mandag 7. februar 2011

Dårlige argumenter i Amelie-saken

I de siste numrene av Morgenbladet har vi sett tre ulike meninger om myndighetenes håndtering av Amelie-saken spesielt, og asylpolitikken generelt. Både Nina Witoszek, Hans Petter Graver og Thomas Hylland Eriksen er dypt kritiske. Det er jo flott det, men hva slags argumentasjon fremføres?

Witoszek snakker jålete om en nødvendig form for ”inkonsistens” i demokratier. Hun kunne sagt det enkelt: det handler om en slags gyllen middelvei mellom prinsippfasthet og pragmatiske unntak. Men enhver leser vil jo lure på om hvorfor denne nødvendige inkonsistensen må være akkurat på den måten at den gir akkurat det utslaget at Maria Amelie, men ikke de resterende papirløse, skal få opphold i Norge. Til dette har Witoszek ingen argumenter, bare en drøss med ord:

Når hun karakteriserer prinsippfasthetsstandpunktet, bruker hun ord som ”stivbent”, ”forkalkning”, ”rigid”, ”monologisk”, ”blind fanatisme”, ”uforstand”, ”jantelov”, ”dyr” (i stedet for mennesker), ”pulverisering av menneskeverd”, ”Übermensch”, ”dekadente dandyer”, ”fundamentalistiske fanatikere”, ”stivbente reguleringer”, ”etablerte sannheter”, ”teknokratisk enøyd trollskap”, ”ikke å tenke kreativt”, ikke å gjøre valg, ikke å ta personlig ansvar”, ” A4-løsninger”, ”demonokrati”, ”kloroform på trykk”, ”ansiktsløse knapper og søkemaskiner”, ”listige nyrike”, ”spekulanter”, ”bruker «reglene» som skjold for å holde avstand til «avvikerne»”, ”et upersonlig, Kafka-aktig system, hvor borgerne og deres regjeringer lever under konstant overvåkning” og ”maktesløse”.

Når hun karakteriserer unntaksstandpunktet bruker hun ord som ”pragmatisk”, ”fleksibilitet”, ”nyskapning”, ”tilpasningsdyktig”, ”kreativt”, ”selvkorrigerende”, ”menneskevennlig”, ”ukonvensjonell”, ”dialog”, ”solidaritet”, ”selvbeherskelse”, ”et individ som lyttet”, og ”heroisk kreativitet”. Witoszek får greit frem at hun er forbannet, men det er ikke et viktig argument i seg selv, synes jeg.

Myndighetene har argumentert med at skjønnsmessig vurdering av asylsøkere som har oppholdt seg ulovlig i landet vil føre til at flere asylsøkere forsøker å gjemme seg, slik som Maria-Amelie. Imot dette argumentet mener Hans Petter Graver at det er et avgjørende poeng at siden vi fratar dem retten til individuell behandling med bruk av ”skjønn” og ”dømmekraft”, så er dette egentlig en form for ”straff”. Og siden vi forskjellsbehandler andre vi straffer, så må vi også forskjellsbehandle dem som på ulovlig vis ha opparbeidet seg en tilknytning til riket.

Problemet er at Graver uten argument har laget seg en egen privat definisjon av ”straff”. Å nekte noen asylsøkere individuell behandling er selvsagt ikke ensbetydende med straff i juridisk betydning. Med en slik vilkårlig omgang med begreper ekskluderer Graver seg selv fra en seriøs diskusjon.

Thomas Hylland Eriksen mener at måten vi behandler asylsøkere på i Norge er politisk korrekt rasisme, faktisk. Han skriver sarkastisk om den politiske diskursen: ”Når landet stenger fremmede folk ute, skyldes det at man enten mistenker dem for å ha uhederlige hensikter eller det beklagelige faktum at lille Norge nok dessverre «ikke kan hjelpe alle som trenger det».” Og han beskriver statens negative svar til asylsøkere slik: ”Statens refreng veksler mellom «Selvsagt kan De få behandling, men ikke hos oss» og «Vennligst ikke plag oss mer».”

Spørsmålet mitt til Hylland Eriksen er: Hvilken innvandringspolitikk ville ikke bli rammet av denne kritikken? Hvilken innvandringspolitikk ville ikke måtte forsøke å forsvare en balanse der noen slipper inn i landet men ikke alle?

Jeg mener: Det har vært en tendens til å bare fokusere på Maria Amelie som et enkeltindivid, løsrevet fra alle sammenhenger, konsekvenser og prinsipper. Det virker kanskje varmt og humant ved første øyekast, men det er en barnslig og irrasjonell form for humanitet som på sikt verken samfunnet eller humanismen er tjent med.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar