lørdag 27. november 2010

Kort om: Fri vilje og determinisme

Spørsmålet om mennesket har en fri vilje dukker oftest opp i sammenheng med spørsmålet om menneskets valg og handlinger er determinert av forutgående årsaker. Problemstillingen blir da: Hvis mennesket er determinert, har mennesket da fri vilje?

Mulige konsekvenser av de mulige svarene kan være: Hvis mennesket er determinert bør man i dagliglivet kanskje fokusere mer på årsaker til valg og handlinger, så som motivasjon, snarere enn moraliserende oppfordringer og formaninger. Kanskje må man også revurdere hva man skal tenke om ris og ros.

Vi begynner med å se mer presist på hva som menes med ”fri vilje” og ”determinert”. 


Fri vilje

Med ”fri vilje” mener man som oftest at 1) mennesket opplever at det hele tiden kan velge mellom ulike handlingsalternativer, og at 2) menneskets valg og handlinger ikke er forutbestemt av årsaker hinsides vår kontroll. Dette er etter min mening en riktig bruksmåtebeskrivende definisjon av ”fri vilje”, og det er denne vi må legge til grunn for diskusjonen.


Determinisme

Når man sier at mennesket er ”determinert” betyr det nettopp at menneskets valg og handlinger er forutbestemt av årsaker hinsides vår kontroll. Noen henger seg gjerne opp i en definisjon av determinisme som sier at alt er 100 % forutbestemt fra uendelig lang tid tilbake, og på en slik måte at alle hendelser i prinsippet kan forutsees. En slik definisjon av determinisme er ikke interessant i vår sammenheng, og vi velger å la den ligge. La oss istedet si at det finnes grader av strenghet av forhåndsbestemthet. Noen hendelser er bestemt lang tid i forveien, f.eks. solas død om noen millioner år. Noen hendelser er kanskje ikke bestemt så lang tid i forveien, f.eks. at det regner i Kristiansand i dag. Det som er interessant for vår del er at menneskets valg og handlinger er såpass strengt forutbestemt at i en idéell epistemologisk situasjon, dvs. når man har all kunnskap om de relevante årsaker, så vil det være umulig å si at mennesket hadde noen fri vilje, eller at ”man kunne handlet annerledes”.

Ut fra en slik definisjon er altså fri vilje uforenelig med determinisme.


Er determinismen sann?

Hvis vi er enige om definisjonene, så er det avgjørende spørsmålet selvsagt om mennesket faktisk er determinert eller ikke. Etter min mening er det tre hovedgrunner til å tro at mennesket er determinert:

1)       Vi tenker at alt som skjer i naturen ellers har årsaker som bestemmer hvordan ting skjer.

2)       Når man studerer mennesker ser man at valg og handlinger tilsynelatende i stor grad er forutbestemt av årsaker (f.eks. kjønn, oppdragelse, erfaringer osv.)

3)       Det finnes ingen gode grunner til å tro at mennesket ikke er determinert. (Å føle at en kan velge mellom handlingsalternativer er ikke det samme som å føle at en ikke er forutbestemt.)

Ut fra disse momentene mener jeg den eneste rasjonelle posisjonen er å si at mennesket høyst sannsynlig er determinert. Dette er dessuten en enklere teori enn at det et eller annet sted i den kausale prosessen forut for valget, skulle snike seg inn en slags kile som kalles "viljen". Innenfor en deterministisk virkelighetsoppfatning bør man da heller si at det er motivasjonen som bestemmer valget, ikke viljen.


Fri vilje - et uavklart spørsmål

Nå skulle man kanskje tro at konsekvensene av dette er at mennesket ikke har fri vilje. Dette har man imidlertid ikke dekning for å hevde. Legg merke til at definisjonen av fri vilje var at ”mennesket opplever at det hele tiden kan velge”.  De fleste vil hevde at mennesket faktisk som regel har en førstepersons-opplevelse av at det kan velge. I så fall kan man ikke si at mennesket ikke har fri vilje. Men – og dette må poengteres – man kan heller ikke påstå at mennesket har fri vilje, for det ligger også i definisjonen at mennesket ikke er forutbestemt.

Spørsmålet er altså uavklart. Ut fra hva man mener med ordene ”fri vilje” og ”determinisme” tror jeg heller ikke at spørsmålet er mulig å løse. Kort sagt tillater ikke språket en løsning her, gitt det deterministiske terrenget.


Hvorfor blir man aldri enige? Litt om språket

Det kan være interessant å se litt nærmere på hvorfor debatten ikke synes å roe seg (den har pågått helt siden antikken). For det første: Hvorvidt determinismen er sann eller ikke, er selvsagt rasjonelt å diskutere. Men nå viser det seg at langt de fleste debattantene (dvs. filosofene som diskuterer den frie viljen) ser ut til å være enige om at determinismen faktisk er sann. Det man imidlertid krangler om er hvorvidt dette betyr at mennesket har fri vilje eller ikke. ”Kompatibilistene” mener at mennesket er fritt selv om det er determinert. ”De harde deterministene” mener det motsatte, at mennesket ikke er fritt siden det er determinert.

Etter min mening gjør begge parter hver sine feil: Kompatibilistene overser at definisjonen på fri vilje også er at mennesket ikke er determinert. De harde deterministene fokuserer på at fri vilje er uforenelig med determinisme, men de overser at definisjonen på fri vilje også er valgopplevelse.

Det man ikke har forstått er at ordet ”fri vilje” inneholder to definisjonsdeler eller ”språklige regler”, slik som vi ovenfor beskrev i definisjonen:

1)      Hvis mennesket har en førstepersons-opplevelse av at det kan velge, så har mennesket fri vilje så fremt at...

2)       ... menneskets valg og handlinger ikke er forutbestemt av årsaker hinsides vår kontroll, slik at gitt årsakene så må mennesket nødvendigvis gjøre det og det.


Disse to kriteriene er slik at verden må være slik som begge kriteriene krever, for at mennesket skal kunne sies å ha fri vilje. Og motsatt, hvis mennesket skal kunne sies å ikke ha fri vilje, så må verden hverken være slik det ene eller det andre kriteriet krever.

Kriteriene er en beskrivelse av betydningen til ordet ”fri vilje”, dvs. de er en del av ordets bruksmåtebeskrivende definisjon, dvs. den definisjonen jeg tror folk flest faktisk legger til grunn når man snakker om fri vilje. Om dette er riktig kan selvsagt diskuteres, men jeg mener at dette forklarer hvordan det er mulig at kompatibilister og harde determinister aldri blir enige når de hver for seg fokuserer på ett av kriteriene. Det forklarer også ubestemtheten man selv kan føle når man forsøker å vurdere hva som teller: at mennesket kan velge eller at mennesket er determinert.

At språket eller begrepene av og til ikke tillater løsninger på ulike problemstillinger er kjent. Årsaken er at noen ganger så er ikke enkelte ord eller begreper tilpasset den situasjonen ordene brukes i. Dette kan skje bl.a. når utviklingen i verden gjør ord og begreper avleggse. F.eks. er det sannsynligvis umulig å få et godt svar på om et menneskefoster er et menneske eller ikke, noe som kan være viktig å avklare for abort-debatten. Da begrepene foster og menneske ble etablert var ikke abort en aktuell problemstilling. De positive fokuserer på at et foster er på vei til å bli det man utvilsomt ville kalle et menneske. De negative fokuserer på at et foster ikke er født, og at en f.eks. en nylig befruktet eggcelle ikke har bevissthet.

Så kunne man spørre om hvorfor man ikke bare kunne lage nye og bedre tilpassede definisjoner. Men i mange tilfeller vil dette være problematisk. Dette kan f.eks. være hvis definisjonen er svært godt innarbeidet i befolkningen og er styrende for viktige følelser, regler, oppfatninger osv., eller hvis religionen har bestemt en endelig definisjon, eller hvis endringer av definisjonen får andre negative konsekvenser. I vårt tilfelle er kriteriene på ”fri vilje” svært innarbeidet, og de ligger til grunn for våre følelser om moral. På samme vis kan man heller ikke bare definere et foster som ”ennå ikke et menneske”. Mange vil f.eks. føle moralske og religiøse problemer med en slik definisjon.

Skulle jeg tillate meg å spekulere kan jeg tenke meg at uttrykket fri vilje er en gammel konstruksjon som ble brukt til å skille mellom velgende mennesker, som også var fri fra menneskenaturen, og ikke-velgende og uansvarlige dyr som ble tvunget av sine naturlige instinkter. Å ha en opplevelse av å kunne velge mellom ulike handlingsalternativer, og det å være fri fra menneskenaturen, ble sett på som et tegn på at viljen var fri og at man var ansvarlig for sine handlinger. Etter hvert ble det å kunne velge, og det å være fri fra menneskenaturen, en del av "fri viljes" definisjon; å være moralsk ansvarlig og være fri fra menneskenaturen er både nødvendig og tilstrekkelig for å ha "fri vilje".

Seinere fant man ut at selv om mennesket har denne opplevelsen av å velge mellom flere mulige handlingsalternativer, så ser det likevel ut som om handlingene i svært stor grad bestemmes av forutgående årsaker. Men i så fall virker ikke mennesket like ansvarlig og dermed like fritt fra sin natur. Men dette betyr altså at man både har fri vilje (siden man føler seg moralsk ansvarlig) og ikke fri vilje (siden man er determinert). Ergo er uttrykket "fri vilje" meningsløst i denne sammenhengen.


Konsekvenser

Etter min mening får ikke denne konklusjonen særlig interessante konsekvenser, bortsett fra at hvis jeg har rett, så er det meningsløst å fortsette debatten hvorvidt mennesket har fri vilje eller ikke. Det er stort sett et språklig problem uten betydning for folk flest.

Det man imidlertid burde ta inn over seg er at mennesket er determinert. I motsetning til hva de nyeste sosiologiske trendene vil ha oss til å tro, har mennesket en natur, og det finnes klare forutsetninger for hvordan det velger. Vi kan altså forvente at mennesker handler i streng overensstemmelse med omgivelsene de befinner seg i. Dette må få konsekvenser for hvordan vi former institusjoner og former samfunnet generelt. Det bør bl.a. mane til skepsis overfor idealistiske utopier som det lykkelige multikulturelle samfunnet, og det kan forklare hvorfor klimaforhandlingene mislykkes gang på gang. 


12 kommentarer:

  1. Hei!Deler dine synspunkter, men mener også at en eventuell fri vilje har å gjøre med hvilken type menneskehjerne som står overfor valgene. Folk er veldig forskjellige og evner i forskjellig grad å tenke og forstå. Det handler om å la seg påvirke av angst, frykt og andre følelser kontra fornuft, kontrollbehov, selvstendighet og tenkeevne. Kanskje har mennesker med opprinnelige, intakte lederegenskaper en friere vilje enn de som representerer superflokkdyrene? Har du noen mening om det? Hilsen Kai

    SvarSlett
  2. Hallo der. Joda, det er flere ting enn akkurat determinismen som spiller en rolle over hvor frie man mener at mennesket er. Hvor smart man er vil mange si spiller en rolle. Eller at man evner å utsette seg for smerte hvis det kan føre til større gleder seinere. Å tørre å gå imot flertallet kan også være en form for frihet, som du sier. Eller at man ikke er offer for fysisk tvang. Sikkert andre ting også. Jeg mener imidlertid at man da snakker om litt ulike betydninger av "fri vilje" eller "frihet". Det ok det så lenge man er bevisst på det.

    SvarSlett
  3. Nå 4 år siden du skrev dette. Har du endret meningen om fri vilje/determinisme siden?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei. Nei egentlig ikke. Har ikke sett noen nye viktige argumenter. Men så skal det sies at jeg ikke har jobbet så mye med dette siden.

      Slett
    2. Synes emnet er interresant, utviklet teorien for meg selv før jeg hørte noen andre snakke om det, så det kom faktisk som en overraskelse da jeg fikk vite at det var tenkt før meg, trodde jeg hadde kommet på noe helt groundbreaking :P I teorien jeg utviklet for meg selv, virket det som "hard determinism" (uten at jeg hadde hørt utrykket), var det som gjalt. Det virket logisk at ting fulgte en logisk rekkefølge, framfor at vi faktisk hadde muligheten til å endre denne (ved "valg")

      Det første jeg utviklet, var at ting hendte i en logisk rekkefølge, og ut derfra kom teorien/slutningen at vi ikke foretok egne valg utover det som lå til rette for å bli valgt. Den frie vilje og tilfeldigheter ble meningsløst i en slik sammenheng. Jeg og en kompis som lå hele natten våken og diskuterte om dette, kom fram til at man teoretisk kunne se fram og tilbake i tid ved å fore en datamaskin med "uendelig" regnekapasitet, med de data(alle de energier som måtte virke) som universet besto av på det gitte tidspunktet.

      Uten at jeg er så mye inne på det, så har vel kvantefysikken sagt at visse ting(partikler?) reagerer helt utenfor vår forstand, og ser ut til å reagere helt ulogisk, eller hvertfall tilfeldig, som nedbryting av radioaktive stoff. Dette er litt utenfor min fatte-evne, er ikke så mye inne på kvantefysikk, men vet at endel av de teoriene om de tilsynelatende tilfeldige nedbrytingene av radioaktive stoffer, har ikke vært så tilfeldige likevel, men påvirkelig fra andre energier.

      Interresant tema uansett, spes for meg som hadde utviklet de før jeg hadde lest noe som helst om de, så virker de troverdige for min del. Det virker veldig ulogisk om det IKKE skulle være sånn, hvertfall. Kanskje jeg burde skrive om Alf Cranners sang til "Din tanke er IKKE fri" , og kanskje utdype litt underveis :P

      Slett
    3. Kilde, radioativ nedbryting:
      http://www.forbes.com/sites/alexknapp/2011/05/03/radioactive-decay-rates-may-not-be-constant-after-all/
      og
      https://www.physicsforums.com/threads/radioactive-decay-is-random.384130/

      Slett
    4. Det er litt uvanlig å bruke uttrykket "logisk rekkefølge" i denne sammenhengen, men hvis du mener omtrent det samme som fysiske/psykiske " årsakskjeder" eller "kausale sammenhenger", så er det ikke noe problem for meg. Bare så det er sagt. Vanligvis bruker man bare "logisk rekkefølge" om hvordan ting fremtrer i vår forståelse. Noe sånn.

      Når det gjelder kvantefysikken er dette området for så vidt interessant hvis en skal forsøke å bestemme mer nøyaktig hvor streng og hvor forutsigbar verden er. Men så vidt jeg skjønner er det lite som tyder på at dette vil føre til noen vesentlige endringer i vår forståelse av at verden er "såpass" determinert at mennesker ikke "kunne valgt særlig annerledes enn det de gjorde".

      Ellers er det er et problem som for meg fremdeles er litt mystisk. Det handler om problemet med selvprediksjon. Kort sagt: Hvis verden er strengt deterministisk og hvis man kunne ha all kunnskap samtidig, så skulle det, som du skriver, være logisk mulig å forutsi alt som skjer. Problemet er at dette skulle egentlig også gjelde mine egne handlinger. Men her kommer problemet med at det likevel virker umulig å forutsi egne handlinger og samtidig huske forutsigelsen like før handlingsøyeblikket, for man må jo tenke seg at man dermed ville kunne velge å handle på tvers av forutsigelsen.

      Denne motsigelsen kan kanskje delvis forklares med at hvis man husker forutsigelsen og handler med den i tankene, så har jo forutsigelsen påvirket handlingen. I så fall er det ikke en ekte forutsigelse. Med andre ord: En virkelig forutsigelse kan ikke være en del av den årsakskjeden som fører frem til handlingen.

      Men for meg er det noe som likevel virker mystisk og uforklart. Hører gjerne fra deg hvis du har en forklaring på dette 

      Slett
  4. De sier at observasjoner i kvantefysikken sier at ting kan foregå spontant, så og si. at ting kan oppstå der og da, uten at det var noe .. hm litt vanskelig å forklare. men si at et eksperiment ble gjennomført med (tilsynelatende) samme kriterier, og alikevel ville få ulike utfall.

    Da ville jo "events" i fremtiden kunne vært påvirket av spontane (random?) innfall, og hendelsene i tiden vil kunne være ulåst fra energiene i fortiden. ikke upåvirket, men fortsatt uforutsigbar av en superdata med alle infoene om universet.

    Et tankespill jeg hadde med en kompis som jeg ville fortelle om determinisme var:

    Du våkner på morgenen. Paramtrene i og rundt deg er gitt (som de er) Din hjerne har tingene og strømmene som de er, alle tingene rundt deg til det ytterste i universet innehar den tilstanden og retningen de er i. Dette er på sett og vis utgangspunktet for din dag. Så går dagen som den gjør.

    ok, si da at vi vi spoler tiden tilbake til samme morgenen. du står opp, og..... Gjør du de samme tingene en gang til, eller vil du gjøre noe annet?

    Jeg tror du ville gjort akkurat det samme som sist gang, fordi ting lå til rette for akkurat det samme som sist.

    Da er vi inne i en hard determinist tankegang.

    Men når det er sagt, så kan jeg selvfølgelig ikke vite 100 prosent sikkert at ting ikke kan oppstå spontant, for såvidt som jeg ser det så er det det som må oppstå for at dagen må fortone seg annerledes. Energier som hentes utenfor vårt univers, so to speak. Går det an? Universet omfatter jo alt. Eller så er det slik at ting kan endre seg ulogisk, eller ikke-kausalt, som du sier. Shrugs :P Ikke vet jeg

    Du nevner å "velge på tvers av". Greia er jo, har du det som skal til for å velge på tvers av? Jeg føler litt at hjernen er dømt til å tenke det som er inni den. Det som den ligger til rette for å tenke. Men det er likevel litt interresant det du sier, og jeg må tenke litt før jeg skriver videre. Vanskelig å se for seg en person som vet alt om universet, og gitt at han har kapasitet til å beregne framtiden ut av dette, og så må kunne .. tenke/handle utenfor det man ligger til rette for?? Det koker hjernen min litt.. :P Men det som ligger i determinismen, er jaffal at man ikke HAR noen valg.

    Uansett i realiteten, ville jo ingen kunne inneha denne egenskapen, å vite "state of the universe", og kunne kalkulere tingenes retning, så litt vanskelig å kunne se det for seg. Men uansett en artig tanke, som jeg nok kommer til å gruble litt på

    SvarSlett
  5. Slenger muligens inn en kommentar da

    SvarSlett
  6. "Hvis verden er strengt deterministisk og hvis man kunne ha all kunnskap samtidig"

    Greia er jo, hvis du skulle ha all kunnskap og kunne regne ut hvordan alle ting påvirket (seg selv) og det andre.. Hvordan skulle man klart det? når man forstår hvordan et menneske eller en entitet skal kunne klare dette, kan man jo ta steget videre og svare på det vanskelige spørsmålet ditt om selvprediksjon

    SvarSlett
  7. Man kan absolutt tenke seg at vårt univers får spontane påvirkninger utenfra/nedenfra/innenfra som gjør at det til en viss grad ikke er forutsigbart og deterministisk. Dette gjør at det rent naturvitenskapelige spørsmålet om naturens determinerthet er ganske vanskelig å slå fast.

    Men det filosofiske/etiske spørsmålet om fri vilje handler altså også om hvordan vi skal bedømme skyld og ansvar ut fra dette naturvitenskapelige grunnlaget. Jeg mener at så lenge naturen oppfører seg såpass deterministisk som vi faktisk oppfatter den i vårt dagligliv og ut fra normal naturvitenskap ned til atom-nivå, så vil det være umulig å unngå å tenke at mennesker har små valgmuligheter.

    Så er det praktiske/etiske spørsmålet videre om vi dermed ikke bør straffe og belønne mennesker for deres handlinger. Jeg tror ikke det finnes noen grunnleggende etiske prinsipper som vil kunne avgjøre dette på en enkel og grei måte. Her trår vi inn i et temmelig ukjent terreng for oss mennesker.

    Dette er også et spørsmål om grader, for det er som regel slik at vi vurdere mennesker i stor grad ut fra deres forutsetninger, selv om vi likevel ikke fratar dem alt ansvar.

    Når det gjelder det temmelig teoretiske spørsmålet om mennesket har fri vilje eller ikke, er det som sagt et spørsmål som vi ikke kan besvares meningsfullt, som jeg har vært inne på i blogginnlegget.

    Når det gjelder spørsmålet om selv-prediksjon er jeg jo enig i at det er temmelig spekulativt, men det nå en gang det filosofer gjerne diller med ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tror egentlig skeptikere til determinismen er litt redd for å bli redusert til ei flis i ei elv, uten mulighet for å påvirke sin egen skjebne. Og så er det jo selvfølgelig det spørsmålet om rette og gale handlinger, og om folk er skyld i deres gjøren og laden, so to speak. Man kan jo diskutere seg grønn på om de faktisk er ansvarlige, når man ser deres påvirkninger og bakgrunn i sammenheng. Forøvrig har jo Sam Harris, som du sikkert vet om, skrevet bøker om dette, og har endel greier på youtube. Spontane reaksjoner virker for meg ganske ulogiske, det meste skjer for en grunn. Og ting kan jo ikke påvirkes av krefter utenfor "helheten" (kosmos?)heller

      Slett