tirsdag 7. juni 2011

Myten om den oppstandne - Del 9


Del 1: Innledning
Del 2: Dogmet og debatten a
Del 3: Dogmet og debatten b
Del 4: Dogmet og debatten c
Del 5: Gunstig idékontekst a
Del 6: Gunstig idékontekst b
Del 7: Gunstig idékontekst c

Del 8: Et gjennomreligiøst samfunn
Del 9: Gresk-romersk oppstandelsestro a
Del 10: Gresk-romersk oppstandelsestro b
Del 11: Gresk-romersk oppstandelsestro c
Del 12: Gresk-romersk oppstandelsestro d
Del 13: Gresk-romersk oppstandelsestro e
Del 14: Gresk-romersk oppstandelsestro f
Del 15: Gresk-romersk oppstandelsestro g
Del 16: Gresk-romersk oppstandelsestro h
Del 17: Gresk-romersk oppstandelsestro i
Del 18: Gresk-romersk oppstandelsestro j
Del 19: Jødisk oppstandelsestro a
Del 20: Jødisk oppstandelsestro b
Del 21: Jødisk oppstandelsestro c
Del 22: Gunstig idékontekst? a
Del 23: Gunstig idékontekst? b
Del 24: Gunstig idékontekst? c
Del 25: Påvirkning? a
Del 26: Påvirkning? b
Del 27: Påvirkning? c
Del 28: Konklusjon


Dødelige mennesker
Tradisjonell (i alle fall homerisk) gresk tanke var at menneskets lodd var å dø, men at sjelen fortsatte å eksistere i Hades – den mørke underverdenen. (Endsjø 2009:24 (ref. f.eks. til Homer: Odysseen 11, Illiaden 23)) Men man kan si at også sjelen var død, noe som bl.a. uttrykkes ved at man manglet ulike evner som sansing og følelser, hukommelse, eller til og med bevissthet. Sjelen var ikke lykkelig men preget av resignasjon. At sjelen fortsatte å eksistere vil derfor ikke si at man hadde et slags evig liv. Man må likevel snakke om et komplekst og til dels selvmotsigende bilde de ulike kildene gir. F.eks. kunne enkelte sjeler få evig straff i dødsrikets nederste etasje, Tartaros, noe som jo må innebære at sjelene hadde en slags bevissthet. Andre kilder støtter opp om denne forestillingen om bevisste sjeler, og om ulike tilholdssteder for gode og onde. (Porter 1999:73, se f.eks. Aiskhylos: Eumenidene 273-75, Platon: Gorgias 523E) Etter hvert begynner man også å snakke om en endelig dom over de døde sjelene. En del filosofer, f.eks. Pythagoras (ca.570-ca.495 f.Kr.) og Platon (428-348f.Kr.), hevdet at sjelene ville befris fra kroppen og ha en slags selvstendig bevissthet, stige opp til gudene, og faktisk også kunne reinkarneres i andre kropper. (Se f.eks. Faidon eller Staten) Stoikeren Seneca (1 f.Kr.-65 e.Kr.) skrev i et brev til sin venn Lucilius om sine tanker om livet etter døden:

[21] Menneskets sjæl er en stor og herlig ting. Den tåler ikke, at der sættes andre grænser for den end dem, den har fælles med Gud. … Dens fædreland er hele det område, som universet omkranser i højden og bredden, hele den kuppel, inden for hvilken hav og landjord ligger, og luften, som både adskiller og forbinder det menneskelige og det guddommelige, kuplen, hvor stjernerne befinder sig og holder vagt efter tur. [22] Og sjælen vil heller ikke finde sig i kun at få tilmålt en kort levetid. ”Alle år”, siger den, ”er mine. Ingen periode er lukket for store begavelser, ingen tid kan ikke gennemtrænges af tanken. Når den dag kommer, som adskiller den nuværende blanding af guddommelig og menneskeligt, vil jeg forlade denne krop dér, hvor jeg fandt den, og selv begive mig hen til guderne. Heller ikke nu lever jeg adskilt fra dem, blot holdes jeg nede af den tunge jord.” [23] Opholdet i den jordiske endelighed er kun et retarderende forspil til hint bedre og længere liv. Ligesom vi holdes i livmoderen i 10 måneder som en forberedelse til ikke at forblive i livmoderen, men til den eksistens, som vi sendes ud i, når vi synes at være i stand til at ånde og klare os ude i verden, på samme måde vokser vi i tiden mellem barndommen og alderdommen med henblikk på en anden fødsel. En anden begyndelse, en anden tilstand venter os. Endnu kan vi ikke tåle himlen, bortset fra med sjældne mellemrum. [24] Se derfor frem uden frygt til hin fastsatte time. Det er ikke den sidste time for sjælen, kun for kroppen. Se på alt det, der ligger omkring dig, som om det var bagage i et gæsteværelse: du skal videre. [25] Naturen efterlader dig nøgen, når du går bort, ligesom da du gik ind. Du må ikke tage mere med ud, end du har bragt ind. Tværtimod skal du efterlade en stor del af det, du bragte ind i livet. Selv din hud, det inderste, der beskytter dig, vil blive taget fra dig, og kødet og blodet, der cirkulerer i hele kroppen, og ben og muskler, alt det, der holder sammen på de forgængelige, bløde dele. [26] Den dag, som du frygter som den sidste, er fødselsdagen for din evighed. ... [27] Hvorfor elsker du de andre ting, som om de var dine egne? Du er kun dækket af dem. Den dag vil komme, som vil rive dig ud af denne ækle, stinkende livmoders bolig. [28] Træk du dig også nu væk fra den i det omfang, du kan, og fra nydelse, med mindre den er knyttet til væsentlige og alvorlige ting. Gør dig fremmed for den allerede nu, og tænk højere, mere sublime tanker. Engang vil naturens hemmeligheder blive åbenbaret for dig, tågen blive spredt, og det klare lys strømme imod dig fra alle sider.
(Seneca: Moralske brever 102 (sit. i Engberg-Pedersen 2001:68))

Så det kan se ut som om det har vært en viss utvikling siden Homer (ca. 700-tallet f.Kr.). Likevel er det generelle inntrykket at døden for folk flest var noe negativt og uønsket.

La oss se på et par eksempler fra NT. I følge Lukas var Paulus på Areopagos i Athen og samtalte med epikureiske og stoiske filosofer. (Apg 17:16f) Han hadde talt om Jesus og oppstandelsen og dette syntes filosofene var merkverdige ting som de gjerne ville høre mer om. Paulus forteller at Jesus hadde stått opp fra de døde som en bekreftelse på den allmenne oppstandelsen. Men blant filosofene var det noen som gjorde narr av ham da de hørte om oppstandelse fra de døde. Også fra korinterne møtte Paulus motstand når det kom til oppstandelsen: ”Men når det blir forkynt at Kristus er stått opp fra de døde, hvordan kan noen blant dere da si at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde?” (1 Kor 15:12) Både Endsjø og NT-forsker James Dunn mener det er ganske sikkert, i alle fall i tilfellet med korinterne, at det var den allmenne oppstandelsen det ble reagert på, og ikke Jesus spesielle oppstandelse. (Endsjø 2009:153, Dunn 1980:34. Se også Engberg-Pedersen 2001:70: “De har formodentlig ikke afvist, at Jesus Kristus er genopstået – som en anden græsk heros; men at alle (eller i hvert fald alle kristne) skal genopstå, det har de ikke kunnet forstå.”) Problemet for grekerne, som også seinere kristne apologeter måtte streve med, var ikke at en spesiell person hadde blitt hentet av gudene like etter døden, men hvordan man kunne stå fysisk opp fra de døde hvis ens kropp var råtnet, brent eller enda verre; fortært av dyr og mennesker. Sjelen hadde i så fall ingen kropp den kunne gjenforenes med. “According to traditional Greek belief,” skriver Endsjø, “everybody who had achieved physical immortality had done so before there was any chance of their body being destroyed.” (Endsjø 2009:155)

Se f.eks. Makarios Magnes: Apokritikos 4.24.: ”For many have often perished in the sea, and their body has been consumed by fish, while many have been eaten by wild beasts and birds. How then is it possible for their bodies to rise up?” Et annet eksempel er Aurelius Ambrosius fra Milan: Begravelsestaler 2.55.1: You wonder in what way putrefied remains can become sound, how dispersed members can come together, how destroyed parts can be renewed … It disturbs the gentiles much, how it can come to pass, that the earth can restore those whom the sea has absorbed, those whom wild beasts have torn apart, and those whom beasts have devoured.” (Sitert i Cook 2002:245) Problemstillingen finnes også innen jødisk tradisjon, men da med et motsatt svar: And these measurements shall reveal all the secrets of depths of the earth, those who have been destroyed in the desert, those who have been devoured by the wild beasts, and those who have been eaten by the fish of the sea. So that they all return and find hope in the day of the Elect One. For theres is no one who perishes before the Lord of the Spirits, and no one who should perish. (1 Enok 61:5)


Kroppen
Det har som sagt vært vanlig å beskrive forholdet mellom gresk tanke og idéen om kroppslig oppstandelse som et konfliktforhold. Verken Platon eller Paulus var spesielt begeistret for den menneskelige kroppen, i motsetning til sjelen, fornuften eller ånden. Den samme holdningen ble videreført av gnostiske retninger. Dette stemmer dårlig med kristendommens vekt på den kroppslige og kjøttlige oppstandelsen, og det stemmer dårlig med evangelienes oppstandelsesfortellinger, spesielt Lukas. Likevel, grekernes forestillinger om gudene var ikke at de hadde en normal jordisk kropp. Og de kristne mente at den nye kroppen ikke var helt lik den gamle. Paulus skriver, som vi har sett, nettopp at det var en ”forvandlet kropp” som skulle stå opp. Dessuten, tendensen til å nedvurdere kroppen var antakelig først og fremst et fenomen blant de lærde filosofer og teologer. Grekere flest var opptatt av kropp og helse, noe som bl.a. kom til uttrykk ved deres sans for kroppsøving og sport. Å unngå sykdom eller å bli helbredet fra sykdom, var det viktigste man bad gudene om. Derfor fantes det spesielle guder som man mente kunne hjelpe med dette (f.eks. Asklepios og Apollon). Også spesielle helbredelseskulter var populære. (Endsjø 2009:22) Man kan spørre som Endsjø, hvis det var slik at folk var motstandere av kroppen og kjøttet, hvordan kunne kristendommen vinne frem når den lærte nettopp kroppens og kjøttets oppstandelse?


Udødelige guder med evige kropper
I motsetning til mennesker var gudene udødelige, så å si per definisjon. Med dette mentes også at det var umulig å adskille en guds kropp og sjel. I følge Endsjø er det de samme ord for kropp som brukes om mennesker som om guder. Og gudenes kropp og kjøtt er like udødelig som sjelen. ”Denne lite platonske ideen om et uforgjengelig legeme man beholder i all evighet, var på ingen måte merkverdig ut fra mer tradisjonell gresk tenkning: Udødelighet var i utgangspunktet alltid knyttet til en uforgjengelig kropp!”, skriver Endsjø. (Endsjø 2001:54) Han referer bl.a. til Iliadens fortelling om Helios udødelige kveg, som selv om kjøttet blir slaktet og stekt, likevel nekter å dø. Dette kunne faktisk også gjelde andre ting:

The “immortal veil” lent by Ino Leucothea to Odysseus was immortal by reason of its incorruptible nature. The shield of Athena was accordingly both “ageless and immortal”. The term “incorruptible,” “aphtitos,” was also repeatedly used to describe the nature of the gods, thus emphasizing their physical nature. Just like gold was “incorruptible”, “aphtitos”, and did not fall victim to decay, so was the case with the immortal flesh of the gods.
(Endsjø 2009:40)

Gudene var udødelige i kraft av deres ekstreme fysikk. Gudene var altså ikke immaterielle og de var heller ikke spesielt moralske eller kloke. Homers guder er så antropomorfe, skriver Martin Nilsson, at det eneste som skiller dem fra menneskene er at de er sterkere og mektigere. (Endsjø 2009:41 (ref. til Martin Nilsson 1971. The Minoan-Mycenaean religion and its survival in Greek religion.) A.H. Armstrong skriver:

When the difference between gods and human beings is thought of as a difference in powers within the whole, it becomes easier to see how humans could sometimes come to be worshipped as gods. The gulf between gods and humans, the sense of distance and difference of the divine, is very often strongly stressed, especially in the early poetry, and we shall soon see that it is more than just a difference of power. But the gulf was never so great that the two species could not interbreed.
(Armstrong 1989(1986):74)

Klauck hevder at selv om den kjente inskripsjonen i Delfi, ”kjenn deg selv”, symboliserer en allmenn advarsel mot å opphøye seg selv til guder (gr. hybris), trenger den ikke representere den normale holdningen – tvert imot: ”It is precisely this attack upon hubris that reveals that a temptation to go beyond the boundaries did exist. Divine power could manifest itself in particular, favoured human beings, in philosophers, poets, seers, doctors and miracle workers.” (Klauck 2003(1995):260) Også Klauck poengterer likhetene mellom mennesker og guder: “We should also pay heed to the simple fact that the Greeks imagined their gods in human form and that conduct in the world of their gods was very much human conduct.” (Klauck 2003(1995):261)

Også den guddommelige maten, ambriosaen, viser at udødelighet er knyttet til kroppen. Mat er jo i seg selv knyttet til kropp, og ambriosaens funksjon var først og fremst å bevare kroppen fra forfallet. Udødelighet kom som en logisk konsekvens av kroppens bevaring. (Endsjø 2009:45: Thetis in a similar way put ambriosia and nectar in the nostrils of the dead Patroclus to preserve the corpse from decay, assuring that the flesh would ”remain the same, or be even better”. Comparing the use of ambriosa on the living and the dead, we find that its primary effect was not one of immortality, but one of physical preservation. Immortality only followed as it was the effect of making a live body physically incorruptible. (ref. til Homer: Iliaden 23.185 – 191, 24.414)

Gudene var altså udødelige og menneskene dødelige. Dette betød at guder fikk udødelig avkom, og menneskene fikk dødelig avkom. I den greske tradisjonen var det imidlertid ganske vanlig at guder fikk barn med mennesker. Det er viktig at vi merker oss at slike barn kunne være spesielle på ulike vis, men de ble alltid regnet som dødelige. (Endsjø 2009:54)



Litteratur

Armstrong, A.H. (red.) 1989 (1986).
Classical Mediterranean Spirituality: Egyptian, Greek, Roman. London: SCM Press Ltd.

Dunn, J.D.G. 1980.
Christology in the making: a New Testament inquiry into the origins of the doctrine of the incarnation. Philadelphia: Westminster Press.

Endsjø, D.Ø. 2009.
Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity. New York: Palgrave Macmillian.

Engberg-Pedersen, T. 2001. ”Krop og opstandelse hos Paulus.” i Engberg-Pedersen, T./Gilhus, I.S. (red.).
Kropp og oppstandelse. Oslo: Pax Forlag A/S

Klauck, H-J. 2003 (1995).
The Religious Context of Early Christianity, a Guide to Greaco-Roman Religions. Minneapolis: Fortress Press.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar