mandag 30. mai 2011

Myten om den oppstandne - Del 8


Del 1: Innledning
Del 2: Dogmet og debatten a
Del 3: Dogmet og debatten b
Del 4: Dogmet og debatten c
Del 5: Gunstig idékontekst a
Del 6: Gunstig idékontekst b
Del 7: Gunstig idékontekst c

Del 8: Et gjennomreligiøst samfunn
Del 9: Gresk-romersk oppstandelsestro a
Del 10: Gresk-romersk oppstandelsestro b
Del 11: Gresk-romersk oppstandelsestro c
Del 12: Gresk-romersk oppstandelsestro d
Del 13: Gresk-romersk oppstandelsestro e
Del 14: Gresk-romersk oppstandelsestro f
Del 15: Gresk-romersk oppstandelsestro g
Del 16: Gresk-romersk oppstandelsestro h
Del 17: Gresk-romersk oppstandelsestro i
Del 18: Gresk-romersk oppstandelsestro j
Del 19: Jødisk oppstandelsestro a
Del 20: Jødisk oppstandelsestro b
Del 21: Jødisk oppstandelsestro c
Del 22: Gunstig idékontekst? a
Del 23: Gunstig idékontekst? b
Del 24: Gunstig idékontekst? c
Del 25: Påvirkning? a
Del 26: Påvirkning? b
Del 27: Påvirkning? c
Del 28: Konklusjon


Hvorvidt var troen på Jesus oppstandelse i konflikt med det antikke verdensbilde? Sagt på en annen måte: var oppstandelsestroen inkonsistent eller konsistent med andre oppfatninger som fantes i antikken generelt? Det er selvsagt vanskelig å gi et kort og eksakt svar. Vi må forsøke å finne spesielt interessante indikasjoner. I dette kapitlet skal det dreie seg om generelle beskrivelser og eksempler på religiøsitet og overtro. Poenget er at hvis folk i stor grad tror på fenomener som ikke lar seg bevise eller sanses, samt at det finnes guder og ånder som griper inn i historien, så forteller dette at en påstand om at en spesiell person har stått opp fra de døde ikke nødvendigvis er noe dumt eller utenkelig for menneskene innenfor denne konteksten.

Det er barnelærdom for mange at religion og overtro var utbredt i antikken. Likevel er dette så viktig for å kunne danne seg en religionskritisk relevant vurdering av oppstandelsesfortellingenes kontekst at vi bli nødt til å løfte frem noen spesielt interessante trekk.


Et gjennomreligiøst samfunn
Sekulariseringsteorien står ikke lenger så sterkt som den engang gjorde. Flere sosiologer har gått ut mot forestillingen om at det førmoderne samfunnet representerte en religiøs gullalder. Rodney Stark, f.eks., henviser til Mary Douglas når han skriver “It simply is not true, Douglas notes, that modern life contrasts sharply with life in simple societies when it comes to the prevalence of religious belief. With Clifford Geertz (1966), she recognizes that unbelief is not uncommon in pre-literate societies or, indeed in Old Testament times.” (Stark 1999:269)

Likevel er det mitt generelle inntrykk at det fremdeles er stor enighet blant historikere om at religion, dvs. gudetro, åndetro og magi, spilte en svært viktig rolle for antikkens mennesker. Etter min mening er det åpenbart at i alle fall antikken representerer en skarp kontrast til det moderne vestlige samfunnet. Det er ikke uten grunn at man ikke kjenner til noen klare eksempler på ateisme før moderne tid. A.H. Armstrong, forsker på klassisk filosofi, skriver:

…ancient Mediterranean culture, like other archaic cultures, was permeated by religion. There was no corner of it in which the gods and spirits were not continually brought to mind by the public ceremonies of cities and villages and the domestic rites of house and farm and family graves. The whole world was in some way apprehended as divine and full of divine presences […] Most of the finest public buildings were temples, and all civic festivals were religious festivals, in which all the celebrations, including the great choral dances and dramatic performances – and a good deal of the eating and drinking – were part of the ritual. But it was probably the innumerable small shrines and rituals of house and farm and family life that made this ordinary spirituality so pervasive.
(Armstrong 1989 (1986):xvii + 68)

Dette er ikke noe man kunne sagt om Norge anno 2010. I artikkelen ”The Piety and Prayers of Ordinary Men and Women in Late Antiquity”, beskriver H.D. Saffrey gudsdyrkelsens betydning i Efesus og Hellas generelt:

The cult of Artemis, the national goddess; the daily municipal worship of each god and each goddess, including, without a doubt, the Roman emperors – these form the framework of the spiritual life of the person in the street in a great populous city like Ephesus. […] What we have just demonstrated in the case of Ephesus could be generalized to cover all the cities of Greece; each of them celebrated the public cult of its own god or goddess, a cult that brought together all the citizens, not only the prominent ones who were responsible for it but also all the ordinary men and women, whose lives were governed by the religious calendar of feast days and who placed their hopes in divine protection.
(Saffrey 1986:199)

Armstrong kommenterer hvordan åndeligheten i byene – med deres filosofer – ikke skilte seg vesentlig fra den man fant på landsbygda:

The cities of classical Greek times were spiritually and in every other way close to the country. This applies even to the greatest and most intellectually advanced of them, Athens. Most of the sovereign and independent cities of Greece were in size and character no more than country market towns. […] There is therefore a deep rural archaism built into Mediterranean spirituality, and we also need to remember that the most reflective poets and philosophers and the most sophisticated and cynical literary figures were (as everyone is) ordinary people most of the time and felt and imagined and acted in religious matters as the ordinary people around them did. Socrates, Plato, and Euripides would have had phallic symbols at their doors, like everyone else in Athens. And, as it is highly probable that they had all been initiated into the Eleusinian Mysteries, each of them would have found himself, one fine autumn day, bathing in the sea in the company of a small live (and no doubt lively) pig as an indispensable preliminary to initiation.
(Armstrong 1989 (1986):xv)

På landsbygda var gudsdyrkelsen i templene og helligdommene en sentral del av folks liv. (Saffrey 1986:199) Taleren Libanius fra Antiokia klagde til keiseren (antakelig i år 386) på hvordan kristne munker skjendet bøndenes gamle templer. ”To snatch from a region the temple which protects it is like tearing out its eye, killing it, annihilating it.”
(Saffrey 1986:202 (ref. til Libanius: Pro templis)) Den samme graden av religiøsitet preget det tradisjonelle romerske samfunnet. Romerne var, i følge John Pinsent, også i samtiden kjent for å være overtroiske. (Pinsent 1989 (1986):157-158) Følgende ordveksling mellom mirakelmannen Apollonius fra Tyana (15?-ca.100?) og den romerske konsulen Telesinus, kan kanskje være illustrerende: ” "And what is your wisdom?" "An inspiration," answered Apollonius, "which teaches men how to pray and sacrifice to the gods." "And is there anyone, my philosopher, who does not know that already?" (Filostratos: Apollonius fra Tyanas liv 4.40) Som Ittai Gradel skriver: “The sacrificial rites were meant to be appreciated and learnt from watching them in progress. They were, in fact, so common and ubiquitous in the Graeco-Roman world that there was hardly ever any point in describing them more closely.” (Gradel 2002:16) Den utstrakte offerkulturen er et uttrykk for oppfatningen om at gudene griper inn i verden. Gudene kunne sørge for god helse, helbrede sykdom, gi gode avlinger, krigslykke, godt vær på sjøen osv. Derfor måtte de blidgjøres, og derfor måtte det ofres.

Selv om man fant eksempler på religiøse skeptikere og personer som ble omtalt som "ateister", så ser det ut til at det var svært få, om noen, som fullstendig benektet at det fantes guder.

The ever-expanding lists with atheists should not conceal the fact that in historical reality no practicing atheists are mentioned in our sources for the period. In the first two centuries of our era, atheism had mainly become a label to be used against philosophical opponents but not to be taken too seriously.
(Bremmer 2007:17)

Ateisme,
ἀθεότης, kunne bety både ugudelig og gud-løs. Origenes f.eks. anklager hedningene for deres ”ateistiske polyteisme”. (Origenes: Mot Kelsos 1: ”ἀθέος πολυθεότητος”) Likevel, det er et legitimt spørsmål om på hvilken måte den tradisjonelle gudsdyrkelsen avspeilet en personlig tro på gudene og mytene omkring dem. På den tiden, som i dag, kan det selvsagt ha vært tilfeller der det snarere var det "ytre"; miljøet, tradisjonen og ritualene som motiverte mennesker til religiøs iver.


Litteratur


Armstrong, A.H. (red.) 1989 (1986).
Classical Mediterranean Spirituality: Egyptian, Greek, Roman. London: SCM Press Ltd.

Gradel, I. 2002. Emperor worship and Roman religion. Oxford: Oxford University Press.

Pinsent, J. 1989 (1986) “Roman Spirituality”, i Armstrong, A.H. (red.) 1989 (1986). Classical Mediterranean Spirituality: Egyptian, Greek, Roman. London: SCM Press Ltd.

Saffrey, H.D.1986 “The Piety and Prayers of Ordinary Men and Women in Late Antiquity.” i Armstrong, A.H. (red.) 1989 (1986).
Classical Mediterranean Spirituality: Egyptian, Greek, Roman. London: SCM Press Ltd.

Stark, R. 1999. ”Secularization R.I.P.” i Sociology of Religion, Vol. 60, No. 3 (Autumn, 1999), pp. 249-273. Association for the Sociology of Religion, Inc.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar