fredag 18. mars 2011

Myten om den oppstandne - Del 2


Del 1: Innledning
Del 2: Dogmet og debatten a
Del 3: Dogmet og debatten b
Del 4: Dogmet og debatten c
Del 5: Gunstig idékontekst a
Del 6: Gunstig idékontekst b
Del 7: Gunstig idékontekst c

Del 8: Et gjennomreligiøst samfunn
Del 9: Gresk-romersk oppstandelsestro a
Del 10: Gresk-romersk oppstandelsestro b
Del 11: Gresk-romersk oppstandelsestro c
Del 12: Gresk-romersk oppstandelsestro d
Del 13: Gresk-romersk oppstandelsestro e
Del 14: Gresk-romersk oppstandelsestro f
Del 15: Gresk-romersk oppstandelsestro g
Del 16: Gresk-romersk oppstandelsestro h
Del 17: Gresk-romersk oppstandelsestro i
Del 18: Gresk-romersk oppstandelsestro j
Del 19: Jødisk oppstandelsestro a
Del 20: Jødisk oppstandelsestro b
Del 21: Jødisk oppstandelsestro c
Del 22: Gunstig idékontekst? a
Del 23: Gunstig idékontekst? b
Del 24: Gunstig idékontekst? c
Del 25: Påvirkning? a
Del 26: Påvirkning? b
Del 27: Påvirkning? c
Del 28: Konklusjon


Vi begynner med å tegne en skisse av oppstandelsesdogmets historie, hvordan det ble forstått og debattert, fra Paulus og til i dag. Hvorvidt denne skissen får med de viktigste involverte personer og hendelser kan diskuteres. F.eks. gjør jeg et langt sprang fra kirkefedrene og til opplysningstiden. Dette skyldes delvis at det er oppstandelsens opprinnelse som er målet for denne kritikken, og delvis at det er i moderne tid at vi finner den historisk-kritiske debatten som også denne avhandlingen er en del av.


Fra Paulus til oldkirken

Paulus

Paulus er den tidligste tilgjengelige kilden som rapporterer om at Jesus har vist seg etter korsfestelsen (selv om Paulus aldri tidligere hadde møtt Jesus). Oppstandelsen (gr.
anastasis) er for Paulus en helt avgjørende del av troen, både som en årsak til- og som et kriterium for evig liv, samt som en stadfestelse av at Jesus var Guds sønn. Oppstandelsen er en årsak til evig liv ved at Paulus setter Jesus spesielle oppstandelse i sammenheng med menneskenes oppstandelse (den allmenne oppstandelse) ved idéen om Jesus som førstegrøden. Kristus oppstandelse viser at han har overvunnet døden og at den allmenne oppstandelsen nå er mulig.


1 Kor 15:20-22+26-27: Men nå er jo Kristu
s stått opp [egeirō] fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. 21 Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse [anastasis] kommet ved et menneske. 22 For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. […] 26 Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden. 27 For alt la han under hans føtter.

Som kriterium er troen på oppstandelsen nødvendig for den enkeltes frelse: ”For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst.” (Rom 10:9)

Man diskuterer hvorvidt Paulus så for seg at Jesus sto opp med sin gamle kropp, slik kirken etter hvert kom til å lære, eller om det snarere var en mer åndelig oppstandelse. Dette er gode grunner for å tro det siste:

a) Mange har pekt på at han ikke nevner den tomme graven, noe som ville indikere en kroppslig oppstandelse.

b) I 1 Kor 15 skriver han at rett ut at ”kjøtt (gr. sarx) og blod kan ikke arve Guds rike”, og ”Maten er til for magen, og magen for maten, men Gud skal gjøre slutt på dem begge.” (1 Kor 15:50 og 1 Kor 6:13)

c) En åndelig tolkning stemmer også bra overens med Paulus teologi om den syndige kroppen (gr. sōma) som han vil flytte fra: ”Men vi er ved godt mot, og helst vil vi flytte bort fra kroppen og hjem til Herren.” (2 Kor 5:8) At kroppen er syndig og derfor ikke skal reises opp er et argument Justin Martyr opponerer mot: ”And besides the impossibility, they say that the salvation of the flesh is disadvantageous; and they abuse the flesh, adducing its infirmities, and declare that it only is the cause of our sins, so that if the flesh, say they, rise again, our infirmities also rise with it.” (Justin Martyr: Om Oppstandelsen 2)

d) Videre skiller Paulus også mellom sjel (gr
. psyche) og ånd (gr. pneuma), og poengterer at sjelen ikke skal stå opp. ”Det blir sådd et legeme som hadde sjel, men et Åndens legeme står opp.” (1 Kor 15:44)

e) Og til slutt må nevnes Paulus såkorn-metafor:

1 Kor 15:35-37: Men nå vil vel noen si: «Hvordan står de døde opp; hva slags legeme har de?» 36 Du uforstandige menneske! Det du sår, får da ikke liv igjen uten at det dør. 37 Og det du sår, er jo ikke den planten som kommer opp, men et nakent korn, av hvete eller et annet slag.

Planten som kommer opp, altså kroppen, er ikke det kornet man sådde, altså den gamle kroppen. På den annen side er det ting som tyder på at Paulus anerkjenner at kroppen også har viktige åndelige funksjoner. I 1 Kor 6:19-20 skriver han: ”Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære!” I 1 Kor 15 og Fil 3:21 skiller Paulus mellom ulike typer kjøtt og kropper, f.eks. jordiske menneskekropper, dyrekropper, fuglekropper osv. på den ene siden, og himmelske kropper på den andre. Mennesket skal få en forvandlet kropp, en himmelsk og åndelig (gr. sōma pneumatikon). Han sammenlikner også oppstandelsen med forholdet mellom et frø som blir plantet og den nye planten som vokser opp. Det er to ulike ting, men består likevel av noe likt, eller det er en kontinuitet. Paulus dualisme er altså ikke en dualisme som fullstendig avviser kroppen slik f.eks. gnostikerne gjorde. (Segal hevder også at vi her ser en mellomting mellom en gresk og en jødisk tankegang (Segal 1997:110), og at Paulus oppstandelseslære er mer tvetydig enn det man gjerne tror. (Segal 2006:132))

Når det gjelder begrepet ”pneuma” oversettes dette som regel med ”ånd”. Men som Dale B. Martin påpeker innebar ikke dette for grekerne en fullstendig immaterialitet. Snarere refererte pneuma til en ”svært fin materiell substans som var en av de høyeste og mest eksklusive substansene i universet”, i følge Martin (Martin 2001:29). ”Pneuma”, skriver han videre, ”er det stoffet i våre kropper som gjør at vi kan se, høre, tenke og bevege oss. Og det er denne substansen, noen ganger sammen med ild, luft eller eter, som utgjør stjernenes, solens og månens stoff, så vel som det mest raffinerte stoffet i den menneskelige sjel.” Martin mener at Paulus her var så bundet av samtidens hierarkiske verdensbilde, med det kroppslige på det laveste nivå, og de åndelige himmellegemene (solen, månen og stjernene) på det øverste, at han ikke kunne tro at de oppståtte kroppene kunne bestå av kjøtt og blod. Men ved å bruke begrepet ”åndelig kropp” kunne han likevel bevare en slags kroppslig oppstandelse. (Martin 2001:29) Crossan kaller Paulus posisjon for et selvmotsigende kompromiss mellom platonsk dualisme og tradisjonell jødedom. (Crossan 1998:xxvii) Troels Engberg-Pedersen ser Paulus idéer om oppstandelsen i lys av gresk tro, men mener at Paulus beveger seg i en noe mer kroppslig retning:

Historisk kan vi nu for det første konkludere, at Paulus’ forståelse af kroppens opstandelse grundlæggende hører til inden for et paradigme af tænkning om verdens- og menneskebilleder, forestillinger om et liv efter døden og betydningen heraf for livet her og nu, som han deler med en række hellenistiske filosofier. Der er altså intet belæg for at se en radikal modsætning mellem Paulus’ Kristustroende ”teologi” og de nævnte ”filosofier”. Ja mere end det: Også i Paulus’ konkrete forestillinger om, hvordan den genopstandne krop ville tage sig ud, er der en grundlæggende overensstemmelse med de hellenistiske filosofier. Den opstandne krop er jo hos Paulus af ”åndelig” karakter, den er ”pneumatisk”. Den er så at sige gjort af samme stof som fx den stoiske sjæl, der lever videre. På den anden side kan vi også konkludere, at der var en forskel på det bestemte punkt, at Paulus (trods den omforming, der ville ske) insisterede på, at det var denne dødelige krop, der (i omformet skikkelse) ville genopstå. Det svarer så historisk set fin til, at det netop var dette punkt, man i det 2. årh. fokuserede på fra begge sider, når man – inden for det fælles paradigme – ville udarbejde en forskel, uanset om det nu skete ”indefra”, fra en kristen synsvinkel, eller ”udefra”, fra modstandere af kristendommen.
(Engberg-Pedersen 2001:77)

Evangelistene
Evangelistene presenterer hver sine fortellinger om Jesus oppstandelse. Det er en kjent sak at de varierer og at de motsier hverandre på flere punkter. Likevel kan man greit snakke om et slags minste felles multiplum. Jesus korsfestes, dør og begraves deretter av Josef fra Arimatea. ”På den tredje dagen” finner en eller flere kvinner at graven er tom. Deretter viser Jesus seg for disiplene på ulike måter, avhengig av hvilket evangelium vi velger.

De eldste tilgjengelige versjoner av det eldste evangelium, Markus, ender med fortellingen om den tomme graven, og har ingen beskrivelser av Jesus som oppstått. Matteus legger til noen overnaturlige elementer (engel og jordskjelv) og nevner kort at disiplene fikk se den oppståtte Jesus, men har ingen nærmere beskrivelser av møtet. Imidlertid nevner han at flere hellige sto kroppslig opp fra gravene da Jesus døde. (Matt 27:52)

Lukas presenterer den oppstandne Jesus med en nesten menneskelig kropp. Jesus sier han har kjøtt og bein og avviser eksplisitt at han er en ånd (gr. pneuma). (Luk 24:39) Dette understreker han ved å fremvise merkene etter naglene og spydstikket, og ved å spise et stykke stekt fisk. Lukas fortsetter denne klare beskrivelsen av Jesus kroppslige oppstandelse i apostelgjerningene, og vi får også et hint om at Jesus har vært nede i dødsriket. ”Derfor så han inn i fremtiden og talte om at Messias skulle stå opp [gr. anastasis]. Det var han som ikke skulle bli værende i dødsriket [gr. hadēs], og det var hans kropp [gr. sarx] som ikke skulle gå til grunne. Denne Jesus har Gud reist opp, det er vi alle vitner om.” (Apg 2:31-32) Man kan ikke unngå å legge merke til den tilsynelatende motsetningen mellom dette sitatet og Paulus oppfatning om at kjøtt og blod ikke skal arve Guds rike, samt oppstandelsen av en åndelig kropp. (Se også Luk 3:6: ”Og alle mennesker [gr. sarx] skal se Guds frelse.”)

Apostelgjerningene beskriver Jesus himmelfart. ”Da han [Jesus] hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres.” (Apg 1:9) Selv om himmelfarter eller bortrykkelser ikke er hovedfokus i denne avhandlingen, kan slike i et religionskritisk perspektiv utvilsomt sees i sammenheng med oppstandelsesmyter, noe vi skal komme tilbake til.

Også Johannes skriver at Jesus viste disiplene arrene, men da ikke som bevis på sin kroppslighet, men som bevis på at han faktisk var den samme Jesus som de tidligere hadde kjent. Som allerede nevnt må man likevel tolke Lukas og Johannes dit hen at den oppstandne Jesus kropp ikke er en helt normal kropp. Han går gjennom stengte dører, blir usynlig, og han er ikke like lett gjenkjennelig som før.

Oldkirken
Fra 100-tallet hadde det utviklet seg til en diskusjon om hvorvidt man skulle forstå oppstandelsen som kroppslig eller på annet vis. Det synet som vant frem i kirken var en ganske konkret forståelse av kroppens eller kjøttets oppstandelse. Justin Martyr (103-165) skilte skarpt mellom kroppens oppstandelse og sjelens oppstandelse, og mente at å tro det siste var blasfemi. (Justin: Dialogen med Tryfon 80) Både Justin og Tertullian (ca.160-ca.220) argumenterte mot den sjelelige oppstandelsen ved å peke på at sjelen allerede er udødelig. (Carrier2005:124 (ref . til Justin: Om oppstandelsen 8, Tertullian: Om kjøttets oppstandelse 18,19-28,40-54)) Tertullian ser Jesus kjøttlige oppstandelse som et bevis for den allmenne oppstandelsen (Tertullian: Om Kristi Kjøtt 1), og med kjøttets oppstandelse mener han den råtne kroppen. “Certainly nothing else rises again but what is sown, nothing else is sown but what is dissolved in the ground, and nothing else is dissolved in the ground but flesh.” (Tertullian: Om kjøttets oppstandelse 52) Et sentralt spørsmål i oppstandelsesproblematikken i oldkirken var hvordan alle mennesker kunne stå opp med sine gamle kropper hvis kroppene var råtnet og forsvunnet. Minucius Felix (100- el. 200-tallet) , for eksempel, svarte at ingenting kunne forsvinne for Gud. (Bynum1995:34 (ref. til Minucius Felix: Octavius (ca.197?)) Andre sentrale ortodokse lærere av oppstandelsen var Athenagoras fra Athen (ca.133-190) og Ireneus (d.ca.202). (Athenagoras: Om Oppstandelsen (ca.180), Ireneus: Mot vranglære (ca.180)) De to kanskje viktigste kritikerne av oppstandelsesdogmet var filosofene Kelsos (100-tallet) og Porfyrios (233-304). Ingen av Kelsos skrifter har overlevd, men han siteres ganske mye av Origenes (ca.185-254) i teksten Mot Kelsos. Av Porfyrios skrifter er flere bevart, men de mest interessante i vår sammenheng finnes bare fragmentarisk (Om Filosofi Utledet fra Oraklene og Mot de Kristne).


Litteratur

Bynum,
C.W. 1995. The Resurrection of the Body: in Western Christianity, 200-1336. New York: Columbia University Press.

Carrier, R.C. 2005.“The Spiritual Body of Christ” i Price, R.M./Lowder, J.J. (red.)
The Empty Tomb: Jesus Beyond the Grave. New York: Prometheus Books

Crossan, J.D. 1998. The Birth of Christianity. Discovering what happened in the years immediately after the execution of Jesus. HarperSanFrancisco.


Engberg-Pedersen, T. 2001. ”Krop og opstandelse hos Paulus.” i Engberg-Pedersen, T./Gilhus, I.S. (red.).
Kropp og oppstandelse. Oslo: Pax Forlag A/S

Martin, D.B. 2001. “Oppstandelseslegemets ideologi", i Engberg-Pedersen, T./Gilhus, I.S. (red.).
Kropp og oppstandelse. Oslo: Pax Forlag A/S

Segal, A.F. 1997. “Life After Death: The Social Sources.” i Davis, S.T.(red.) m.fl.1999.The Resurrection: An Interdisciplinary Symposium on the Resurrection of Jesus. Oxford University Press.

Segal, A.F. 2006. “The Resurrection: Faith or History” i Stewart, R.B. (red.) 2006.
The resurrection of Jesus: John Dominic Crossan and N.T. Wright in Dialogue. Minneapolis: Fortress Press

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar