onsdag 16. desember 2009

Sartre om frihet - Del 4: Følelsenes frihet og moralsk frihet


(Omarbeidet utdrag fra min masteravhandling om Jean-Paul Sartre og problemet med den frie vilje)


5. Følelsenes frihet


Sartre hevder også at vi er frie overfor våre følelser; vi velger våre følelser.
Vi kan snakke om tre ulike begrunnelser: 

1. For det første hevder Sartre at følelser ikke er annet enn ”... the meaning of this dull look with which I view the world, of my bowed shoulders, of my lowered head, of the listleness in my whole body.”(104) Følelsen av tristhet er altså ikke annet enn en kroppslig atferd, og derfor en handling som andre villete kroppshandlinger.

But at the very moment when I adopt each of these attitudes, do I not know that I shall not be able to hold on to it? Let a stranger suddenly appear and I will lift up my head, I will assume a lively cheerfulness. What will remain of my sadness except that I obligingly promise it an appointment for later after the departure of the visitor? (104)

Man kan altså ikke være sørgmodig samtidig som man har en kvikk kroppsholdning...


2. Siden den ovenfornevnte beskrivelse finnes i sammenheng med vond tro og i forbindelse med menneskets mangel på identitet med seg selv, kan man også kanskje se på følelsenes frihet som et resultat av den løsrivende frihet. Følelser er også utenfor meg, og dermed også ikke betingende på meg. Jeg frigjør meg hele tiden fra meg selv. Den triste personen jeg var i sted, kan ikke bestemme at jeg skal være trist nå.

There is no inertia in consciousness. If I make myself sad, it is because I am not sad - the being of the sadness escapes me by and in the very act by which I affect myself with it. (104)

 

3. For det tredje mener jeg det er rimelig å tolke Sartre dithen at følelser er knyttet til måter vi erfarer verden på, og derfor, som verdiene, forbundet med de prosjekter vi hele tiden overskrider mot. En tristhetsfølelse kan for eksempel kommer av landeveiens forferdelige lengde. Men dette er igjen betinget av et prosjekt om å komme meg fort frem til målet. Hvis jeg endrer prosjektet, for eksempel til et prosjekt om å få god kondisjon, vil landeveiens lengde ikke resultere i tristhet. Følelser, fordi de oppstår ut fra verdens betydning for meg (som altså er kontrollerbar), er dermed valgte.(595)

 

Jeg skiller mellom disse tre begrunnelsene for følelsenes frihet fordi man ser at de intuitivt er helt uavhengige av hverandre. Den siste begrunnelsen virker f.eks. plausibel nok, mens jeg tror de fleste vil ha problemer med å akseptere de to andre. Er følelsene mine bare en kroppslig væremåte? Dette virker som en uakseptabel behavioristisk forestilling. Heller ikke den andre årsaken, at jeg hele tiden kan flykte fra den jeg var, virker plausibel. Kan en mann som sitter og gråter fordi han nettopp har mistet sin sønn, i det neste øyeblikket løsrive seg fra tristheten og være glad som en lerke? Vil det ikke i det minste være en form for treghet her? Men i så fall vil det være vanskelig å hevde at det ikke er et påvirkningsforhold mellom den jeg var og den jeg er, noe Sartre vanskelig kan godta. 

 

6. Moralsk frihet


Moralsk frihet vil for Sartre si at ingen moralske verdier gir seg selv. Vi så at mennesket hadde en ”meningsladende frihet”. På samme måte kan det også velge sine moralske verdier, noe som igjen avsløres ved den etiske angst.(76) Moralske verdier er altså ikke objektive på den måten at de er uforanderlige.

Grunnen til at vi behandler den moralske friheten som en egen frihet, selv om den i utgangspunktet er aspekt ved den meningsladende frihet, er at det er et aspekt ved fenomenet moral som gjør moralske verdier spesielle. Saken er at mange tenker om moralske verdier som rent objektive på en slik måte at det moralsk riktige er riktig totalt uavhengig av hva mennesker faktisk skulle mene. Å holde f.eks. sport for å være verdifullt kan godt være objektivt, i den forstand at alle tilfeldigvis faktisk mener det uten å kunne endre på det (én gang sportsidiot, alltid sportsidiot). Men man kunne likevel tenke seg at noen var uenige, hvilket ville ødelegge den intersubjektive objektiviteten. Moralske verdier, på den andre side, er så og si skrevet et sted der ute, i naturen eller universet, i himmelen, eller et sted der inne i mennesket selv. Poenget er at de er uavhengige av alle de partikulære moralske meninger som finnes. En slik oppfatning kan vi i nyere tid finne hos den såkalte Cornellskolen.(Klemens2003:459)

Sartre går imot begge former for objektivitet om moralske verdier, både uforanderlighet og uavhengighet:


1. For det første angriper han idéen om at moralske verdier er stivnete, der ute i verden, og altså umulig å endre.

Anguish is opposed to the mind of the serious man who apprehends values in terms of the world and who resides in the reassuring, materialistic substantiation of values. (78)

På samme måte som med vanlige verdier/mening, dannes også de moralske verdiene i lys av et mål. Dermed kan vi ikke f.eks. si at et menneske har verdi i seg selv. Derimot kan vi skjenke det verdi ved å velge et prosjekt om å behandle mennesker respektfullt.


2. For det andre benekter Sartre, iallfall implisitt, at moralen er uavhengig av våre faktiske moralske meninger. Jeg kan pr. definisjon ikke handle umoralsk hvis jeg handler i tråd med min egen moralske verdiskala.

I det lille skriftet Eksistensialisme er Humanisme  skriver Sartre:

Å velge å være det ene eller det andre er samtidig å hevde verdien av det vi velger, for vi kan aldri velge det onde. Det vi velger, er alltid det gode, og intet kan være godt for oss uten å være det for alle. (Sartre1946:12)

Han beskylder dessuten en etisk teori som forkaster Gud men likevel beholder idéen om objektive verdier. Slike teoretikere hevder at vi må "...gjøre et lite arbeid som setter oss i stand til å vise at disse verdiene likevel eksisterer, innskrevet i en tenkt himmel, selv om Gud for øvrig ikke eksisterer.
(Sartre1946:15) Og i VI skriver han:

On the contrary, it [verdien] can be revealed only to an active freedom which makes it exist as value by the sole fact of recognizing it as such. It follows that my freedom is the unique foundation of values and that nothing, absolutely nothing, justifies me in adopting this or that particular value, this or that particular scale of values. (76)

Dermed må vi kunne trekke den konklusjonen at det ikke kan finnes noen handling som moralsk sett er objektivt mer riktig enn andre. Det er dermed plausibelt å kalle Sartre moralsk relativist eller iallfall subjektivist. Liknende meta-etiske oppfatninger kan man finne hos nyere filosofer som John McDowell og David Wiggins. McDowell benekter ikke at moralske verdier eksisterer (han er altså realist), men de er subjektive på den måten at hvis f.eks. to kulturer har ulike grunnoppfatninger av om en handling er rett eller gal, så finnes det ingen felles verdiskala å henvise til for å oppnå en objektiv løsning.(Klemens2003:456)

Men nå vil mange kunne være enige med Sartre i at mange verdier og oppfatninger om verden er bevegelige og påvirkelige av våre valg. Likevel, vil noen mene, vil det kunne finnes visse spesielle verdier som ikke lar seg endre på, som er totalt uavhengige av våre valg, nemlig de grunnleggende moralske. Sartre svarer ikke på en slik innvending i VI, han bruker bare de samme argumenter som for den generelle meningsladende frihet. I Eksistensialisme er Humanisme, derimot, avslører han at den moralske frihet også er betinget av at Gud ikke eksisterer:

Eksistensialismen mener derimot at det er meget kjedelig at Gud ikke eksisterer, for med ham forsvinner enhver mulighet for å finne noen verdier i en tenkt himmel. Det kan ikke lenger finnes noe a priori godt, fordi det ikke finnes noen uendelig og fullkommen bevissthet til å tenke det. Det står ikke skrevet noe sted at det gode eksisterer, at man må være ærlig, at man ikke må lyve, fordi vi nettopp lever på et plan hvor det bare finnes mennesker. (Sartre1946:16)

Sitatet viser at Sartre, iallfall i dette skriftet, anerkjenner at slike moralske verdier har en annen status enn vanlige verdier og betydninger i verden, nemlig ved at de logisk ville kunne eksistere objektivt på tross av den meningsladende frihet.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar