fredag 3. desember 2010

En kritikk av kritisk realisme - Del 1


I boken Kritisk realisme (Roskilde Universitetsforlag 2005) forsøker forfatterne Hubert Buch-Hansen og Peter Nielsen å utlegge innholdet i denne ontologiske, epistemologiske og vitenskapsteoretiske retningen. Jeg skal her kritisere noen av de viktigste påstandene slik de blir fremstilt av forfatterne.

1. Bhaskar om empirismens og positivismens vitenskapssyn
Forfatterne tar utgangspunkt i den britiske filosofen Roy Bhaskars filosofi. Bhaskar kritiserer den klassiske empirismen og den logiske positivismen. Han skriver at den empiriske realismen kjennetegnes først og fremst ved at den bare anerkjenner som virkelig det som umiddelbart kan erfares.(13) De klassiske empiristene mente dette, og Hume er det paradigmatiske eksemplet. Empiristene hevdet i tillegg at vitenskapen handlet om å finne lovmessigheter. Altså, klassisk empirisme kjennetegnes i følge Bhaskar ved to egenskaper:

1)  Alt som finnes må kunne erfares (Hume: kausalitet kan ikke erfares, ergo finnes det ikke) (13)
2) Vitenskap dreier seg om å finne lovmessigheter. Altså må verden inneholde lovmessigheter hvis vitenskap skal kunne bedrives (13)


Bhaskar mener at dette vitenskapssynet impliserer en ontologi. For at man skal kunne formulere lover så må man ha observert regelmessigheter. Derfor impliserer empirismen den ontologiske påstanden at verden er regelmessig.(13-14) 

Bhaskars kritikk av dette er følgende: han hevder at vitenskapens idealmetode er det kontrollerte laboratorium-eksperimentet. Han mener at formålet for eksperimentet er å isolere ”den del af virkeligheden, som de ønsker at uforske med henblikk på at frembringe en situation, hvor der fremkommer empiriske regelmæssigheder.” F.eks. kommer dette til uttrykk når en skal utforske tyngdekraften ved å gjøre dette i et laboratorium der man kan fjerne forskjellige påvirkningsfaktorer.(15) Dette blir da selvmotsigende for empiriske realister, for virkeligheten utenfor laboratoriet må jo da nettopp kjennetegnes ved at der ikke finnes regelmessigheter – ellers ville laboratoriet være uten hensikt. Men det var jo nettopp dette empiristene forutsetter når de har som mål å finne lovmessigheter i naturen. Naturvitenskapen derfor irrasjonell, i følge Bhaskar.(15) I virkeligheten finnes det svært få regelmessigheter i naturen, og det kan derfor ikke være vitenskapens oppgave å finne slike regelmessigheter.(15)

2. Laboratorieeksperimentets hovedformål: manipulerbarhet og kontrollerbarhet
Bhaskar mener altså at det finnes få regelmessigheter i naturen, og at vitenskapen derfor ikke kan dreie seg om å finne regelmessigheter. Bhaskar mener å vise at empiristene tar feil når de hevder at det finnes mange slike regelmessigheter. Dette gjør han som sagt ved å peke på at empiristene har som sin ideelle aktivitet å skape regelmessigheter i laboratorier.(14) Hvis man f.eks. skal utforske tyngdekraften ved å måle farten på et fallende legeme, så vil man gjøre dette på et laboratorium der man kan utelukke andre påvirkende faktorer slik at man måler samme fart på det fallende legemet hele tiden. Regelmessigheten vil her være at legemet har samme fart hele tiden.

For det første: Laboratorieeksperimentet skal i de fleste tilfeller ikke skape en regelmessighet, slik Bhaskar hevder. Det er i stedet et hjelpemiddel først og fremst for å manipulere forholdene slik at bestemte fenomener oppstår, og slik at forskeren har kontroll på forholdene. Dette er nyttig fordi det er noen fenomener som ikke så lett oppstår i naturen, og laboratoriet kan skape disse forholdene, om nødvendig flere ganger. Dessuten er det viktig å ha kontroll på under hvilke forhold fenomenet oppstår under.  
For eksempel: Hvis man skal finne ut en væskes frysepunkt kan man i et laboratorium justere temperaturen slik at væsken fryser, og man kan avlese temperaturen når dette skjer. Et annet eksempel: Hvis man skal finne ut hvordan froskenes indre organer ser ut, kan man ta dem med til laboratoriet der man har en skalpell slik at man kan åpne dem og man kan studere dem uten at de hopper rundt. Og for å bruke Bhaskars eksempel: Hvis man skal undersøke hastigheten på et fallende legeme uten at andre forhold enn tyngdekraften spiller inn, kan man i et laboratorium fjerne disse andre forholdene, og man kan vite med sikkerhet at slike forhold ikke spiller inn.

Akkurat i Bhaskars eksempel vil man riktignok også at mynten skal ha samme hastighet, men det er bare fordi man allerede vet at et fallende legemes hastighet er lik når andre påvirkningsfaktorer enn tyngdekraften er utelukket. At et fallende legemes hastighet er lik er egentlig tilfeldig, og skyldes rett og slett at tyngdekraften er en struktur som virker på samme måte hele tiden.

3. Naturen er full av regelmessigheter
For det andre: Kanskje er empiristene mer enn andre interessert i å oppdage regelmessigheter eller naturlover. Men dette gjør de like mye i naturen som på laboratoriet. Naturen er nemlig full av regelmessigheter. Med regelmessigheter forstår ikke empiristene bare ting som den regelmessige tikkingen på en klokke eller solens regelmessige gang, eller mynter som faller med den samme hastigheten hele tiden. Også dette at alle legemer tiltrekker hverandre er en regelmessighet. At bakken bærer meg hver dag, at fisker lever i vann og ikke på landjorden, at maten gir meg næring hver gang jeg spiser.

Slike regelmessigheter kan man altså oppdage både i naturen og i laboratoriet. Derfor er forskere hver dag ute i naturen for å avsløre hvor mange unger det normalt er i et bjørnekull, hva mus stort sett spiser, hvilke omstendigheter som normalt fører til sykdom, hva som kjennetegner frontkollisjoner, osv. Det er mange ganger mest interessant å oppdage regelmessigheter i naturen, for ofte er det nettopp de naturlige forholdene som er interessante. Hva en mus spiser i et laboratorium sier ikke nødvendigvis noe om hva den spiser i naturen.

4. Hvorfor regelmessigheter/lovmessigheter er interessant
Empirister mener altså at regelmessigheter er interessant, i så måte har Bhaskar rett. Grunnen er at empiristene mener at regelmessigheter er nødvendig for å forutsi fremtiden. Det betyr likevel ikke at empirister mener at alt som er interessant er de grunnleggende regelmessighetene i naturen, altså fysiske lover. Hume skilte f.eks. mellom vitenskaper om universelle og partikulære fakta. Når det gjelder vitenskaper om partikulære fakta nevner han: historie, kronologi, geografi og astronomi. (Enquiry:12.3(§132))
En regelmessighet er at en bestemt ting eller hendelse vedvarer eller gjentar seg i tid og rom. Da tenker man at hendelsen vil fortsette slik i fremtiden. F.eks. en klokke som tikker, tenker vi at skal fortsette å tikke. Gjennomsnittelig kullstørrelse hos et antall bjørner tenker vi at skal fortsette i fremtiden. Til og med en uregelmessighet er en regelmessighet hvis den vedvarer.

Slike regelmessigheter gjør at vi kan forutsi enten den faktiske fremtiden eller, oftere, en hypotetisk fremtid. Ved å kunne forutsi en hypotetisk fremtid kan man håndtere verden og forandre den slik man ønsker. Man kan f.eks. vite at bruker du så og så mye krutt kanonen, så vil du skyte så og så langt. Kunnskap om hvordan fisker vanligvis oppfører seg – altså en regelmessighet – vil kunne hjelpe oss å forutsi hva som kommer til å skje hvis situasjonen er at man fisker så og så mye. Det samme kan gjøres om mennesker. Hvis man vet at mennesker med det og det genet alltid får kreft er kan man forutsi at et partikulært menneske med dette genet kommer til å få kreft, og man kan dermed iverksette tiltak for å teste pasienten osv...

Det er tre ting som kreves for å forutsi fremtiden:
1. Kunnskap om en regelmessighet i verden (f.eks. at jorden snurrer vedvarende rundt sin egen akse)
2. Kunnskap om relevante aspekter ved situasjonen på et gitt tidspunkt (f.eks. at det nå er natt).
3. Evne til å kombinere disse to kunnskapene til en forutsigelse (f.eks. slutningen om at hvis det nå er natt samtidig som jorden snurrer rundt sin egen akse så vil det snart bli morgen).

Hvilke regelmessigheter er nyttige? Generelt kan man si at det er tre faktorer som spiller inn:
1. Jo mer regelmessige regelmessighetene er, jo bedre (f.eks. jorden har snurret i millioner av år og kommer til å gjøre det i millioner av år)
2. Jo mer grunnleggende/omfattende regelmessighetene er, jo bedre (f.eks. jordens rotasjon påvirker svært mye av det som skjer på jorden)
3. Jo mer relevante regelmessighetene er for menneskenes behov, jo bedre. (f.eks. er regelmessigheter blant sykdomstilstander hos mennesker mer interessant enn regelmessigheter i bestefars spisetider.)

De aller fleste vitenskapelige virksomheter og metoder forholder seg til regelmessigheter på ulike måter. Også reduksjonistiske forklaringer, som henviser til underliggende mekanismer, slik den kritiske realismen foretrekker (se nedenfor), gjør dette. En underliggende mekanisme er kun en mekanisme hvis den utviser en viss regelmessighet. For å si det på en annen måte: man vil aldri kunne snakke om årsaker uten at det foreligger en viss regelmessighet. For eksempel: Hvis man forklarer fiskemangel med et høyt antall trålere, så er dette bare en forklaring hvis det er slik at et høyt antall trålere stort sett fører til økt fiske. Et annet eksempel: Hvis man sier at årsaken til klimaforandringene er høyt CO2-nivå i atmosfæren, så er dette bare en årsak hvis CO2-nivået under samme omstendigheter alltid påvirker klimaet.

5. Kontingens og nødvendighet
Forfatterne skriver at kritiske realister mener at relasjonene mellom kausale potensialer og deres konsekvenser er kontingente. Med ”kontingent” mener de at verden ikke er determinert. Fordi verden er et åpent system må man derfor snakke om ”tendenser” (antakelig i motsetning til deterministiske lover)(26), som er ”relativt vedvarende”.(37) De kritiske rasjonalistene mener dessuten at fremtiden ikke kan ”forudsiges præcis” fordi menneskene tar beviste moralske valg og er kreative.(31) Dermed må vitenskapen nøye seg med å forklare begivenheter i stedet for å forutsi fremtiden.

5.1 Er verden et åpent system?
For det første, at verden er et åpent system ser ut til å være et rent postulat. Forfatterne leverer i alle fall ingen argumenter (kanskje bortsett fra at verden inneholder mennesker som tar bevisste og kreative valg). Det skulle være interessant å få hvite hvordan de ser for seg at dette spørsmålet kan avgjøres.

5.2 Hva avgjør om et system er forutsigbart?
Hvorvidt et system er prinsipielt forutsigbart eller ikke avhenger bl.a. av 
a) hvor mange og hvor omfattende regelmessigheter som finnes,  samt
b) at disse regelmessighetene i stor grad er vedvarende (vil fortsette i fremtiden). 
(I tillegg kommer hvor lett man kan samle kunnskapen om partikulære fenomener, hvor lett man kan avdekke kunnskapen om strukturene, samt muligheten for å kombinere disse til forutsigelser.)

Punkt a) må undersøkes av de enkelte vitenskapene. Etter min mening har vitenskapen avslørt så enormt med strukturer at hvis man ser på historien til de fleste hendelser, så ser det ut som om strukturene og de andre partikulære fenomenene har ført til at hendelsene måtte skje. Dette gjelder i høyeste grad også mennesker. Vi kan likevel snakke om grader av strukturstrenghet. Når det gjelder f.eks. værforandring vil noen mene at det ikke kan være snakk om strenge strukturer. Andre vil mene at de finnes, men at de er vanskelige å avsløre.

Punkt b), om strukturene vil fortsette i fremtiden, er et spørsmål som egentlig ikke kan begrunnes rasjonelt. Dette påviste Hume idet han viste at det finnes ingen rasjonelle grunner til å tro at fremtiden vil likne fortiden.
Hvis vi ikke kan begrunne at verden vil likne i fremtiden, skulle dette understøtte de kritiske realistenes påstand om at verden er åpen. Problemet med dette er for det første at i så fall vil hva som helst kunne skje i fremtiden. De kritiske realistene har dermed absolutt intet grunnlag for å hevde noe som helst om fremtiden. Man kan ikke engang forutsi noe relativt ”præcist” (31) eller snakke om tendenser. (32)

Dette er i praksis en uholdbar posisjon som ingen egentlig vil ta seriøst. For å kunne nyttegjøre oss av kunnskap, for å kunne øke kontrollen over naturen og gjøre gode valg i fremtiden, så er man nødt til å gå ut fra en streng stabilitet. Vitenskapens nytte hviler derfor nesten fullstendig på denne stabiliteten.

Dessuten, rent psykologisk tror alle mennesker faktisk at fremtiden vil likne fortiden i svært stor grad. Ingen som går ut av huset om morgenen er bekymret for om huset svever i løse luften. Man tror det var slik som i går.

Derfor, siden verden faktisk til nå har inneholdt omfattende og strenge strukturer (som f.eks. tyngdekraften), og siden vi ikke kan unngå å tro at verden er svært stabil, så er det etter min mening en ganske streng determinisme den mest rasjonelle posisjon. 

5.3 Hva med kreative valg?
Bhaskar mener at mennesker kan bryte med determinismen siden vi kan gjøre reflekterte og kreative valg.(31) Etter min mening er dette en feilslutning.

Den vanligste måten man bruker menneskers kreative og bevisste valg som et argument mot determinismen er at man mener at handlinger er forårsaket av den immaterielle ånd/bevissthet, og at det immaterielle er adskilt fra den materielle verden, det være seg situasjonen, kroppen eller hjernen (se f.eks. Sartre). Men det finnes etter min mening ingen gode indikasjoner på at en slik adskillelse finnes. Alt taler for at menneskets bevissthet og valg, som alle andre hendelser, er like forutbestemt av forutgående og samtidige årsaker. Denne forestillingen om viljens frihet bygger da også på den antakelig mest foraktede dualisme gjennom historien, nemlig Descartes kropp-sjel-dualisme. Paradoksalt nok klager også Bhaskar over denne dualismen.(45)

De fleste filosofer som arbeider med spørsmålet om determinisme og fri vilje ser ut til å mene at også mennesket er determinert som resten av naturen. Hume skriver at derfor vil en fange som sitter i fengsel heller begynne å grave på fengselsmuren enn å forsøke å overtale fangevokteren til å slippe han fri. Fangen vet at fangevokteren – selv om han har kan gjøre reflekterte valg – ikke kommer til å slippe ham fri, for han har en like determinert natur som mur og stein. (Enquiry:8.1 (§70))

6. Horisontal og vertikal kausalitetsforståelse
Forfatterne skriver at den horisontale kausalitetsforståelsen hos empiristene (når A så B) erstattes av den kritiske realismen med en vertikal (underliggende mekanismer fører til en bestemt hendelse). Man opererer derfor med et et ”multikausalt” verdensbilde der regelmessigheter typisk ikke forekommer.(26)

Dette er en misvisende tolkning av klassiske empirister og positivister. Ingen av disse vil nekte for at man det finnes både temporal eller horisontal kausalitet, der en hendelse (effekten) inntreffer temporalt etter en annen hendelse (årsaken), og en strukturell samtidig kausalitet. Et eksempel på det siste er at bordet forårsaker at maten som står på det ikke deiser i bakken. Videre vil selvsagt ingen være uenig i at det finnes mange forskjellige årsaker til samme fenomen. Ingen av disse er således imot å se på sammenhenger og forklaringer mellom nivåer. Empirister og positivister har jo tradisjonelt blitt beskyldt for nettopp å drive med reduksjonisme, altså at man reduserer et fenomen til dets mindre bestanddeler eller underliggende årsaker på et lavere nivå.

Hvorvidt kausalitet finnes eller ikke har rent ontologisk ingenting med regelmessigheter å gjøre. M.a.o. kausalitet kan finnes selv om det ikke finnes en eneste regelmessighet. Men Hume hevdet at det er gjennom regelmessigheter at kausale sammenhenger avsløres (psykologisk) og dypest sett begrunnes (epistemologisk). Noe rasjonelt grunnlag har vi ikke for å påstå at kausalitet, forstått som en nødvendig sammenheng, finnes. Hvis jeg skal begrunne at det er en kausal sammenheng mellom mitt hammerslag og det knuste glasset, så vil jeg f.eks. kunne knuse andre glass. Denne regelmessigheten mellom hammerslag og knust glass, vil således begrunne at det er en kausal sammenheng mellom disse to hendelsene.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar