søndag 24. april 2011

Myten om den oppstandne - Del 5


Del 1: Innledning
Del 2: Dogmet og debatten a
Del 3: Dogmet og debatten b
Del 4: Dogmet og debatten c
Del 5: Gunstig idékontekst a
Del 6: Gunstig idékontekst b
Del 7: Gunstig idékontekst c

Del 8: Et gjennomreligiøst samfunn
Del 9: Gresk-romersk oppstandelsestro a
Del 10: Gresk-romersk oppstandelsestro b
Del 11: Gresk-romersk oppstandelsestro c
Del 12: Gresk-romersk oppstandelsestro d
Del 13: Gresk-romersk oppstandelsestro e
Del 14: Gresk-romersk oppstandelsestro f
Del 15: Gresk-romersk oppstandelsestro g
Del 16: Gresk-romersk oppstandelsestro h
Del 17: Gresk-romersk oppstandelsestro i
Del 18: Gresk-romersk oppstandelsestro j
Del 19: Jødisk oppstandelsestro a
Del 20: Jødisk oppstandelsestro b
Del 21: Jødisk oppstandelsestro c
Del 22: Gunstig idékontekst? a
Del 23: Gunstig idékontekst? b
Del 24: Gunstig idékontekst? c
Del 25: Påvirkning? a
Del 26: Påvirkning? b
Del 27: Påvirkning? c
Del 28: Konklusjon


Idéer og personer er barn av sin tid. Dette er en klisjé, og i dag vil alle seriøse forskere mene at både gresk-romerske, jødiske og kanskje også andre idéer (bl.a. iranske og egyptiske) har påvirket utformingen av kristendommen. Dessuten, det er ikke bare et spørsmål om påvirkning. Tiden, miljøet, kulturen, eller idékonteksten, som vi her skal ta for oss, inneholder nemlig også de forutsetningene menneskene hadde for å godta påstander om oppstandelse. På den ene siden utgjør den en bakgrunn som nye påstander må finne en plass i hvis de skal bli godtatt som sanne. På den andre siden viser idékonteksten hva slags påstander man kan få seg til å foreslå eller godta.

Men noen vil likevel fremheve at det ikke er et deterministisk forhold mellom kontekst og idé. Kanskje er idéen om at Jesus var oppstått fra de døde en av de idéene som bryter med konteksten og som innleder en ny tid? Dessuten er det vel ingen som har påstått at ikke også datidens mennesker så på oppstandelse fra de døde som noe eksepsjonelt eller mirakuløst, eller endog fysisk umulig.

Dette er fornuftige betenkninger. Men for det første, hvorvidt idéen om oppstandelsen bryter med idékonteksten er et spørsmål som må undersøkes. Og for det andre, selv om man også på Jesus tid så på oppstandelser som noe eksepsjonelt kan man imidlertid kan tenke seg er at datidens mennesker i langt større grad var mottakelige for oppstandelsespåstander enn det man er i dag. Vi må derfor se etter indikasjoner på at oppstandelsesfortellingene i NT, og troen på at de var sannferdige, har vært et resultat av at det aktuelle miljø de oppstod i utgjorde en gunstig idékontekst generelt – bl.a. som et resultat av påvirkning fra liknende idéer. I denne sammenhengen skal vi spesielt se på forekomster av parallelle oppstandelsesmyter, men vi skal også innom andre aspekter ved virkelighetsoppfatninger i antikken.

Før presentasjonen av det historiske materialet må det teoretiske utgangspunktet gjennomgås. Spørsmålene vi stiller oss er: Hva er en gunstig idékontekst, og hvordan kan en påstands idékontekst utgjøre en kritikk av påstanden?


Gunstig idékontekst
Jeg har forsøkt, delvis på bakgrunn av kjennskap til moderne erkjennelsesfilosofi, å sammenfatte ulike aspekter ved kunnskapsoppnåelse (deskriptiv eller ”naturalized” epistemologi) og kunnskapsbegrunnelse (normativ eller klassisk epistemologi) til en anvendelig rent deskriptiv teori om hvilke idémessige forhold som vil kunne favorisere at en bestemt påstand oppstår og/eller blir funnet troverdig innen et gitt miljø. Det meste av epistemologisk teori har jeg hentet fra Robert Audis Epistemology: a Contemporary Introduction to the Theory of Knowledge (1998), særlig kapitlet ”The architecture of knowledge”. Mitt inntrykk av epistemologien er at det hersker relativt stor uenighet om hvordan en skal vurdere årsakene til kunnskap, og dette mener jeg rettferdiggjør at jeg foretar en eklektisk sammenfatning ut fra egne vurderinger.

Dette er altså ikke et forsøk på å lage en ny og kontroversiell teori, og mange har nok noen av de samme tankene i bakhodet når man forsøker å forklare eller forstå idéer ved å henvise bestemte andre idéer i det aktuelle miljøet. Det er likevel to grunner til at jeg vil utdype hva slags rasjonalitet som kan ligge bak en slik tankegang. For det første vil en utdypning begrunne at idéer forårsakes og får troverdighet fra andre idéer. For det andre kan den hjelpe oss å organisere det historiske materialet, altså idéene i idékonteksten. Det blir da lettere å vite hva man skal se etter og hvordan vi skal vurdere det vi finner.

Uttrykket ”gunstig idékontekst” kan vi definere slik: En gunstig idékontekst for en påstand vil i denne sammenhengen si at de idéene (inkl. forestillinger/påstander mm.) som sirkulerer i påstandens miljø, samt hvilken troverdighet de har i dette miljøet, favoriserer at påstanden vil oppstå og/eller bli trodd på.
Gunstige idékontekster kan sees på som en underkategori til det sosiologen Peter Berger kaller ”plausibility structures”, dvs. strukturer som bidrar til å opprettholde et bestemt meningsunivers. (Berger 1993(1967):39) Bergers epistemologi kan kategoriseres under ”social epistemology”, dvs. studiet av kunnskapens sosiale dimensjoner. Forskjellene til mitt begrep er følgende: Bergers strukturer opprettholder ”mening”, jeg begrenser meg til strukturer som forårsaker og opprettholder påstander (dvs. påstanders sannhetsgehalt). Berger fokuserer dessuten på overordnede sosiale prosesser og institusjoner, altså ikke-kognitive mekanismer slik jeg leser ham (selv om slike strukturer selvsagt inneholder idéer). Et eksempel på en plausibilitetsstruktur Berger nevner er ”det før-kolumbianske inka-samfund”. (Berger 1993(1967):40) Med begrepet ”gunstig idékontekst” ønsker jeg å fremheve de rent kognitive og rasjonelle aspektene, nemlig konteksten av ideer og forestillinger som faktisk forårsaker, opprettholder og begrunner en gitt påstand. Jeg forsøker dessuten å differensiere mellom ulike underaspekter, så som konsistens og koherens. Grunnen til at jeg fremhever de kognitive aspektene er først og fremst fordi jeg mener de er spesielt interessante i akkurat kritikken av oppstandelsen. Selvsagt finnes det også andre naturlige årsaker (f.eks. emosjonelle), og dermed andre komplementære forklaringer (f.eks. psykologiske), til at mennesker har de oppfatningene de har.

Man kunne også sammenlikne ”gunstige idékontekster” med vitenskapsfilosofen Thomas Kuhns ”paradigmer”. (Kuhn 1962) Dette er spesielt styrende teorier som utgjør eller inneholder fundamentale forståelsesrammer, f.eks, metafysiske antakelser eller generelle lover, som de fleste fremsatte vitenskapelige teorier eller påstander innordnes i. Kuhns fokus er imidlertid ikke på hvordan slike rammer begrunner og støtter teoriene, men på den prosessen som fører til omstyrtelsen av paradigmene og innføringen av nye. Dessuten er Kuhns objekt vitenskapelig kunnskap/teori mens mitt objekt er kunnskap/påstander/tro osv., i alminnelighet.

Mens Bergers ”plausibility structures” er mer omfattende enn ”gunstige idékontekster”, og Kuhns ”paradigmer” spesifikt gjelder vitenskapelige systemer, blir tilsvarende strukturer på individnivå av psykologer gjerne kalt ”skjema”. D.N. McIntosh: ”A schema is a cognitive structure or mental representation containing organized knowledge about a particular domain, including a specification of the relations among its attributes.” (McIntosh 1997) Skjemaer påvirker bl.a. hva og hvordan verden persiperes. ”... a religious schema can provide a framework for understanding events and, therefore, can influence how the perceiver evaluates the events. Generally, if a series of events is ambiguous, someone with a religious schema is more likely than a person without such a schema to impose a religious interpretation on the events.” Skjemaer fører til at man mer eller mindre bevisst fyller ut (evt. utleder) manglende informasjon med det som skjematisk passer. For eksempel vil et religiøst menneske som opplever en helbredelse, uten annen informasjon kunne anta at noen hadde bedt spesielt om denne helbredelsen.

Hva som er det ”aktuelle” miljø eller kontekst for en påstand kan være alt fra den nære familie til storsamfunnet og til geografisk region. Poenget er at idéene innenfor dette miljøet har en eller annen påvirkning på den påstanden vi skal undersøke. Jo nærmere man kommer opprinnelsesstedet og –tiden til den aktuelle påstanden jo mer interessante blir miljøbeskrivelsene. F.eks. kunne jeg i denne avhandlingen fokusert på evangelieforfatternes antatte regionale tilholdssteder, i stedet for å inkludere hele den gresk-romerske og jødiske kulturssfæren. På den annen side øker noen usikkerhetsfaktorer. For det første kreves det mer for å etablere at en gitt påstand oppstod innenfor et lite miljø. Det er f.eks. enklere å forsvare at oppstandelsesfortellingene oppstod innenfor hellenismens utbredelsesområde enn å forsvare at de oppstod i Palestina. For det andre kreves det mer for å etablere at de nødvendige gunstige forhold fantes innenfor et lite miljø enn at de fantes innenfor et stort. Det er f.eks. vanskeligere å forsvare at det fantes oppstandelsestro blant jøder i Antiokia, enn at det fantes oppstandelsestro i middelhavsområdet.

Et annet aspekt er at den geografiske og historiske nærheten vil spille mindre rolle jo bedre kommunikasjonsforholdene er i det aktuelle miljøet. Dette vil gi utslag på graden av idéspredning og synkretisme. I vår globaliserte verden kan selv de fjerneste strøk sies å være del av én og samme verdensomspennende kontekst, f.eks. fordi man har internett.

Når vi skal vurdere hvorvidt en idékontekst er gunstig for en bestemt påstand handler det altså om å finne ut i hvilken grad en gitt påstand, i vårt tilfelle at Jesus hadde stått kroppslig opp fra de døde, passer inn med andre oppfatninger man hadde i den aktuelle idékontekst. Vi kan da si at en gunstig idékontekst for påstanden P, er en kontekst der P vil:

a) være konsistent med mange og/eller viktige oppfatninger i det samfunnet P påstås i, og
b) være koherent med mange og/eller viktige oppfatninger i det samfunnet P påstås i, og
c) være konsistent og koherent med spesielt viktige og troverdige oppfatninger i det samfunnet P påstås i, og
d) likne på mange og/eller viktige påstander i det samfunnet P påstås i

Jeg kan ikke gå god for at dette er en uttømmende liste, men jeg tror de viktigste momentene er med. De kan utdypes slik: Konsistens vil her bety at påstanden ikke motstrider andre oppfatninger i samfunnet. Dette vil innebære at påstanden ikke umiddelbart vil bli avvist som usann. Koherens vil her bety at påstanden faktisk vil passe godt sammen med andre oppfatninger i samfunnet. Dette innebærer at påstandens troverdighet positivt vil bli styrket av andre oppfatninger. Spesielt viktige og troverdige oppfatninger er oppfatninger som kort sagt spiller en viktigere rolle enn andre i idékonteksten. Eksempler på slike er observasjonspåstander. At påstanden likner på andre påstander handler først og fremst om påstandens opprinnelse. Siden mennesker gjerne lar seg inspirere av andre idéer, vil forekomster av spesielle idéer i mange tilfeller sannsynliggjøre at nye liknende idéer oppstår.

En påstand fremsatt i virkeligheten kan etter min mening aldri være enten koherent eller ikke, konsistent eller ikke, med sin idékontekst. Dette er graduelle begreper på samme måte som likhet mellom påstander. Men en viss vurdering av grad er hverken umulig eller unyttig, dvs., vanskeligheten med å vurdere vil variere ut fra det ønskede presisjonsnivå, som igjen bestemmes av hva vurderingen skal brukes til.

En må dessuten regne med at én og samme kultur, og til og med ett og samme menneske, til en viss grad aksepterer motstridende idéer. Kirken har f.eks. gjennom hele sin historie klart å leve med det ondes problem. Men i tråd med Kuhns (og for så vidt Bergers) beskrivelser av akkumuleringen av anomalier (avvikende eller motstridende kunnskap), er det rimelig å tro at denne aksepten er begrenset, rent faktisk. Det er etter min mening også rimelig å tro at motstridende idéer og forestillinger skaper forvirring, og derfor under normale omstendigheter er noe man faktisk ønsker å unngå.


Litteratur

Audi, R.
1998. Epistemology: a Contemporary Introduction to the Theory of Knowledge. London/New York: Routledge.

Berger, P. 1993 (1967). Religion, samfund og virkelighed : elementer til en sociologisk religionsteori (Originaltittel: The Sacred Canopy). Oslo: Vidarforlaget.

Kuhn, T. 1962. The Structure of Scientific Revolutions. Chicago: University of Chicago Press.

McIntosh, D.N. 1997.  “Religion-as-schema, with implications for the relation between religion and coping” i Spilka, B./McIntosh, D.N. (red.) The Psychology of Religion. Boulder, CO: Westview Press.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar