkrete religiøse handlingene bestod i og når kulten oppstod. Noen mener at det kan ha eksistert en gammel Orfeus-kult som har dannet grunnlaget for de seinere mysteriereligionene. Braarvig skriver at arkeologiske funn bekrefter utvetydig at ”orfismen var en mysteriereligion i mer enn fem hundre år før Kristus”. (Braarvig 2001:43) Sannsynligvis var ikke Orfeus-kultene klart avgrensede kulter slik som mysteriekultene ellers. Platon skreiv at vandrende mysterieprester henviste til Orfeus bøker:

Beggar priests and seers come to the doors of the rich and convince them that in their hands, given by the gods, there lies the power to heal with sacrifices and incantations, if a misdeed has been committed by themselves or their ancestors, with pleasurable festivals … and they offer a bundle of books of Musaios and Orpheus … according to which they perform their sacrifices; they persuade not only individuals but whole cities that there is release and purification from misdeeds through sacrifices and playful pastimes, and indeed for both the living and the dead; they call these teletai, which deliver us from evil in the afterlife; anyone who declines to sacrifice, however, is told that terrible things are waiting for him.
(Burkert 1985:297 (sit. fra Platon: Staten 364b-365a))


Litteratur

Berntzen, A.O.
2009. Innledning til Orfeus og tekster fra den orfiske tradisjon. Bokklubben.

Braarvig, J. 2001. “Jesus og Dionysos” i Engberg-Pedersen, T./Gilhus, I.S. (red.). 2001.
Kropp og oppstandelse. Oslo: Pax Forlag A/S

Burkert, W. 1997 (1987).
Oldtidens mysteriekulter. Oslo: Pax Forlag A/S.

Burkert, W. 1985 (1977).
Greek Religion. Oxford: Blackwell Publishers.

Cook, J.G.
2002. The Interpretation of the New Testament in Greco-Roman Paganism. Massachusetts: Hendrickson Publishers.

Endsjø, D.Ø.
2009. Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity. New York: Palgrave Macmillian

Frost, T.
2003. Innledning til Greske myter og mysterier. De norske bokklubbene.

Klauck, H-J. 2003 (1995).
The Religious Context of Early Christianity, a Guide to Greaco-Roman Religions. Minneapolis: Fortress Press.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar