torsdag 21. januar 2010

Venstresidens liberale dilemma

Samfunnsforskerne har lenge beskrevet storbyen som et ganske tolerant sted der enkeltmennesket kan leve ut sine avvik uten at andre folk blander seg inn.

Men de aller færreste ønsker at folk skal kunne gjøre nøyaktig som de vil. De færreste vil tillate rasistiske ytringer i det offentlige rom. Ikke engang bluferdighet har noensinne vært en privatsak i Oslos gater. Hvorvidt grensen går ved utildekket hode eller full frontal nakenhet - det er et gradsspørsmål. Så selv om Audun Lysbakken påstår overfor Aftenposten at sosial kontroll ødelegger mangfoldet, så mener han vel ikke at for eksempel blotting bør tolereres?

Det hele koker egentlig ned til to spørsmål: Hvor liberale skal vi være? Og hva slags type oppførsel skal vi tolerere?

Dette er ikke enkle spørsmål som kan besvares med et par fine prinsipper. De vil alltid være problematiske, blant annet fordi de reflekterer kompleksiteten av innbyggernes divergerende oppfatninger av hva som er greit og hva som er ugreit.

Kompleksiteten, og dermed problemene, øker jo større mangfoldet i befolkningen er. Jeg skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig for venstresiden å innrømme det. Den later som om ”mangfold” er noe udelt positivt. Men når mangfoldet viser seg i praksis, når disse førstegenerasjonsinnvandrerne praktiserer sin annerledeshet, så blir de avskåret som ”bygdedyr” og ”moralpoliti” av venstresiden selv, slik Hadia Tajik gjør i sin kronikk i Aftenposten (12.01.2010).

På samme måte er det selvmotsigende når Lysbakken mener at problemet med sosial kontroll kan løses ved at innvandrerne selv utkjemper en holdningskamp. Skal de bidra til mangfoldet ved å nedkjempe sine egne holdninger?

Her synes jeg Tajik og Lysbakken burde være mer nyansert i forhold til hva mangfold og sosial kontroll innebærer. Hvis de da ikke med ”mangfold” bare tenker på mange rare klær og eksotisk mat, og med ”sosial kontroll” den type inngripen Audun Lysbakken synes er forkastelig.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar