fredag 24. juni 2011

Myten om den oppstandne - Del 11


Del 1: Innledning
Del 2: Dogmet og debatten a
Del 3: Dogmet og debatten b
Del 4: Dogmet og debatten c
Del 5: Gunstig idékontekst a
Del 6: Gunstig idékontekst b
Del 7: Gunstig idékontekst c

Del 8: Et gjennomreligiøst samfunn
Del 9: Gresk-romersk oppstandelsestro a
Del 10: Gresk-romersk oppstandelsestro b
Del 11: Gresk-romersk oppstandelsestro c
Del 12: Gresk-romersk oppstandelsestro d
Del 13: Gresk-romersk oppstandelsestro e
Del 14: Gresk-romersk oppstandelsestro f
Del 15: Gresk-romersk oppstandelsestro g
Del 16: Gresk-romersk oppstandelsestro h
Del 17: Gresk-romersk oppstandelsestro i
Del 18: Gresk-romersk oppstandelsestro j
Del 19: Jødisk oppstandelsestro a
Del 20: Jødisk oppstandelsestro b
Del 21: Jødisk oppstandelsestro c
Del 22: Gunstig idékontekst? a
Del 23: Gunstig idékontekst? b
Del 24: Gunstig idékontekst? c
Del 25: Påvirkning? a
Del 26: Påvirkning? b
Del 27: Påvirkning? c
Del 28: Konklusjon


Gresk-romerske oppstandelsesmyter
Etter dette oversiktsbildet av gresk-romersk tro og tanke om livet etter døden, og om oppstandelse og guddommeliggjørelse, skal vi nå se mer utførlig på flere konkrete mytologiske og historiske personer som enten oppstod fra de døde, eller som på liknende måter fikk en mystisk slutt på det jordiske livet.

Plutark oppsummerer sine beskrivelser av ulike oppstandne eller forsvunne personer slik: ”In short, many such fables are told by writers who improbably ascribe divinity to the mortal features in human nature, as well as to the divine.” (Plutark: Romulus 28.6) Vi skal nå se at det i den gresk-romerske kulturen fantes forestillinger og idéer, særlig i form av gamle og nyere myter, som har spesielle likheter med evangelienes beskrivelser av Jesus oppstandelse.

Den argumentative hensikten med disse parallelle mytene er, som vi har vært inne på, tredelt. For det første er de sterke indikasjoner på at oppstandelsesmyter faktisk hadde en gunstig idékontekst. For det andre kan det være koherente idéer, altså idéer som ville understøttet folks oppfatninger om at Jesus hadde stått opp. Og for det tredje viser de at det fantes myter som kan ha vært inspirasjonskilder for historien om Jesus oppstandelse.

M. Eugene Boring skriver i katalogen over parallelle myter til NT, at det er en fare for at man leser inn paralleller i tekster der de ikke finnes. Spesielt gjelder dette hvis man tar tekstavsnitt eller tekster ut av sin kontekst. (Boring et al. 1995:15) Dette er et poeng som kanskje rammer de følgende beskrivelsene og vurderingene mer enn det som er akseptabelt. Men hensynet til arbeidsmengden tvinger en til å prioritere. Og siden jeg har prioritert antallet myter ganske sterkt, har nok dette gått utover kvaliteten og grundigheten i fortolkningen. Dette får leseren ha in mente. På den andre siden har jeg i utstrakt grad støttet meg på fortolkninger fra anerkjente kommentatorer, noe som vil fremkomme i teksten.

Uranus barn
Hesiod (ca. 700 f.Kr.) beskriver hvordan Uranus, ved verdens skapelse, sendte sine barn, titanene, kyklopene og de hundrearmede, til underverdenen. Siden ble barna reddet til overflaten av Gaia (moren) og Zevs. (Hesiod: Theogonien 116-125) Brook W. Pearson mener denne myten kan sees på som en paradigmatisk oppstandelsesmyte både for senere greske oppstandelsesfortellinger og for jødisk oppstandelsestro. (Pearson 1999:38)

Reiser til dødsriket kan sammenliknes med den oldkirkelige troen på at Jesus hadde vært der nede i forbindelse med hans død. (Den apostoliske trosbekjennelsen lyder som kjent ”… korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, …”) Støtte for dette kan finnes i 1 Pet 3:19: ”… og i Ånden gikk han bort og forkynte for åndene som var i fangenskap.”, (se også 1 Pet 4:6) Vi har tidligere nevnt Apg 2:31-32: ”Derfor så han inn i fremtiden og talte om at Messias skulle stå opp. Det var han som ikke skulle bli værende i dødsriket, og det var hans kropp som ikke skulle gå til grunne. 32 Denne Jesus har Gud reist opp, det er vi alle vitner om.”

Akillevs og Hektor
Endsjø viser til en gammel fortelling om Akillevs. (Endsjø 2001:52 (ref. til det tapte verket til Arktinos: Aithiopos (Proklos: Khrestomathia 2, jf. Evelyn-White 1982, 508))) Akillevs var sønn av en gudinne (Thetis) og en dødelig mann, og altså selv dødelig. Etter at han ble drept av pilen i den berømte hælen, tok moren ham med til verdens ende og vekket ham opp, og han fikk deretter evig kroppslig liv. Klassiske forfattere som Simonides (ca.556f.Kr.-468), Euripides (ca.480f.Kr.-406), Pindar (ca.522f.Kr.-443) og Platon refererte til denne historien. Så seint som på 100-tallet e.Kr. skreiv Filostratos at mirakelmannen Apollonius ba Akillevs vise seg for ham, siden de fleste mennesker mener han er død. Og etter et lite jordskjelv kom Akillevs fram. Ut fra sammenhengen ser det ut til at Akillevs opptrådte med kropp (for bare slik kan han være et bevis på at han er levende, da folk allerede er kjent med Akillevs spøkelse). (Filostratos: Apollonius fra Tyanas liv 16)

Selv om Homer ikke refererer til Akillevs oppstandelse har han flere påfallende paralleller til andre sider ved Jesus dødsprosess. Det mener i alle fall Dennis R. MacDonald (The Homeric Epics and the Gospel of Mark, 2000). Som tidligere nevnt var det en utbredt oppfatning at de oppstandne bar med seg sin jordiske kropp i det nye livet. Derfor var det viktig at de dødes kropper ble bevart så intakt som mulig. Dette kommer tilsynelatende til uttrykk både hos Homer og hos evangelistene. I Illiaden leser vi at Priam henter liket av sin sønn Hektor slik at han kan gi ham en skikkelig begravelse. (MacDonald 2000:154f, Homer: Illiaden 25f) Hos Markus spiller Josef fra Arimatea (merk at det samme navnet brukes om Jesus jordiske far) en liknende rolle når han ber om å få overrakt liket til Jesus slik at han kan begrave det. Begge handlingene innebar stor risiko. Akillevs blir overrasket over at Priam tør å oppsøke ham. Josef ”tok mot til seg og gikk til Pilatus og ba om å få Jesus kropp.” (MacDonald 2000:154, Mark 15:43) Markus skriver videre at Pilatus ble overrasket over at Jesus allerede skulle være død. Johannes forklarer den tidlige nedtagningen med at kroppene ikke måtte henge over sabbaten. Han gjør også et nummer ut av at soldatene ikke knuste Jesus føtter. Det gikk altså bedre med Jesus føtter enn med Hefaestos deformerte bein. (Guden Hefaestos var kjent for å være lam, og ble ofte omtalt og avbildet med deformerte føtter.) Hektors lik ble ikke offer for ”hunder eller fugler”, for Afrodite jagde dem vekk. Videre oljet hun liket slik at huden forble intakt selv om Akillevs slepte det frem og tilbake over marken. I begge tilfeller er altså omstendighetene slik at likene blir bevart, noe som antakelig hadde betydning for hvilke utsikter man mente de to heltene hadde for fortsatt liv etter døden. Dessuten mener jeg det kan være interessant å her minne om Jesus ”stigmata” – hans evige arr etter naglene og spydet. En besynderlig ting når en tenker på hans allmakt, men har altså en mulig forklaring i troen på kroppens kontinuitet gjennom oppstandelsen. For øvrig, heller ikke Origenes trodde at Jesus snarlige død og det at hans føtter ble bevart, var tilfeldig. Han mente det var Jesus selv som bestemte seg for å fremskynde avreisen fra kroppen, "that He might preserve it, and that His legs might not be broken, as were those of the robbers who were crucified with Him.” (Origenes: Mot Kelsos 2.16)

MacDonald lister andre likhetstrekk mellom Hektor og Jesus død på følgende måte:


Illiaden:  The reader knows throughout that Achilles will slay Hector.
Markus: 
The reader knows throughout that the Jewish leaders will slay Jesus.

Illiaden: 
Hector, Apollo’s favorite, had long eluded death.
Markus:  Jesus, God’s son, had eluded death.

Illiaden: 
Hector’s troops fled into the city for safety, leaving him to face his fate alone.
Markus:  Jesus’ disciples fled for safety, leaving him to face his fate alone.

Illiaden: 
Zeus passed judgment: Hector must die.
Markus:  Pilate passed judgment: Jesus must die.

Illiaden:  Achilles and Hector traded taunts.
Markus:  Various hostile groups taunted Jesus; he was silent.

Illiaden:  Hector called Deiphobus for help, but he had vanished.
Markus:  [The by-standers thought Jesus was calling to Elijah for help, but he never came.]

Illiaden:  Hector then knew he would be killed, for his gods had forsaken him.
Markus:  Jesus knew he would be killed and complained that God had forsaken him.

Illiaden:  Hector’s soul went to Hades with a lament.
Markus:  Jesus uttered a loud shout and expired.

Illiaden:  Trojans mourned him as though their city had been destroyed “from top to bottom.”
Markus: Jesus’ death anticipated the fall of Jerusalem and the temple, whose veil was rent “from top to bottom.”




Illiaden:  Achilles gloated that he had just slain the one Trojan considered a god.
Markus:  The centurion gloated that he had just executed a so-called son of God.

Illiaden:  The women of Troy, watching Hector’s death from their walls, cried laments.
Markus:  Three women watched Jesus’ death “from afar” and presumably lamented.

I følge MacDonald var Homer den mest populære forfatteren i den greske verden, og det fantes flere etterligninger av Hektors begravelse. Han nevner blant andre Aiskhylos (Nereidene, Psykostasia), Euripides (Aleksander) og Astydamas (Hektor). (MacDonald 2000:145) I det apokryfe Andreasaktene (ca. 150?) beskrives hvordan Jesus disippel Andreas tortureres i tre dager ved å bli dratt gjennom byen – en mulig inspirasjon fra Homer. Forøvrig er det mitt inntrykk at det er en utbredt oppfatning at Homer var selve standardverket i den greske utdannelsen. Den stoiske filosofen Heraklitos (ca. 100 e.Kr.) skrev følgende:

From the earliest stage of life, our infant children in their first moments of learning are suckled on him [i.e., Homer]; we are wrapped in his poems, one might also say, as babies, and nourish our minds on their milk. As the child grows and comes to manhood Homer is at his side. Homer shares his mature years, and the man is never weary of him even in old age. When we leave him, we feel the thirst again. The end of Homer is the end of life for us. (Heraklitos: Peri Apiston. (ref. i Sandnes 1995:716))

Dio Chrysostom (ca.40-ca.120), gresk taler og filosof, mente at en taler burde kjenne både Menander og Euripides, men at ”Homer comes first and in the middle and last, in that he gives of himself to every boy and adult and old man just as much as each of them can take.” (Dios Chrysostom: Or. 18.8 (ref. i Sandnes 1995:716))


Litteratur

Boring, M./Colpe, C./Berger, K. 1995. Hellenistic commentary to the New Testament. Nashville: Abingdon Press.
Endsjø, D.Ø. 2001. “Oppstandelse og evig liv i det gamle Hellas” i Engberg-Pedersen, T./Gilhus, I.S. (red.). 2001. Kropp og oppstandelse. Oslo: Pax Forlag A/S.

MacDonald, D.R. 2000. The Homeric epics and the gospel of Mark. New Haven/London: Yale University Press.

Pearson, B.W.R. 1999. “Resurrection and the judgment of the titans”, i Porter, S.E./Hayes, M.A./Tombs, D. (red.) 1999. Resurrection. (Journal for the Study of the New Testament. Supplement Series 186). Sheffield: Sheffield Academic Press.

Sandnes, K.O. 1995. “Imitatio Homeri? An Appraisal of Dennis R. MacDonald’s “Mimesis Criticism”.” Journal of Biblical Literature, Vol. 124, No. 4, 715-732.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar