søndag 31. juli 2011

Myten om den oppstandne - Del 12


Del 1: Innledning

Del 2: Dogmet og debatten a
Del 3: Dogmet og debatten b
Del 4: Dogmet og debatten c
Del 5: Gunstig idékontekst a
Del 6: Gunstig idékontekst b
Del 7: Gunstig idékontekst c

Del 8: Et gjennomreligiøst samfunn
Del 9: Gresk-romersk oppstandelsestro a
Del 10: Gresk-romersk oppstandelsestro b
Del 11: Gresk-romersk oppstandelsestro c
Del 12: Gresk-romersk oppstandelsestro d
Del 13: Gresk-romersk oppstandelsestro e
Del 14: Gresk-romersk oppstandelsestro f
Del 15: Gresk-romersk oppstandelsestro g
Del 16: Gresk-romersk oppstandelsestro h
Del 17: Gresk-romersk oppstandelsestro i
Del 18: Gresk-romersk oppstandelsestro j
Del 19: Jødisk oppstandelsestro a
Del 20: Jødisk oppstandelsestro b
Del 21: Jødisk oppstandelsestro c
Del 22: Gunstig idékontekst? a
Del 23: Gunstig idékontekst? b
Del 24: Gunstig idékontekst? c
Del 25: Påvirkning? a
Del 26: Påvirkning? b
Del 27: Påvirkning? c
Del 28: Konklusjon


Herakles, Alkestis, Alkmene
Det var en utbredt oppfatning at Herakles, sønn av Zevs og den jordiske kvinnen Alkmene, hadde blitt gjort udødelig. I Euripides Heraklidene (ca. 430 f.Kr.), fortelles det at hans kropp ikke ble fortært av flammene på likbålet, men at han dro fra jorden, og at han nå lever blant gudene. (Endsjø 2009:59) ”Pseudo-Apollodorus offers some more details,” skriver Endsjø, ”relating how it is said that at cloud passed under him and with thunder brought him up to heaven.” (Endsjø 2009:59 (ref. til Pseudo-Apollodorus: Bibliotheke 2.7.7)) Diodoros fra Sicilia (ca.Kr.f.) skreiv at man lette etter Herakles bein blant asken fra likbålet, men uten å finne noe. ”After this, when the companions of Iolaüs came to gather up the bones of Heracles and found not a single bone anywhere, they assumed that, in accordance with the words of the oracle, he had passed from among men into the company of the gods.” (Diodorus fra Sicilia: Det historiske bibliotek 4.38.5)

Pseudo-Apollodorus (100-tallet e.Kr.) skreiv også at noen mente at Herakles hadde reist ned til dødsriket og overvunnet Hades for å redde en kvinne, Alkestis, fra de døde. (Cotter 1999:13 ( ref. til Pseudo-Apollodorus: Bibliotheke 1.9.15) Historien blir fortalt i Euripides skuespill Alkestis (438 f.Kr.), og det er flere interessante aspekter som kan minne om evangelienes oppstandelsesfortellinger. Skuespillet begynner med at Apollon, som tjener som hyrde hos kong Admetus, har avtalt med skjebnegudinnene at Admetus skal få beholde livet utover den tiden da han egentlig skulle dødd. Men til bytte for Admetus må Hades ha et annet offer. Han vet at Admetus kone Alkestis har sagt seg villig til å dø i Admetus sted. Apollon forsøker å få Hades til å spare henne, men uten å lykkes. Han profeterer da at det vil komme en mann som skal redde Alkestis fra Hades. (Euripides: Alkestis 65)

Da dødsdagen nærmer seg ber hun i sorg for sin mann og sine barn: ”She went to all the altars in Admetus' house and garlanded them, breaking off a spray of myrtle for each, and prayed. There was no tear in her eye or groan in her voice, nor was the lovely color of her skin changed by her looming misfortune.” (Euripides: Alkestis 170) Like etter hennes død kommer Herakles på besøk. Han får etterhvert greie på hva som har skjedd, og spør så etter hvor Alkestis er begravet. Dermed reiser han til graven og sloss med Hades, for så å vende tilbake med den oppstandne Alkestis. Da Alkestis skal presenteres for Admetus har Herakles dekket ansiktet hennes til, slik at Admetis ikke ser hvem det er. Og da sløret tas vekk blir Admetus forbauset og spør om det bare er et spøkelse fra underverdenen, noe Herakles avkrefter. (Euripides: Alkestis 1126) Så spør Admetus om hvorfor hun ikke snakker. Herakles svarer: ”You are not yet allowed to hear her speak to you, not until she becomes purified in the sight of the nether gods when the third day comes.” (Euripides: Alkestis 1144)

Foruten selve oppstandelsen mener jeg det interessant hvordan dette temaet om å bytte et liv for et annet figurerer sammen med det filosofiske problemet med livets korthet og dødens uungåelighet, som også tas opp i skuespillet. Også Platon nevner gudenes oppvekking av Alkestis men utelater Herakles rolle. I følge Endsjø ser det ut til at Platon mener at gudene gav henne livet tilbake som lønn for hennes selvoppofrelse. (Endsjø 2009:49 (ref. til Platon: Symposium 179b-c, 180b)

Wright påpeker at myten ikke sier noe om at Alkestis ble udødelig. Antakelig ble hun bare vekket til live som en engangsforeteelse, slik som Lasarus. (Wright 2003:67) Her har nok Wright rett. I tillegg hevder han at det er et viktig poeng at Kelsos ikke nevner Alkestis i Origenes gjengivelser, ”as he should have done had there been a ”tradition” about her.” (Wright 2003:67, note 199) Dette siste poenget er problematisk. For det første kan vi ikke vite hva Origenes utelater fra Kelsos skrift. For det andre kan vi ikke gå ut i fra at Kelsos hadde til hensikt å liste opp hver eneste parallell han var i stand til finne.

Plutark hevdet at det går rykter om at også Herakles mor, Alkmene, oppstod til evig liv. Liket hennes forsvant fra graven, og i stedet for liket fant man en stor stein. (Endsjø 2009:56 (ref. til Plutark: Romulus 28.6)) Plutark selv tror bare på sjelens oppstandelse, og klager over at massene faktisk tror at Alkmene stod opp kroppslig.

Asklepios
Guden Asklepios var svært populær på Jesus tid. Han var sønn av Apollon og en menneskelig mor, og altså selv opprinnelig et dødelig menneske. (Cotter 1999:16) Han var kjent for sine helbredelser og hadde også vekket til live et ukjent antall døde personer før Zevs satte en stopper for denne virksomheten ved å drepe ham. (Se f.eks. Diodorus fra Sicilia (ca.60 f.Kr.): Det historiske bibliotek 4.71.1– 3 og Vergil (70 f.Kr.-19 f.Kr.): Æneiden 7.765– 773) Man kan dermed si at Asklepios måtte betale med sitt liv for å redde mennesker fra døden. Vi kan også slutte at han etter døden ble udødeliggjort, ganske enkelt fordi han senere ble dyrket som gud. Origenes bemerket f.eks. at Asklepios var en av dem grekerne trodde hadde blitt guder etter å ha vært et menneske, og at “…a great multitude both of Greeks and Barbarians acknowledge that they have frequently seen, and still see, no mere phantom, but Aesculapius himself, healing and doing good, and foretelling the future;” (Endsjø 2009:57 (sit. fra Origenes: Mot Kelsos 3.22. Origenes nevner i denne sammenheng også Dioskurene, Herakles og Dionysos))

Louise Wells mener at helbredelseskulten knyttet til Asklepios var så populær at enkelte tidlige kristne mente den var kristendommens største konkurrent. Hun skriver at liksom Jesus var Asklepios “…unique among the Greek gods for his constant benevolence towards mankind, for his constant availability to mankind, and the constant morality of his personal relationships. The parallel with the life and work of the man Jesus of Nazareth, and with the post-resurrection nature of the Christian Jesus, are obvious.” (Endsjø 2009:213 (sit. fra Wells 1998:14))

Dioskurene
Kastor og Polydeukes (også kalt "Dioskurene") var to mytiske tvillinger som begge ble gjort udødelige, men på litt forskjellige måter. I følge Pindar (ca.522f.Kr.-443) var Polydeukes udødelig fra fødselen fordi Zevs var faren, mens Kastor hadde en dødelig far, og var altså dødelig. (Endsjø 2009:61 (ref. til Pindar: Neméiske oder 10.60ff)) Da Kastor ble drept i kamp ville ikke Polydeukes leve lenger. Zevs gav ham da tilbudet om å dele sitt evige liv med Kastor på den betingelsen at de levde halvparten av tiden i Hades og halvparten på Olympen. Polydeukes slo til på det. I Pseudo-Apollodoros (ca.100-tallet?) versjon ser begge tvillingene ut til å ha dødd før de oppsto til evig liv. (Endsjø 2009:61)

Dioskurene viste seg siden både på overnaturlig vis og som vanlige mennesker. F.eks. skriver Euripides (480f.Kr.-død før 406) at de plutselig dukker opp og profeterer om fremtiden. (Endsjø 2009:169 (ref. til Euripides: Helena 1642-1679)) Pausanias (100-tallet) hevdet at de i 684 f.Kr. hadde vist seg for den messenianske tyrannen Aristomenes, med så stor kraft at han hadde avstått fra å angripe Sparta. (Endsjø 2009:169 (ref. til Pausanias: Beskrivelser av Hellas 4.16.9.)) Andre ganger opptrådte de tilsynelatende uten å stikke seg ut blant andre mennesker. (Endsjø 2009:169 (ref. til Pausanias: Beskrivelser av Hellas 4.27.2-3., og 3.16.2-3.))


Litteratur

Cotter, W.
1999. Miracles in Greco-Roman Antiquity : A Sourcebook. London, GBR: Routledge

Endsjø, D.Ø.
2009. Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity. New York: Palgrave Macmillian

Wright, N.T. 2003.
The Resurrection of the Son of God. London: SPCK

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar