søndag 6. desember 2009

Sartre om frihet - Del 4: - Handlingsfrihet og meningsladende frihet


(Omarbeidet utdrag fra min masteravhandling om Jean-Paul Sartre og problemet med den frie vilje)


3. Handlingsfrihet


It is the act which decides its ends and its motives, and the act is the expression of freedom.(565)

”Handlingsfrihet” kan vi si er når den frie, fra verden distanserte bevissthet, handler målrettet. Handlingen kan riktignok føre til uventede resultater, men da er dette ikke-intensjonale aspekter ved den.(559) Dette betyr ikke at vi vanligvis stiller opp ulike mulige handlingsalternativer. Tvert i mot er vi som regel kastet inn i handlinger uten å stille spørsmål ved dem.(76) Handlingen kan sies å inneholde tre aspekter; mål, motiv og beveggrunn:”

1. Mål: Målet er det man svarer når noen f.eks. spør deg: ”Hva var målet for å sende bilen til verksted?” Svaret kan f.eks. være: ”Å ha en rustfri bil”. Målet må ha karakter av en mangel, det må være noe som skal oppfylles.(560) Målet har dessuten karakteren av et mulig resultat, i form av en modifikasjon av den faktiske situasjonen.(635) Og det mulige resultatet må også ha karakteren av ønskelig.(560) Vi ser her hvordan intetheten spiller inn. I en tett væren-i-seg kan det ikke finnes mulige, ikke-værende, situasjoner. Det er først når man kan overskride den virkelige verden mot en ikke-virkelig verden, at man kan handle.(561) Men hvordan kan denne mulige verden konstitueres som å ha betydningen ønskelig eller manglende? Det kan se ut som om Sartre her tenker på to muligheter: a) Spontan og totalt fri lading (i ”øyeblikket”), og 2) som et ”resultat” av mer fundamentale valg, dvs. et opprinnelig prosjekt. For eksempel kan jeg ha et prosjekt om å bli rik, og dette vil kunne føre til at forestillingen om å rane en bank fremstår som ønskelig, og altså som et mål. Vi velger altså hva vi vil (fundamentalt valg) ville (sekundært valg). (En nærmere beskrivelse av det opprinnelige prosjekt finnes under Den meningsladende frihet.) Den følgende setning illustrerer for øvrig begge disse muligheter:

There is not here an act deprived of motives and causes but rather a spontaneous invention of motives and causes, which placed within the compass of my fundamental choice thereby enriches it. (605, min understr.)


2. Motiv (fr. motif): Motivet er det man svarer når noen f.eks. spør deg: ”Hva var grunnen til at du sendte bilen på verksted?” - og det tenkes på et objektivt faktum.(575) Svaret kan dermed være f.eks. ”Bilen var rusten”. Sartre poengterer her at det er kun i lys av et mål at motivet fremstår som motiv.


3. Beveggrunn (fr. mobile): Beveggrunnen er det man svarer når noen f.eks. spør deg: Hva var årsaken til at du gjorde sendte bilen på verksted?, og det da tenkes på slikt som begjær, følelser, lidenskaper - altså den psykiske tilstand. F.eks. kunne jeg svart ”Jeg synes det er stygt med rustne biler”. Også når det gjelder beveggrunner hevder Sartre at disse kun fremstår som beveggrunner i lys av et mål.

 

Handlingen er fri

Som vi har sagt kan både beveggrunner og motiver bare forstås i lys av et mål. Og måloppstillingen er igjen betinget av ”tilintetgjørelsens frihet” og ”friheten fra determinismen”. Mitt valg av mål kan derfor ikke forklares kausalt. I tillegg finnes det ingen kausalitet mellom disse tre aspektene (målet, motivet eller beveggrunnen) og handlingen. Ingen av disse kan være en handlingens opprinnelige årsak, fordi alle de nevnte momentene, mål, motiv og beveggrunn, er integrerte deler i det vi kaller en handling. Disse tre konstitueres samtidig, og kan ikke skilles fra hverandre.(565) Handlingen er totalt spontan, ingenting kan forårsake den. Den dukker opp av intet i ”øyeblikket”.

Slik jeg forstår Sartre kan vi si at integriteten mellom målet og motivet/beveggrunnene har en parallell til forholdet mellom viljen og lidenskapene. Det er en dagligdags forestilling at en handling kan ha enten lidenskaper eller viljen som årsak. Altså at man noen ganger er forårsaket av lidenskapene mens andre ganger fritt handlende ved bruk av viljen. Når man er det ene eller det andre vil bestemmes av en forutgående indre sjelskamp. Dette avviser Sartre. Man kan ikke dele mennesket i to på en slik måte. Å handle lidenskapelig må derfor være å velge seg som lidenskapelig.(573)

This discussion shows that two solutions and only two are possible: either man is wholly determined (which is inadmissible, especially because a determined consciousness - i.e., a consciousness externally motivated - becomes itself pure exteriority and ceases to be consciousness) or else man is wholly free. (570)

Det er kanskje en selvfølge, men vi kan for sikkerhets skyld føye til at Sartre påpeker at måloppnåelse ikke er en betingelse for at handlingen er fri. 

Thus we shall not say that a prisoner is always free to go out of prison, which would be absurd, nor that he always free to long for release, which would be an irrelevant truism, but that he is always free to try to escape (or get himself liberated); that is, that whatever his condition may be, he can project his escape and learn the value of his project by undertaking som action. (622)

 

Avgrensning av handlingsfriheten

Vi skal til slutt se på hvorfor det er rimelig å adskille handlingsfriheten og den tilintetgjørende frihet. Først kan vi likevel si at handlingsfriheten er betinget av den tilintetgjørende frihet på to måter:

1. For det første på den måten at ingenting utenfra determinerer handlingen min. 

2. For det andre ved at tilintetgjørelsen er en betingelse for målsetningen. Dette skjer i to momenter: Først ved at bevisstheten er en løsrivelse fra verden. Dernest ved at den stiller opp et mål som har en spesiell form for ikke-eksistens, det er infisert med ikke-væren og har karakteren ”mangel”.

In fact as soon as one attributes to consciousness this negative power with respect to the world and itself, as soon as the nihilation forms an integral part of the positing  of an end, we must recognize that the indispensable and fundamental condition of all action is the freedom of the acting being. (563)


Likevel mener jeg det er to grunner for å adskille den tilintetgjørende frihet og handlingsfriheten: 

1. For det første er tilintetgjørelsesprosessen av verden og målbestemmelsesprosessen fenomenologisk sett så atskilte fenomener at jeg synes det er riktig å skille disse bare ut fra dette. Den tilintetgjørende egenskap ved bevisstheten er en negativ, ukontrollert, kontinuerlig tilstand. Det er ikke en aktivitet. Handlingen preges derimot også av en aktiv prosess. Man må aktivt stille opp et mål. Man kan også si at den tilintetgjørende frihet og friheten fra determinismen er frihet fra verden. Handlingsfriheten og (som vi skal se) den meningsladende frihet, er frihet i verden. Dette tilsvarer ganske nøyaktig Sartres beskrivelser av for-seg’ets to typer tilintetgjørelser, nemlig for-seg’ets tilintetgjørelse av verden og seg selv, på den ene siden, og for-seg’ets infisering av verden med intet, på den andre. 

2. For det andre er den tilintetgjørende friheten ansvarliggjørende i hovedsak ved at den er en løsrivelse fra kausal påvirkning og ved at den danner grunnlaget for å sette seg frie mål. Når det gjelder handlingsfriheten vil et viktig poeng være hvordan fantasien og kunnskapen spiller en rolle. For å danne seg et mål krever det en viss oppfatning om verden og en viss evne til å fantasere seg en fremtidig situasjon på bakgrunn av disse oppfatningene. 

But he does not represent his sufferings to himself as unbearable; he adapts himself to them not through resignation but because he lacks the education and reflection necessary for him to conceive of a social state in which these sufferings would not exist. Consequently he does not act.  (561, min understr.)

Det ser altså ut til at man på én måte kan snakke om en graduell frihet når det gjelder handlingsfriheten. Dvs. en frihet og ansvarlighet som økes i takt med evnen til fantasi og besittelse av relevant kunnskap.

 


4. Meningsladende frihet


A particular crag, which manifests a profound resistance if I wish to displace it, will be on the contrary a valuable aid if I want to climb upon it in order to look over the countryside.(620)

”Tilintetgjørelsens frihet” gjorde bevisstheten løsrevet fra verden og ethvert psykisk fenomen. Handlingsfriheten gjorde meg fri til å sette meg, og handle etter, et hvilket som helst mål, uavhengig av min fortid. Disse to friheter utgjør samtidig en betingelse for at verden fremstår som meningsfull. Når jeg ser på en klippe kan jeg f.eks. oppfatte den som en hindring eller jeg kan oppfatte den som et klatremål. Jeg kan enten oppfatte den som noe negativt eller som noe positivt. Den samme klippen kan altså bety forskjellige ting for meg. Og viktigst: I følge Sartre har vi en evne til å bestemme betydningen av verden. Vi kan derfor snakke om en fjerde frihet, den meningsladende frihet. 

Den meningsladende frihet skiller seg fra handlingsfriheten på to måter:

1. Mening/verdi handler normalt om hvordan verden fremstår, den endrer ikke verdens gitthet. Handling derimot, er en inngripen i verden og endrer verdens gitthet.

2. Selv om vi kanskje kan være enige med Sartre i at vi har frihet til å sette hvilke som helst mål, og dermed frie til å forsøke hvilke som helst handlinger, er det vanskeligere å gå med på at vi er frie til å lade verden med hvilken som helst mening. For eksempel: Det er vanskelig å tenke seg at enhver person har evnen til å se på døden som noe kjærkomment. Er ikke en slik begrensning også påvirkende på vår forståelse av menneskers ansvarlighet? Dét vil i så fall synes å stemme overens med vanlig tenkning. F.eks. har vi lettere for å akseptere mennesker som dreper i selvforsvar, enn mennesker som dreper for morro skyld. Hva vil Sartre si til en slik innvedning? Jeg synes Sartre virker temmelig optimistisk. F.eks. hevder han at taleren selv kan bestemme språkets mening:

It has been maintained recently that there is a sort of living order of words, of the dynamic laws of speech, an impersonal life of the logos - in short that speech is a Nature and that to some extent man must obey it in order to make use of it as he does with Nature. But this is because people in considering speech frequently will take speech that is dead (i.e., already spoken) and infuse into it an impersonal life and force, affinities and repulsions all of which in fact has been borrowed from the personal freedom of the for-itself which spoke. People have made of speech a language which speaks all by itself. This is an error which should not be made with regard to speech or any other technique. (662)


Man vil intuitivt kunne være enig med Sartre i at det iallfall finnes et subjektivt aspekt ved språkets mening som man til en viss grad selv kan påvirke. Men finnes det ikke også et meningsaspekt som er mer objektivt og som synes vanskeligere å påvirke? Kan man tillegge en setning som ”Bilen er rød” nøyaktig den mening man ønsker, eller finnes det et mer ubevegelig objektivt aspekt her? (I språkfilosofien skiller man således mellom ”setningsmening” og ”talers mening”.  Et eksempel på en filosof som har blitt ansett som motstander av muligheten for et privat (subjektivt) språk er Wittgenstein.) Etter min personlige mening virker det iallefall rimelig å hevde at selv om man nok kan endre på hvordan verden er ladet med mening, så kan man ikke velge mening på hvilken som helst måte. Dette observeres også av Dagfinn Føllesdal som tolker Sartres frihetsbegrep nettopp slik: 

Returning now to Sartre, I believe that this is what Sartre means when he says that man is always free: Regardless of the physical situation, the external influences we are subjected to, we are always free to constitute reality in several different ways. (Føllesdal1981:395)

Consciousness is always free to constitute the world in a different way, but is not free to constitute it in any way whatsoever. (Føllesdal1981:396)


Vi skal så se på hvorfor den meningsladende frihet må adskilles fra den tilintetgjørende frihet og friheten fra determinismen.  

1. For det første kan friheten til å lade verden med mening åpenbart sees på som uavhengig av friheten fra determinismen når det gjelder hvordan den ansvarliggjør. Harry Frankfurt skriver det på denne måten: 

My conception of freedom of the will appears to be neutral with regard to the problem of determinism. It seems conceivable that it should be causally determined that a person is free to want what he wants to want. If this is conceivable, then it might be causally determined that a person enjoys free will. There is no more than an innocuous appearance of paradox in the proposition that it is determined, ineluctably and by forces beyond their control, that certain people have free wills and that others do not. (Frankfurt1971:182)

 

2. For det andre er den meningsladende frihet og handlingsfriheten snarere en ”evne/makt til ...” enn en ”løsrivelse fra ...”. Det er derfor plausibelt å anta at det er disse to friheter Jopling egentlig refererer til når han, som vi så ovenfor, beskriver friheten som ”an autonomous and creative agency”. 

3. Hvordan vi lader verden med mening, og hvordan vi handler, må sees i sammenheng med det Sartre kaller for ”det opprinnelige prosjekt”. Vi skal komme nærmere innpå dette nedenfor, men vi kan si her at det kan synes å likne svært mye på Frankfurts begrep om 2. ordensønsker. Et 2. ordensønske er et ønske som angår hvordan vi vil ønske å handle. I den grad både den meningsladende frihet og handlingsfriheten er betinget av evnen til å ha et effektivt (et faktisk påvirkende) ”opprinnelig prosjekt”, kan man reise et spørsmål om det ikke er nettopp denne evnen som ansvarliggjør mennesket. Frankfurt hevder nettopp dette: 

A person’s will is free only if he is free to have the will he wants. This means that, with regard to any of his first-order desires, he is free either to make that desire his will or to make some other first-order desire his will instead. Whatever his will, then, the will of the person whose will is free could have been otherwise; he could have done otherwise than to constitute his will as he did. (Frankfurt1971:181)

 

Det opprinnelige prosjekt

Vi sa at mennesket kan stille opp handlingsmål på to måter, både spontant og som et slags resultat av tidligere valg. Det samme ser ut til å gjelde meningslading. Selv om mennesket handler i frihet, og lader verden med mening i frihet, gjør det ikke alltid dette på en helt vilkårlig måte. Hos de fleste mennesker kan man se visse strukturer ved deres valg og hvordan de lader verden med mening. 

This does not mean that I am free to get up or to sit down, to enter or to go out, to flee or to face a danger - if one means by freedom here a pure capricious, unlawful, gratuitous, and incomprehensible contingency. To be sure, each one of my acts, even the most trivial, is entirely free in the sense which we have just defined; but this does not mean that my act can be anything whatsoever or even that it is unforeseeable. (584)

Grunnen til dette er, ifølge Sartre, ikke at vi er determinerte av fysiske eller mentale strukturer, men at vi har utført og utfører spesielt grunnleggende valg - såkalte opprinnelige prosjekter.(588) Man kan si at man til en viss grad velger hva slags menneske man skal være (vel å merke ikke slik ting er). Om handlingen skriver han: 

In the second place it is comprehensible in that the possible under consideration refers to other possibilities, these to still others, and so on to the ultimate possibility which I am. (592)

Slik jeg tolker denne setningen viser den ”ultimate possibility” til det opprinnelige prosjekt. Ut fra min oppfatning motsvarer det opprinnelige prosjekt det man vanligvis kaller ”karakteren”, og utfører på sett og vis dennes oppgaver, men er forskjellig på to måter: 

1. Der karakteren ofte sees på som noe medfødt eller formet av ytre omstendigheter, er det opprinnelige prosjekt valgt. Prosjektet er likevel ikke et overveid valg, men er grunnlaget for all overveielse.(594) (Som David A. Jopling skriver: ”Radical choice functions as the unsupported “bedrock” of a whole complexly interrelated way of being in the world.” (Jopling1992:115)) Prosjektet er derfor totalt uforståelig.(599) Likevel er valget bevisst; vi har en ikke-posisjonell bevissthet om å velge det opprinnelige prosjekt som vi er.(594)  Bevissthet og valg er samme ting (for å tale med Sartre). Sartre virker altså temmelig kryptisk når det gjelder hvordan dette valget kommer i stand. To ting kan vi iallfall si:

a. Det opprinnelige valget er ikke forårsaket av krefter utenfor min kontroll. Det ville i så fall innebære en determinisme.

b. Det opprinnelige valget oppstår heller ikke som en ren tilfeldighet. Dette er sikkert fordi Sartres beskrivelse av det opprinnelige prosjekt følger som et svar på deterministenes anklage om at hvis mennesket ikke er determinert, så er handlingene rene tilfeldigheter.(583, 584) 


2. Der man ofte ser på karakteren som at den determinerer mine valg, kan man ikke si det samme om det opprinnelige prosjekt. Det kommer til uttrykk på to måter:

a. Man har alltid muligheten til å endre det.(598) 

Thus we are perpetually threatened by the nihilation of our actual choice and perpetually threatened with choosing ourselves - and consequently with becoming - other than we are.(598) 

Vi må stadig fornye valget.(617) Det opprinnelige prosjekt kan altså ikke determinere meg.

b. Det opprinnelige prosjekt, selv om det ikke er determinerende, er det trolig likevel påvirkende på de sekundære valg. Det er uklart hvordan Sartre mener at denne påvirkningen er mer presist. Visse steder i VI gjør det mest plausibelt å utelukke noen påvirkning, det er kun en ”forbindelse” som kun gjelder betydningen av summen av de handlinger jeg har gjør og har gjort: 

The same thing is true with regard to the relation between the secondary possibilities and the fundamental possible or the formal totality of my possibles. The meaning of the secondary possible considered  refers always, to be sure, to the total meaning which I am. [...] In short the act of understanding is the interpretation of a factual connection and not the apprehension of a necessity. (604, min understr.)

Men hvis det opprinnelige prosjekt skal kunne forklare hvorfor vi handler strukturert, hvis det skulle være mulig å til en viss grad forutsi handlinger (som vi så at Sartre innrømmet), da det innebære en viss reell påvirkning på de sekundære valg, og ikke bare en betydningssammenheng. Rene betydningssammenhenger kan bare leses av noe avsluttet, de kan ikke predikere nye handlinger. Det er kanskje mulig å tenke seg en slik mellomvei mellom fullstendig fravær av påvirkning og en prosjekts-determinisme. Man kunne tenke seg at det fundamentale prosjekt forårsaket hvordan de sekundære mulighetene fremstod, f.eks. som at de er motiverende eller tiltrekkende, men at disse sekundære mulighetene ikke er determinerende nettopp fordi jeg til enhver tid kan endre det fundamentale prosjekt.

(Jopling anklager Sartre for en ”prosjekts-determinisme”: ”First, it results in a kind of determinism by the fundamental project. Once it is chosen, we are virtually locked into our project, and our voluntary and rationally planned efforts to change its basic structures are futile.” (Jopling1992:127) Men som vi ser strider dette ganske åpenbart mot dette at vi faktisk kan endre det fundamentale prosjekt.)


Litteratur

Jopling, David A. Sartre’s moral psychology, i The Cambridge Companion to Sartre. Cambridge: Cambridge University Press. 1992

Frankfurt, H.  1971. Freedom of the Will and the Concept of a Person, i Free Will. Indianapolis/Cambridge: Hackett Publishing Company, Inc. 1997

Føllesdal, D. Sartre on Freedom, i The Philosophy of Jean-Paul Sartre, Paul Arthur Schlipp (red.).
Illinois: Open Court Publishing Company. 1981.

Sartre, Jean-Paul 1943. Being and Nothingness. New York, London, Toronto, Sydney: Washington Square Press, 1992. (Overs. Hazel E. Barnes)

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar