torsdag 9. juni 2011

Myten om den oppstandne - Del 10


Del 1: Innledning
Del 2: Dogmet og debatten a
Del 3: Dogmet og debatten b
Del 4: Dogmet og debatten c
Del 5: Gunstig idékontekst a
Del 6: Gunstig idékontekst b
Del 7: Gunstig idékontekst c

Del 8: Et gjennomreligiøst samfunn
Del 9: Gresk-romersk oppstandelsestro a
Del 10: Gresk-romersk oppstandelsestro b
Del 11: Gresk-romersk oppstandelsestro c
Del 12: Gresk-romersk oppstandelsestro d
Del 13: Gresk-romersk oppstandelsestro e
Del 14: Gresk-romersk oppstandelsestro f
Del 15: Gresk-romersk oppstandelsestro g
Del 16: Gresk-romersk oppstandelsestro h
Del 17: Gresk-romersk oppstandelsestro i
Del 18: Gresk-romersk oppstandelsestro j
Del 19: Jødisk oppstandelsestro a
Del 20: Jødisk oppstandelsestro b
Del 21: Jødisk oppstandelsestro c
Del 22: Gunstig idékontekst? a
Del 23: Gunstig idékontekst? b
Del 24: Gunstig idékontekst? c
Del 25: Påvirkning? a
Del 26: Påvirkning? b
Del 27: Påvirkning? c
Del 28: Konklusjon


Mystiske endelikt: gjenopplivelse, bortrykkelse, oppstandelse
Grekerne omgikk seg med en mengde fortellinger, både gamle og relativt nye, om fantastiske og mystiske dødsfall. I likhet med Jesus forutså flere skikkelser sin egen død, deriblant statsmennene Nicias og Sulla, i følge Plutark (ca.46-120). (Plutark: Sulla 37.1) Han skriver at spartanernes konge Kleomenes III (260-219 f.Kr.) ble forrådt og utsatt for falske anklager, og holdt fanget av egypternes konge Ptolemaois. Før fluktforsøket holdt han et måltid med sine tretten venner. Forsøket mislyktes for ingen ville hjelpe ham, og han begikk dermed selvmord sammen med sine nærmeste menn. Etter selvmordet ble liket hengt opp, men en slange kveilet seg rundt hodet og hindret åtselfuglene å spise av liket (slanger ble gjerne forbundet med guder).

In consequence of this, the king was seized with superstitious fear, and thus gave the women occasion for various rites of purification, since they felt that a man had been taken off who was of a superior nature and beloved of the gods. And the Alexandrians actually worshipped him, coming frequently to the spot and addressing Cleomenes as a hero and a child of the gods;
(Plutark: Kleomenes 39.2)

Noen ganger var ikke døden endelig, og enkelte ble ikke engang rammet av den. Det ser ut til at vi kan dele de ulike oppstandelsesmytene inn i tre typer: For det første har vi personer som har vært døde men som har fått sitt gamle jordiske og dødelige liv tilbake (F.eks. Lasarus). For det andre har vi bortrykkelse/guddommeliggjørelse (gr. apotheosis) uten forutgående død (f.eks. Elia), og til slutt har vi guddommeliggjørelse med forutgående død og oppstandelse (gr. anastasis) (f.eks. Jesus).

Gjenopplivelse til jordisk liv
Noen oppstandelseshistorier gjaldt personer som ble vekket til sitt ”gamle” liv, dvs. uten at man dermed ble udødelig. Origenes skriver at ”many persons are recorded to have risen from their tombs, not only on the day of their burial, but also on the day following.” (Origenes: Mot Kelsos 2.16) Mirakelmenn som Apollonius fra Tyana og gudemennesket Asklepios ble sagt å ha vekket flere døde tilbake til livet. (Endsjø 2009:47 (ref. til Pindar: Pythiske oder 3.54-58)) Lukan (39-65) skriver hvordan heksen Erichtho vekket til live et lik. (Cook 2002:244 (ref. til Lukan: Pharsalia ("Borgerkrigen"): 6.588-830)) Pseudo-Apllodoros (ca. 100?) skriver om oppvekkingen av den mytiske skikkelsen Glaukus. (Endsjø 2009:48 (ref. til Pseudo-Apollodoros: Bibliotheke 3.3.1.)) Vi skal også komme tilbake til Alkestis som ble vekket opp av Herakles, og Eurydike som i alle fall nesten fikk livet tilbake. Endsjø:

Though there probably was dissent about a number of these specific incidents, the general notion that once dead it was theoretically possible to return to mortal life did not represent any great controversy in the Greek world at any time. Even philosophers who otherwise found little value in the body presented some of these stories as true.
(Endsjø 2009:51)

Endsjø peker på at dette er noe annet enn oppstandelse til evig liv, slik Jesus oppstandelse var. Men man må likevel legge merke til at det er kroppen som får livet tilbake.

Bortrykkelse og guddommeliggjørelse
Mer interessant blir det når det mytene involverer guddommeliggjørelse, altså at man fikk evig liv. For det første finner man eksempler på personer som blir udødeliggjort/guddommeliggjort før eller etter sin død, men der denne forutgående døden ikke spiller noen viktig rolle eller bare impliseres. Eksempler på dette er kong Menelaos (Endsjø 2006:65 (ref. til Euripides: Helena 1675)), Agamemnons datter Ifigenia som ble bortrykket til gudene idet hun skulle ofres (Endsjø 2009:68 (ref. til bl.a. Pausanias: Beskrivelser av Hellas 1.43.1)), Ino som kastet seg i havet, og hennes sønn Melikertes som hun først hadde kokt til døde (Endsjø 2009:66 (ref. til Hyginus: Fortellinger (Fabulae) 2 + 224)), nymfen Bolina (Pausanias: Beskrivelser av Hellas 7.23.4), argonauten og Herakles yndling Hylas, som ble trukket under vannet av nymfene (Theokrit: Idyller 13.73, Apollonius fra Rhodos: Argonautika 1.1324), Kadmos og Peleos som ble lovet fortsatt liv og guddommeliggjørelse etter deres død (Endsjø 2006:66 (ref. til Euripides: Bacchae 1330-1339, Andromache 1253-1258)), Britomartis fra Kreta som kastet seg i et fiskegarn, forsvant, og siden viste seg for folk på øya Egina (Endsjø 2009:68 (ref. til Pausanias: Beskrivelser av Hellas 9.19.6)), og vinguden Dionysos. Andre igjen døde aldri, men ble rykket bort til evig liv. Dette gjaldt bl.a. Empedokles (Cotter 1999:38) og Polydeukes.

Filostratos (ca.170–ca.245) skrev at Apollonius fra Tyana forsvant på mirakuløst vis etter å ha gått inn i et tempel for Athene. ”After this the witnesses found the temple empty. When Philostratus maintained that people ”still wondered at his transition and no one dared saying that he was not immortal,” this seems to be related to the fact that his body was never found.”, skriver Endsjø. (Endsjø 2009:97 (ref. til Filostratos: Apollonius fra Tyanas liv 8.30))

Oppstandelse
Den tredje kategorien, hvor vi også kan plassere Jesus, handler om guddommeliggjorte personer, der en forutgående død sannsynligvis har spilt en viss rolle for guddommeliggjørelsen. Forsvunne lik er kjennetegnet på slike hendelser. ”Being taken to heaven, including the later vain quest for the corpse, is common Near Eastern tradition concerning human beings of extraordinary importance or semidivine beings.”, skriver Boring et al. (1995:165) Siden udødelighet var knyttet til kroppen, kjøtt og bein inkludert, var det synlige liket i seg selv et bevis på forgjengelighet, mens på den andre siden var et manglende lik en kilde til spekulasjoner. Endsjø:

Når det ikke fantes noe lik, kunne man aldri vite med sikkerhet om ikke vedkommende var blitt fraktet bort og uforgjengeliggjort. Mytisk så man hvordan dette var tilfelle med de vakre ynglingene Ganymedes og Hylas. Ganymedes forsvinner sporløst, og faren fortviler helt til Hermes forklarer at sønnen er blitt gjort udødelig og evig ung av en forelsket Zevs (Den homeriske hymnen til Afrodite 202-14; jf. Iliaden 20.232-35).
(Endsjø 2001:55)

Endsjø sammenlikner den tomme graven i Markus evangelium med forsvinningen til bruden Kallirhoe i Charitons roman fra samme tid (ca.100). Dagen etter hennes død finner de pårørende graven tom, og det spekuleres i om hun har oppstått:

All felt helpless, and one of those inside [the tomb] said, ”The funeral offerings have been stolen! This is the work of tomb robbers. But where is the corpse?” Many different speculations were offered by the crowd. But Chareas [the groom turned widower], looking up to heaven, stretched forth his hands and said, “Which of the gods has become my rival and carried off Callirhoe and now keeps her with him, against her will but compelled by a mightier fate? Is this then why she died suddenly, that she might not succumb to disease? In this way did Dionysus once steal Ariadne from Theseus, and Zeus Semele from Actaeon.
(Endsjø2009:162 (ref. til Chariton: Chaireas og Kallirhoe 3.3.4-5)

Fire hundre år etter at Romas andre konge, Numa (753-673 f.Kr.), hadde blitt gravlagt i en steinkiste, skylte regnet vekk jorda rundt den og det viste seg at kisten var tom, skriver Plutark. ”When their lids had fallen off, one coffin was seen to be entirely empty, without any trace whatever of the body, but in the other the writings were found.” (Plutark: Nikias 30.1, Numa 22.4) Dette ble ganske sikkert regnet som tegn på at Numa hadde blitt guddommeliggjort på samme måte som sin forgjenger Romulus.

Endsjø mener at det er en sammenheng mellom udødelighet og den plass den oppstandne befinner seg på. Hvis den oppstandne fortsetter å leve på sin opprinnelige plass på jorden, så vil han ikke ha fått et evig liv, kun en utsettelse av døden. De som ble gjort udødelige forsvant, enten til verdens ende eller et annet fjernt sted på jorden, eller til himmelen. En gravskrift fra den augustinske keisertiden (63 f.Kr.-14e.Kr.) beskriver hvordan den etterlatte sørger over sin nevøs bortgang, da han plutselig får se nevøen i en ny skikkelse. Boring et al. påpeker at det er slående likheter med påskefortellingene i NT. (Boring et al. 1995:167) Jeg har forsøkt å illustrere dette ved å lime inn sitater fra evangelistene på de passende steder i teksten:

It happened, as I lamented my nephew, taken from me by premature death, and bemoaned the fragile threads of fate, that fresh pain tortured me within, as I mourned that I had been robbed, abandoned, and left alone, that I wept tears that could wash away mountains.
And then, as night was almost gone and the day [morning star] shone forth its fire and the moist dew arrived on its flying horse, that I saw a figure gliding down from heaven, radiant with light like that of the stars. [Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. (Joh 20:1) Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen... Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. (Matt 28:2a+3)]

The youth had not the stiffness of death, but living color and voice, but the figure itself was larger than the familiar appearance of his body. He appeared fiery in the eyes and radiant on the shoulders, and from his rose-red mouth spoke the words: “Honored uncle, why are you weeping that I have been taken to be among the stars of heaven?
[«Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. (Joh 20:13)]

Stop crying for, for I have indeed now become a god [
desine flere deum] … [Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, han som ble korsfestet. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! (Matt 28:5-6)]
Rather: Stand up! Report to my mother, she must not cry for me night and day, as the mourning mother of Attica [Prokne] cried for Itys. For the holy Venus did not le me learn the places of the silent ones [the dead], but brought me into the bright halls of heaven.”
[Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine søsken og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» (Joh 20:17)]

I straightened myself up, for terror had penetrated my being, so that my limbs were as rigid as ice. Meanwhile, the whole place had been bathed in a pleasant, sweet scent.
[Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. (Matt 28:8)]


Den mytologiske skikkelsen Memnon var sønn av den trojanske prinsen Tithonos og morgenrødens gudinne Eos. (Endsjø 2009:55 (ref. til Aithiopos, i Proklos: Khrestomathia 4.2.188-190) Se også fragmentet av Proklos, Summary of the Aithiopis, attributed to Arctinus of Miletus, som i store trekk følger Illiaden.) Han ble drept i kampene ved Troja. I følge en versjon av myten ba Eos Zevs om å la Memnon bli udødelig, og på samme måte som ved Akillevs fikk hun lov til å ta sin sønn til De velsignedes øy og på denne måten gi ham evig liv. Historien blir bekreftet av ulike kilder og av antikke motiver på vaser o.l. (Endsjø 2009:56) Blant de som forsvant til himmelen etter å ha lidd døden var helbrederguden Asklepios, Dionysos mor Semele, Dionysos selv, Herakles og hans mor Alkmene, og i følge noen, Ifigenia. (Endsjø 2001:78) Endsjø igjen:

At den oppstandne, udødelige Jesus ikke forble blant menneskene, men dro opp til himmelen etter førti dager, passet således godt inn i det mytiske mønsteret grekerne allerede kjente. At Paulus i Apostlenes gjerninger la større vekt på selve oppstandelsen i stedet for på det evige liv, ville kanskje fremstå som noe uvant, men Jesus-historiens hovedinnhold var ikke revolusjonerende nytt. Dette er den tradisjonelle fortellingen om hvordan død og oppstandelse er veien til kroppslig uforgjengelighet og evig liv, et evig liv som ikke er mulig å opprettholde annet enn utenfor den kultiverte geografi.
(Endsjø 2001:59)

Fysisk kontinuitet: varige mén
Som vi så trodde ikke grekere flest at mennesker kunne stå opp med kroppen hvis den hadde råtnet. Spesielt ille var det hvis den hadde blitt spist av dyr. For selv om gudene kunne gjenopplive mennesker, kunne de ikke alltid reparere den fysiske deformiteten, langt mindre samle spredte og råtnede kroppsdeler sammen til en frisk kropp. Pelops ble hakket opp av sin far, puttet i en gryte og servert til gudene. De spiste skulderen hans før de gjennomskuet opplegget, men da var det for sent. Pelops var ødelagt for alltid og måtte ha skulderprotese da han gjenoppsto. (Endsjø 2009:154 (ref. til Pindar: Olympiske oder 1.51)) Hefaestos ble skadet da Zevs kastet han ned fra Olympen, og i følge Pseudo-Apollodoros (100-tallet e.Kr.) ble han lam og måtte vende tilbake til Olympen ridende på et esel. (Endsjø 2009:44 (ref. til Pseudo-Apollodoros: Bibliotheke 1.3.5.)) ”The return to Olympus of Hephaestus, riding on a donkey, was common motive on vases,” skriver Endsjø, ”and sometimes his feet are visibly deformed.” (Endsjø 2009:44)

Historiene om Hefaestos og Pelops reflekterer en utbredt oppfatning om at det var en slags kontinuitet mellom den fysiske jordiske kroppen og den kroppen man oppstod med. (Endsjø 2009:153) Pseudo-Justin refererer til denne gamle troen: “Well, they say, if then the flesh rise, it must rise the same as it falls; so that if one dies with one eye, one must rise one-eyed; if lame, lame; if defective in any part of the body, in this part the person must rise deficient.” (Endsjø 2009:204 (ref. til Pseudo-Justin: Om oppstandelsen 4))


Litteratur

Boring, M./Colpe, C./Berger, K. 1995.
Hellenistic commentary to the New Testament. Nashville: Abingdon Press.

Cook, J.G.
2002. The Interpretation of the New Testament in Greco-Roman Paganism. Massachusetts: Hendrickson Publishers.

Cotter, W.
1999. Miracles in Greco-Roman Antiquity : A Sourcebook. London, GBR: Routledge.

Endsjø, D.Ø. 2001. “Oppstandelse og evig liv i det gamle Hellas” i Engberg-Pedersen, T./Gilhus, I.S. (red.).
Kropp og oppstandelse. Oslo: Pax Forlag A/S.

Endsjø, D.Ø. 2009.
Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity. New York: Palgrave Macmillian

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar