søndag 3. april 2011

Myten om den oppstandne - Del 4


Del 1: Innledning
Del 2: Dogmet og debatten a
Del 3: Dogmet og debatten b
Del 4: Dogmet og debatten c
Del 5: Gunstig idékontekst a
Del 6: Gunstig idékontekst b
Del 7: Gunstig idékontekst c

Del 8: Et gjennomreligiøst samfunn
Del 9: Gresk-romersk oppstandelsestro a
Del 10: Gresk-romersk oppstandelsestro b
Del 11: Gresk-romersk oppstandelsestro c
Del 12: Gresk-romersk oppstandelsestro d
Del 13: Gresk-romersk oppstandelsestro e
Del 14: Gresk-romersk oppstandelsestro f
Del 15: Gresk-romersk oppstandelsestro g
Del 16: Gresk-romersk oppstandelsestro h
Del 17: Gresk-romersk oppstandelsestro i
Del 18: Gresk-romersk oppstandelsestro j
Del 19: Jødisk oppstandelsestro a
Del 20: Jødisk oppstandelsestro b
Del 21: Jødisk oppstandelsestro c
Del 22: Gunstig idékontekst? a
Del 23: Gunstig idékontekst? b
Del 24: Gunstig idékontekst? c
Del 25: Påvirkning? a
Del 26: Påvirkning? b
Del 27: Påvirkning? c
Del 28: Konklusjon


Debatt om oppstandelsen og idékonteksten
Vi skal nå se nærmere på den delen av debatten oppstandelsen der det anvendes argumenter ut fra oppstandelsesfortellingenes idékontekst. Leseren får unnskylde det kronologiske tilbakespranget når vi nå på ny starter med antikken.

Allerede kirkefedrene måtte forsvare seg mot påstander om påvirkning fra gresk-romerske idéer. Kelsos, f.eks., hevdet at kristusskikkelsen var basert på gresk filosofi (og motsatt hevdet Justin at gresk filosofi bygde på Moses). (Cook 2002:7) Etter kritikken av den religionshistoriske skolen har imidlertid slike forklaringer vært relativt sjeldne. Og selv om den formkritiske tilnærmingen, anført av Bultmann, plasserte oppstandelsesfortellingene som en egen litterær kategori, har en slik tilnærming i mindre grad blitt anvendt i debatten om oppstandelsesdogmets troverdighet. (Bultmann 1972(1931)) Grunnen til ”kopieringstesen” skyldes blant annet at likheter mellom ulike religiøse idéer kan ha andre årsaker enn kopiering, men også at nyere forskning har sådd tvil om de påståtte likhetene egentlig er så like som det har blitt hevdet.

Fra opplysningstiden har det oppstått en type kritikk som også tar utgangspunkt i oppstandelsens kontekst, men på en litt annen måte. Denne kritikken består kort og godt i å påvise at oppstandelsesfortellingene og den første oppstandelsestroen oppsto i et miljø som hadde lett for å akseptere slike overnaturlige fenomener. Kritikken var nok særlig vanlig på 17- og 1800-tallet og kan nok sees på som et utslag av den samme ånd som sto bak sekulariseringsteoriens popularitet på denne tiden. Men også denne type kritikk ser ut til å ha mistet oppslutning. Også her kan man etter min mening se en sammenheng med tidsånden. I dag er terskelen vesentlig høyere for å hevde om tidligere kulturer at de var ”ignorant and barbarous”, slik Hume skrev.
Rasjonelt sett har apologetene to mulige strategier å møte slike kritikker med. Enten kan de bestride kritikkens holdbarhet – dvs. de kan hevde at det ikke har foregått noen påvirkning fra miljøet, og at at miljøet ikke inneholdt oppstandelsestro eller oppstandelsesmyter. Eller så kan man kan bestride kritikkens relevans – dvs. man kan forsøke å påvise at en viss påvirkning ikke underminerer oppstandelsens realitet eller betydning.

I samsvar med den første strategien blir det ofte hevdet av at oppstandelse fra de døde var like umulig å akseptere for antikkens mennesker som for mennesker i dag. Wright skriver: “Proposing that Jesus from Nazareth was raised from the dead was just as controversial nineteen hundred years ago as it is today”. (Wright 2003:10) Her følger han Karl Barth:

For the New Testament at any rate the resurrection is good news in which we may believe. And this faith, as those who accepted it were gratefully aware, was made possible only by the resurrection itself. They were not able to accept it because the prevailing mythical world-view made it easier to accept it then than it is supposed to be to-day. Even in those days the Easter message seems to be utterly ‘incredible.’
(Molnar 2007:20 (sit. fra Barth: Church Dogmatics III/2)

Marguerite Shuster skriver på samme vis:

Nor can it be doubted that the idea of a resurrection was very nearly as implausible to people of the first century as it is to those of the twentieth, whether among followers of Jesus (for example, Thomas, John 20:24-9) or among pagans (e.g. the Athenians, Acts 17:32): they knew as well as we do that human life reliably, inevitably, and irrevocably ends in death.
(Shuster 1997:308)

Teologen Ted Peters refererer til historikere generelt: “…other historians do not picture the early missionary context as one in which widespread reports of resurrections similar to that of Jesus were common.” (Peters 2006:161) Alister McGrath skriver: “The sheer novelty of the Christian position at the time has been obscured by two thousand years' experience of the Christian understanding of the resurrection - yet at the time it was wild: unorthodox and radical.” (McGrath 1992)

Det ser ut til at det har vært en etablert sannhet, både blant NT-forskere og kristne filosofer, at grekerne ikke hadde noe til overs verken for kroppen som sådan, eller for noen forestilling om kroppslig oppstandelse. (Porter 1999:52 (F.eks. F.F. Bruce 1977:246), Endsjø 2009:5,9 (F.eks. Jan Bremmer 2002, H.S. Long 1967, K. Ware 1997). Evans 2006, Cook 2002(61) og Segal 1997 ser ut til å implisere at gresk tankegang ikke inneholdt forestillinger om kroppslig oppstandelse, Martin 2001:28, Endsjø 2009:5: ”According to the majority of scholars writing on this religious breakthrough [kristendommens], the culture that made Christianity its own considered the physical body something negative and found the whole idea of the resurrection of the flesh absurd […] the list of authorities offering such claims is apparently endless.”) Ofte med utgangspunkt i bestemte filosofier, gjerne Platons sjelelære, har det dannet seg et bilde av at grekerne til nød kunne akseptere sjelens overlevelse. (Se spesielt Platons Faidon) Slik forklarer man f.eks. hvordan Paulus blir gjort til narr når han taler om de dødes oppstandelse på Areopagos, og derfor mener man at idéen om kroppslig oppstandelse oppstod innenfor jødedommen. (Se f.eks. F.F. Bruce: Paul: Apostle of the Heart Set Free (Grand Rapids: Eerdmanns, 1977) Endsjø 2009:7 (F.eks. H. Ringgren 1987, K. Ware 1997, C.W. Bynum 1995 ))

N.T. Wright bruker betydelig plass på å tilbakevise mulige paralleller til gresk-romerske oppstandelsesmyter i sin monografi om oppstandelsen, The Resurrection of the Son of God (2003): “When early Christians spoke of Jesus being raised from the dead, the natural meaning of that statement, throughout the ancient world, was the claim that something had happened to Jesus which had happened to nobody else.” Markus Bockmuehl hevder at oppstandelseshistorien skiller seg markant fra gresk-romersk tenkning:

To be sure, none of these cases concerns someone publicly crucified as a common criminal. And, more importantly, none parallels the uniquely Jewish apocalyptic claim that the Easter events constitute Jesus’ resurrection’ in the sense of inaugurated eschaton. In both Judaism and Hellenism, it was perfectly possible to conceive of the apparition or exaltation of a dead hero without needing to affirm either a bodily resurrection or the notion that this had inaugurated the life of the world to come. […] If nothing else, such hyperbolic theological language shows that the assertion of Jesus’ resurrection departs in important respects from all known contemporary typologies for empty tombs, apparitions and apotheoses.
(Bockmuehl 2001:112 (min kursiv.))

Ut på 1900-tallet så man stadig mer på Jesus og kristendommen som et resultat av tradisjonell jødisk kultur. Gerald O’Collins, f.eks., peker på at nyere jesusforskning i større grad vektlegger Jesus jødiske bakgrunn enn mulig gresk-romersk påvirkning og at det blir desto mindre trolig at oppstandelsen kan forklares ut fra greske idéer. (O’Collins1997:18)

Men på samme tid har flere av de samme forskerne påpekt at heller ikke jødedommen hadde noen tradisjon for oppstandelser fra de døde, i alle fall ikke av den typen Jesus representerte. Wright mener at man derfor må snakke om én eller flere jødiske ”mutasjoner” som ikke kan forklares med påvirkning av hedenske idéer. ”Among the striking aspects of the mutation is the fact that nowhere within Judaism, let alone paganism, is a sustained claim advanced that resurrection has actually happened to a particular individual.” (Wright2003:28) McGrath:

In response to this [criticism], however, it may be pointed out that neither of the two general beliefs of the time bear any resemblance to the resurrection of Jesus. The Sadducees denied the idea of a resurrection altogether (a fact which Paul was able to exploit at an awkward moment: Acts 23:6-8) while the majority expectation was of a general resurrection on the last day, at the end of history itself.
(McGrath 1992)

Når det gjelder jødisk oppstandelsestro har man, som vi skal komme tilbake til, ikke eksempler på myter som likner i samme grad som de gresk-romerske. Craig er en av dem som hevder at idéen om Jesus spesielle oppstandelse bryter med disiplenes forestillinger om de dødes oppstandelse, som Craig hevder å ha vært i overensstemmelse med den jødiske troen på den allmenne oppstandelsen ved historiens slutt. (Craig 2000:34) I en artikkel (“Contemporary scholarship and the resurrection of Jesus”) nevner han tre ”viktige” og ”fundamentale” forskjeller mellom Jesus oppstandelse og datidens rådende jødiske forestillinger: a) Jødene trodde at oppstandelser ville skje ved historiens slutt, ikke i historien. b) Jødene trodde at oppstandelsene ville gjelde alle mennesker, ikke bare en enkeltperson. c) Jødene kjente til at enkeltpersoner hadde stått opp, men bare til et fortsatt jordisk liv. (Craig 1985)

Likevel, det finnes fremdeles forskere og debattanter som i stor grad ser oppstandelsesfortellingene som et resultat av en bestemt tid og en bestemt kulturell kontekst. Mange har pekt på at jødedommen fram mot Jesus tid var svært mangfoldig. Crossan har f.eks. hevdet at idéen om individuelle oppstandelser oppsto innen jødedommen, men som et resultat av gresk påvirkning. Og på tross av denne nyere vektleggingen av Jesus jødiske bakgrunn har det hele tiden vært dem som har pekt på greske og romerske paralleller til oppstandelseshistorien. (Endsjø 2009:11. F.eks. H. Rahner 1957, J. Dunn 1985, H. Conzelmann 1972, P. Perkins 1984, H.D. Betz 1990, A.Y. Se også Collins 1993, E. Boring (et al.) 1995, F.S. Fiorenza 1997, S.E. Porter 1999) Inngående analyser av de eventuelle forbindelsene har imidlertid ikke forekommet så vidt jeg kjenner til, i alle fall ikke før Endsjø 2009.

Innvendingene mot­­ dette skarpe skillet mellom gresk-romersk kultur og kristendommens oppstandelsestro kan etter min mening grupperes i tre innfallsvinkler: a) Påvisning av oppstandelsestro i gresk litteratur og folketro, b) påvisning av at den greske folketroen ikke var identisk med høyere filosofi (spesielt platonismen) (Endsjø 2009:12), og c) påvisning av at også filosofene var uenige om livet etter døden. (Se f.eks. Cicero: Om gudenes natur 1.1)

At grekerne hadde liten tro på en allmenn oppstandelse er fremdeles en etablert sannhet, men forskere har likevel igjen pekt på at det fantes flere eksempler på oppstandelser av spesielle enkeltpersoner. Dette hevdes bl.a. av Robert M. Price (1999), Adela Yarbro Collins (1993), og Stanley Porter (1999). Eugene Boring, Klaus Berger og Carsten Colpe henviser til Herakles, Romulus og Aristeas. (Endsjø 2009:162 (ref. til Boring (et al.) 1995)) Francis Schüssler Fiorenza (1997) nevner parallelle skikkelser som Apollonius fra Tyana, Romulus, Aristeas fra Prokonnesos, Kleomedes fra Astypalaea og Peregrinos Proteus. NT-forskeren James Dunn har hevdet at de svært mange rapportene om tilsynekomster av guddommelige skikkelser som Isis og Asklepios, betyr at slike rapporter ikke var noe uvanlig på Jesus tid. (Endsjø 2009:11 (sit. fra Dunn: The Evidence for Jesus. 1985:53))

Den – så vidt jeg kjenner til – mest komplette studien av gresk-romersk oppstandelsestro ble imidlertid nylig utgitt i form av Dag Øistein Endsjøs bok Greek resurrection beliefs and the success of Christianity (2009). I boken hevder Endsjø at i motsetning til den tradisjonelle oppfatningen om at grekerne var motstandere av kroppslige oppstandelser (til fordel for sjelelige), var det nettopp kristendommens lovnader om kroppens oppstandelse som førte til kristendommens suksess i den greske verden. Det interessante i vår religionskritiske sammenheng er at til støtte for dette synet utarbeider Endsjø en innholdsrik katalog over gresk-romerske myter om kroppslige oppstandelser, eller myter som har interessante likheter med slike. Katalogen har jeg benyttet som utgangspunkt for letingen etter de historiske beskrivelsene av oppstandelsestro i antikken.


Litteratur

Bockmuehl, M.
2001. “Resurrection” i Bockmuehl, M. (red.) The Cambridge Companion to Jesus. Cambridge: Cambridge University Press.

Boring, M./Colpe, C./Berger, K. 1995.
Hellenistic commentary to the New Testament. Nashville: Abingdon Press.

Bultmann, R. 1972 (1931).
The History of Synoptic Tradition. WileyBlackwell.

Collins, A.Y. 1993. “The empty tomb in the Gospel according to Mark” i Avis, P. (red.)
The Resurrection of Jesus Christ. London: Darton, Longman and Todd Ltd.

Cook, J.G. 2002.
The Interpretation of the New Testament in Greco-Roman Paganism. Massachusetts: Hendrickson Publishers.

Craig, W.L. 1985. “Contemporary scholarship and the resurrection of Jesus” i Truth Magazine. Guardian Of Truth Foundation. S. 89-95.


Craig, W.L. 2000. “Opening statements”/”First rebuttals”/”Second rebuttals”/”Concluding statements” i Copan,P./Tacelli, R.K.
Jesus’ Resurrection. Fact or Figment? A Debate Between William Lane Craig & Gerd Lüdemann. Illinois: IVP Academic.

Endsjø, D.Ø. 2009.
Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity. New York: Palgrave Macmillian.

Evans, C.A. 
2006. “In Appreciation of the Dominical and Thomistic Traditions: The Contribution of J.D. Crossan and N.T. Wright to Jesus Research,” i Stewart, R.B. (red.) The resurrection of Jesus: John Dominic Crossan and N.T. Wright in Dialogue. Minneapolis: Fortress Press.

Martin, D.B. 2001. “Oppstandelseslegemets ideologi", i Engberg-Pedersen, T./Gilhus, I.S. (red.).
Kropp og oppstandelse. Oslo: Pax Forlag A/S.

McGrath, A.E. 1992.
Bridge Building: Creative Christian Apologetics. Inter-Varsity Press. Jeg har sitert fra et utdrag av denne boken på nettsiden bethinking.org: http://www.bethinking.org/resource.php?ID=205

Molnar, P.D. 2007.
Incarnation and Resurrection: Toward a Contemporary Understanding. Wm. B. Eerdmans Publishing Company.

O’Collins, G. 1997. “The Resurrection: The State of the Questions”, i Davis, S.T.(red.) m.fl.
The Resurrection: An Interdisciplinary Symposium on the Resurrection of Jesus. Oxford University Press.

Peters, T. 2006. ”The Future of the Resurrection”, i Stewart, R.B. (red.)
The resurrection of Jesus: John Dominic Crossan and N.T. Wright in Dialogue. Minneapolis: Fortress Press.

Porter, S.E. 1999. “Resurrection, the Greeks and the New Testament”, i Porter, S.E./Hayes, M.A./Tombs, D. (red.)
Resurrection. (Journal for the Study of the New Testament. Supplement Series 186). Sheffield: Sheffield Academic Press.

Price, R.M.
1999. Deconstructing Jesus. Prometheus Books.

S
chüssler Fiorenza, F. 1997. “The resurrection of Jesus and Roman Catholic Fundamental Theology” i Davis, S.T.(red.) m.fl. The Resurrection: An Interdisciplinary Symposium on the Resurrection of Jesus. Oxford: Oxford University Press.

Shuster, M. 1997. “The Preaching of the Resurrection of Christ in Agustine, Luther, Barth, and Thielicke” i Davis, S.T.(red.) m.fl.
The Resurrection: An Interdisciplinary Symposium on the Resurrection of Jesus. Oxford University Press.

Wright, N.T. 2003.
The Resurrection of the Son of God. London: SPCK


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar