torsdag 9. desember 2010

En kritikk av kritisk realisme - Del 2



7. Vitenskapens oppgaver
7.1 Transcendental argumentasjon (retroduksjon)
Forfatterne skriver at i følge de kritiske realisters vitenskapsforståelse ”består videnskabernes essens i bevegelsen fra viden om manifeste fænomener til viden om de strukturer og mekanismer, der genererer disse fænomener.”(32) Måten dette gjøres på er ved å spørre etter mulighetsbetingelser for et gitt fenomen.  ”Der tages typisk udgangspunkt i et manifest fænomen eller en given handling (’konklusionen’), og der peges på, hvilke nødvendige mulighedsbetingelser og dybe årsagssammenhænge, der efter alt at dømme må eksistere for, at dette fænomen/denne handling kan finde sted (’præmissen’). Dette er en praksis som krever bl.a. kreativitet og forestillingsevne.(61) En annen måte forfatterne sier det på er at den kritiske realismen mener at vitenskapens (inkludert samfunnsvitenskapene) primæroppgave er å finne frem til de ”strukturer og mekanismer, som genererer begivenheder og fænomener”.(37)

Å finne årsaker til kjente fenomener er selvsagt en viktig vitenskapelig oppgave. Men det er etter min mening urimelig å hevde at denne retroduksjonen er vitenskapens egentlige eller viktigste eller mest primære metode. Det finnes mange nyttige og legitime vitenskapelige aktiviteter. Slike andre aktiviteter kan være måling (f.eks. av antall mennesker i en gitt gruppe), påvisning av bestemte fenomener (f.eks. vann på Mars), klassifisering (av f.eks. blomster), sammenlikning (av f.eks. ulike kulturer), logiske refleksjoner (som i matematikk, eller ved kritikk av bestemte teoriers logikk).

Et eksempel fra samfunnsvitenskapene: Sekulariseringsteorien (at verden sekulariseres), er først og fremst en påstand om en ”overfladisk” tendens i samfunnet, ikke en teori om mulighetsbetingelser i form av mekanismer. Teorien kan riktignok støttes/svekkes ut fra både måling og fra undersøkelser av dens mulighetsbetingelser. Men er det riktig å si at transcendentale undersøkelser i denne sammenhengen er viktigere enn måling (f.eks. antall statskirkemedlemmer, antall mennesker som tror på gud, osv.)?

7.2 Fortiden eller fremtiden?
Siden verden i følge den kritiske realismen ikke er deterministisk blir vitenskapens oppgave å forklare ting som har skjedd i fortiden i stedet for å forutsi fremtiden, skriver Buch-Hansen og Nielsen. Dette er etter min forståelse en logisk konsekvens av inderminismen (i motsetning til påstanden om at verden kan forutsies litt allikevel (relativt præcis)), men det er etter min mening utvilsomt en uholdbar konsekvens.

For hva skal man med kunnskap om fortiden hvis det ikke kan hjelpe oss å forutse fremtiden? Hva skal man med forklaringer om mulighetsbetingelser, f.eks. for arbeid, hvis man ikke kan gjøre bruk av dem i møtet med fremtiden?

De fleste vil da si at det viktigste vitenskapen kan gjøre er å hjelpe oss å kontrollere naturen og bruke den til formål som vi ønsker. (Det finnes helt klart andre nyttefunksjoner, men disse er åpenbart langt mindre viktige, f.eks. at vitenskapen tilfredsstiller folks nysgjerrighet.) Som vi har vært inne på er regelmessigheter en forutsetning for nettopp dette.

Men som sagt, ut fra empiristisk tankegang er vitenskapens mål i hovedsak ikke å kunne forutsi den faktiske fremtiden (selv om slike aktiviteter også finnes, f.eks. innen meteorologi). Dette skyldes ikke at verden er indeterministisk, men at det antakelig vil være praktisk umulig å sammenholde alle kjente relevante regelmessigheter og alle de relevante partikulære forhold på et bestemt tidspunkt. Det er altså et rent praktisk problem. Det viktigste målet med vitenskapen er derfor at man skal kunne forutsi fremtiden gitt bestemte partikulære forhold – altså den hypotetiske fremtiden. Jeg går derfor ut i fra at det er målet om slike begrensede hypotetiske forutsigelser Bhaskar kritiserer.

7.3 Abstraksjon
En annen metode kritiske realister anvender er ”abstraksjon”(62), dvs. at man abstraherer fra ulike instanser av et fenomen det som er felles for alle instansene. Dette virker på meg å være det samme som Husserl kalte ”wesenschau” og som Platon syslet med for å finne de rene ”ideer”. Dette er en temmelig avleggs aktivitet. Selvsagt kan det finnes tilfeller der det er interessant, men min erfaring er at det ofte har lite for seg, f.eks. når religionssosiologer i det uendelige forsøker å finne fellesnevneren for religion. Idéene finnes selvsagt ikke som uavhengige størrelser slik Platon trodde, og de fenomenene man tar som utgangspunkt (f.eks. religion som i ”hva er felles for alle religioner?”) har sannsynligvis ingen viktige og spennende fellestrekk. 

7.4 Begrepsklarhet
Bhaskar mener videre at samfunnsvitenskaper bør fokusere på begrepsklarhet: ”Han foreslår således, at begrebsklarhed får samme status i samfundsvidenskaberne, som præcise målinger har inden for naturvidenskaberne”.(63) Jeg synes det ser ut som om forfatterne presenterer to argumenter for dette. Det ene er at samfunnsvitenskapenes objekter er basert på mening og begreper. Det må altså bety forskningsobjektenes dagligspråk som her må klargjøres. Altså at man f.eks. må ha en korrekt fortolkning av intervjuobjekter. Det andre argumentet er at sosiologiske begreper må klargjøres før de kan anvendes i teorier og debatt. 

Dette er etter min mening litt svada. Sant nok er det viktig at man tolker sine intervjuobjekter tilfredsstillende, og i enkelte tilfeller kan dette være vanskelig. Men for det første er menneskers mening og begreper bare noe av det man jobber med innen samfunnsvitenskapene. Skal man forklare hvorfor det er krig i Afghanistan er det sannsynligvis lite hensiktsmessig å bruke for mye tid på å klargjøre partenes begrepsbruk. For det andre er det som regel ikke begrepenes tvetydighet som er problemet ved fortolkning, det er like mye uklare setninger, eller for få setninger. For det tredje fungerer dagligspråket som regel godt, og fortolkning basert på dette er tilfredsstillende. For det fjerde, når det gjelder begrepsklarhet innenfor vitenskapelig teori og debatt er dette like viktig i alle vitenskapelige disipliner. Skal man f.eks. måle noe er det viktig at alle er klar over hva man måler.

8. Vitenskapens vekst og forandring
Forfatterne mener at empirister og positivister ikke tror at vitenskapens viten forandrer seg. Kritisk realisme derimot, anerkjenner at alle teorier er feilbarlige.(33) Men det betyr ikke at all vitenskap er i en evig forandring. Noe blir stående. 

Jeg skulle likt å se noen empirister eller positivister som ikke er enig i at vitenskapen forandrer seg og at den er feilbarlig. Hume mente som kjent at vi faktisk ikke har rasjonelt grunnlag for å tro på kausalitet eller at det i det hele tatt finnes en ekstern verden. Og selv om han erkjente at mennesket likevel trodde på disse tingene av rent instinkt, mente han at skeptisismen burde kunne finnes i en mer akademisk form slik at man kunne trene opp  mennesker til en sunn skepsis eller kritisk sans m.h.t. sine erkjennelsesevner: 

"But could such dogmatical reasoners become sensible of the strange infirmities of human understanding, even in its most perfect state, and when most accurate and cautious in its determinations; such a reflection would naturally inspire them with more modesty and reserve, and diminish their fond opinion of themselves, and their prejudice against antagonists. ... In general, there is a degree of doubt, and caution, and modesty, which, in all kinds of scrutiny and decision, ought for ever to accompany a just reasoner."
(Enquiry 12.3(§129))

9. Forskjell mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap

Kristisk realisme skal i følge forfatterne skille mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap, og motsetter seg den enhetstenkningen man finner i positivismen. Hovedforskjellen er visstnok at samfunnsvitenskapens gjenstand befinner seg alltid i åpne systemer.(39) Dette gjør de fordi:

1. Samfunnsvitenskapenes gjenstand er mennesker som tar kreative og bevisste valg og kan derfor aldri lukkes,(39) og
2. Samfunnsfagenes gjenstand er på et høyere nivå med flere mekanismer og mulige kombinasjoner av mekanismer.(39)

Bhaskar hevder derfor at det er ”aldrig mulighed for at skabe situationer, hvor det er mulig at få et klart svar på, hvorvidt en teori er gyldig eller ej.”(39)

Selv om det kan godt være at det finnes interessante forskjeller mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap, er jeg svært uenig både i Bhaskars begrunnelse og konklusjon:

9.1 Samfunnsvitenskapens gjenstand er like åpen/lukket som naturvitenskapens
Som jeg tidligere har påpekt har det at samfunnsvitenskapens gjenstand er mennesker ingenting å si for om et system er åpent eller ikke. Det finnes ingen grunner til å tro at mennesker er mindre betinget av forutgående og samtidige årsaker og naturlover enn det andre objekter er. Derfor kan det finnes svært sikre forutsigelser om menneskelige handlinger. F.eks. kan jeg forutsi med stor sikkerhet at det kommer til å finnes en god del mennesker i Norge som velger å røyke sigaretter også til neste år. Jeg kan også forutsi at færre mennesker vil velge å røyke hvis avgiftene presses kraftig opp.


9.2 Forklaringer kan gå både oppover og nedover
Samfunnsfagenes gjenstand befinner seg riktignok på et høyere nivå, og har dermed mer komplekse forklaringer enn gjenstander på lavere nivåer, hvis forklaringer alltid skal bevege seg nedover blant nivåene. Men hvorfor skulle det være slik at forklaringer alltid må gå nedover? Kan ikke f.eks. skogsdød i prinsippet forklares med f.eks. et kapitalistisk samfunnssystem? Eller kan ikke hyppigheten av lungekreft blant industriarbeidere forklares med en sosiologisk kjensgjerning som at røyking en utbredt aktivitet blant lavere utdannete?

Etter min mening er det innlysende at slike bottom-up-forklaringer kan være like interessante og vitenskapelige som top-down-forklaringer. Hvis det så er slik at forklaringer kan gå oppover, er det ingenting i veien for at f.eks. svært enkle atomære fenomener kan ha ekstremt komplekse forklaringer på samfunnsnivå. Dermed er alle nivåer i prinsippet like komplekse.

9.3 Også samfunnsvitenskapelige forklaringer kan være enkle å bekrefte/avkrefte
Forklaringer basert på samfunnsvitenskapelig observasjon kan faktisk være svært enkle og lette å bekrefte/avkrefte. F.eks. er én forklaring på at man ikke lenger røyker på utesteder i Norge, at det er forbudt. Eller en kan forklare veldige demografiske forandringer i Hiroshima og Nagasaki i 1945 med at det ble sluppet to atombomber over byene.

Motsatt kan naturvitenskapelige forklaringer være svært vanskelige å bekrefte/avkrefte. F.eks. årsakene til kreft, eller universets opprinnelse.

Etter min mening har ikke forfatterne klart å vise at Bhaskar og den kritiske realismen har gode grunner for å mene at det er vesentlige forskjeller på samfunns- og naturvitenskaper.(43)


10. Tverrfaglighet
”Kritiske realister bekender sig først og fremmest til tværfaglihed. Når verden består af åbne systemer, så har det katastrofale konsekvenser at se ensidig på eksempelvis økonomiske eller sociologiske forhold.”, skriver forfatterne.(58)

Slik jeg ser det vil absolutt ingen mene at ikke det kan være lurt å se på verden fra flere perspektiver, og at dette kan være den beste fremgangsmåten i forhold til bestemte problemstillinger. Generelt sett vil man også kunne si at jo flere sider av en sak som belyses, jo sikrere kunnskap har man om saken. Likevel, har man begrensede ressurser til rådighet, hvilket gjelder de fleste forskningssituasjoner, er det er ingenting som tilsier at tverrfaglighet er noe bedre enn spesialisert forskning under alle omstendigheter. Hvis man f.eks. ønsker å finne ut ved hvilken temperatur gull smelter, så er det åpenbart lurere å ensidig fokusere på kjemifaglige metoder enn å trekke inn økonomiske forhold. Dette vil alle være enige i, også om man sverger til teorien om at verden er et ”åpent” system. Altså, spørsmålet om spesialisering eller tverrfaglighet er den mest fruktbare metoden vil måtte avgjøres i forhold til hver konkrete sak, og ofte vil man ikke ha klare indisier på hva som er best før undersøkelsene er gjort.

Hva så hvis forskningsobjektet er grupper av mennesker, og det dreier seg om å forklare et partikulært fenomen? Også her kan spesialisert forskning være langt mer fruktbart enn tverrfaglig. Hvis man skal forklare hvorfor Norge er et svært sekularisert samfunn, vil det trolig være langt mer fruktbart å ensidig se på historiske årsaker, enn å trekke inn alle mulige andre disipliner (f.eks. biologiske, psykologiske eller geografiske)

11. Verdier
”Grundbøgernes påstand om, at kendsgerninger og værdier, teori og praksis hører til to forskellige sfærer skaber en kunstig barriere mellom sociologi og etikk (Bhaskar 1991:145).”(66) Bhaskar vil oppheve dette skillet mellom kjensgjerninger og verdier.

I dag er det ingen som mener at vitenskapen er fullstendig verdifri. I så måte representerer ikke kritisk realisme noe nytt.

Men bl.a. positivistene mente at det er en grunnleggende forskjell mellom påstander som kan begrunnes i sansning og påstander om verdier som nettopp ikke fullt ut kan begrunnes i sansning. Det er en grunnleggende forskjell mellom faktuelle påstander som ”Jorden er rund”, ”Vann koker ved hundre grader”, ”Norge er et kristent land”, og verdipåstander som ”Det er galt å drepe”, ”Alle mennesker har rett til frihet”, og ”Iran er et ondt land”. 

Hva er består så forskjellen i? Etter min mening kjennetegnes både verdi-påstander og estetikk-påstander ved at de hviler på et grunnlag som i stor grad er subjektivt eller relativt til miljøer og kulturer. Sansene, derimot, er så godt som universelle. De danner derfor et felles grunnlag for alle mennesker til alle tider. Dessuten kan man som kjent ikke slutte fra ”er” til ”bør”. Man kan altså ikke slutte fra rene empiriske påstander til verdi-påstander.

Det er derfor avgjørende at alle som deltar i en debatt er klar over hvilke påstander som begrunnes i empiriske påstander og hvilke som begrunnes i verdier. Hvis påstander begrunnes i verdier, er det avgjørende at man  er klar over hvilket verdigrunnlag som forutsettes. Likevel mener jeg at historien har vist at når man tar i bruk verdier som grunnlag for forskning, eller blander inn verdipåstander, så har disse en tendens til å bli skjult. Sannsynligvis var dette noe av problematikken Harald Eia avslørte i sin populærvitenskapelige tv-serie "Hjernevask".

Som en hovedregel er det derfor fremdeles fornuftig å overlate verdipåstander til politikere.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar