mandag 20. september 2010

Irrasjonell respons på Disneyland-kronikken

Som mange vet var filosofen Hans Skjervheim opptatt av hvordan man diskursivt kan forholde seg til andre menneskers utsagn. Enten kan man være en deltaker i en samtale der man tar stilling og argumenterer for og imot, eller så kan man være tilskuer. En tilskuer forholder seg ikke til påstandene som meninger som man må ta stilling til, men som objekter i verden, og da gjerne som redskaper for å oppnå et eller annet mål. Problemet med tilskueren er at han bidrar til å kvele diskursens rasjonalitet, både fordi han selv ikke egentlig deltar, og fordi han flytter fokus fra sak til person. 

Retorikeren Kjell Terje Ringdal er en tilskuer, så å si av yrke. I samarbeid med Aftenposten, ved journalist Kristine Grue Langset, insinuerer han at Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen med vilje har utformet sine to kronikker slik at de skal oppnå flere bestemte effekter hos sine lesere (nettutgaven 17.09.10). De er visstnok ute etter å ”styrke eksisterende fordommer” for etterpå å ”dempe gemyttene”. Den første kronikken er ”en slags alliansebygging.” ”Den andre kronikken er en hvitvasking av den første. Den renser språket for de verste begrepene, og er slik sett mer politisk korrekt og spiselig enn den andre.” ”Den bærer preg av å være en "Det var ikke det jeg mente" - kronikk.” Og den legger et ”retorisk lokk over en putrende halvrasistisk gryte”. 

Slik kan Ringdal og Grue Langset stå trygt og godt på sidelinjen og mistenkeliggjøre kronikørene uten selv å fremme argumenter som vedrører saken. 

Et annet spørsmål er om Ringdal rett i sine mistanker. Bevisbyrden må vel være på den som mistenker, altså ham selv. Har han noen beviser på hvorfor det ikke kan være slik at Tybring-Gjedde og Andersen rett og slett har skrevet en kronikk ut fra deres virkelige oppfatninger om hvordan tilstanden er i landet? Nei, han har ikke engang et argument. 

Jeg tviler igrunn på at kronikørene har tenkt på alt det Ringdal insinuerer at de har. Ser man på hvilke uredelige tolkninger de har blitt utsatt for, så synes jeg deres respons faktisk er naturlig. La meg ta et par eksempler. I den første kronikken skriver de klart og tydelig: ”Det er forskjell på en gradvis og naturlig kulturell utvikling, og en rask politisk styrt kulturell revolusjon.” Likevel, i Aftenposten (27.08.) får Jonas Gahr Støre seg til å skrive at ”Norsk kultur har aldri vært en isolert øy i havet. I århundrer er Norge blitt til i møte med omverdenen, og blitt sterkt av det.” Og tro det eller ei, men nøyaktig det samme gjør Gudmund Hernes i Morgenbladet (nr. 35) hvor han belærer leserne om hvordan norsk kultur allerede har blitt påvirket av utlandet. Et annet eksempel: I den første kronikken står det at konsekvensen av flerkulturen AP vil innføre er at landet vårt rives i filler. Støre påstår imidlertid at kronikørene anklager AP for å rive landet vårt i filler med viten og vilje. 

Støre skriver til og med at Tybring-Gjeddes og Andersens utspill om innvandringen ”ødelegger for debattklimaet”. Jeg våger den påstanden at den som faktisk ødelegger debattklimaet er den som ikke tar andres meninger på alvor.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar