torsdag 12. november 2009

Sartre om frihet - Del 1: Metoden i Væren og intet

(Omarbeidet utdrag fra min masteravhandling om Jean-Paul Sartre og problemet med den frie vilje)


Væren og Intet, Et fenomenologisk essay om ontologi (VI) er et svært vanskelig verk. Det er vel flere årsaker til dette, men i hovedsak dreier det som om mangel på struktur, samt et oppstyltet og uklart språk. Jeg har av hensyn til arbeidsmengde måttet velge mellom to fremgangsmåter: Enten 1) å legge vekt på ”den riktige tolkningen av Sartre”, eller 2) å legge vekt på å komme frem til en tolkning som er interessant å vurdere. Da hensikten min er å forsøke å finne grunnlag for en vurdering av Sartres argumenter mot determinismen, og for å få en forståelse av hvordan Sartres menneske kan sies å være fritt og ansvarlig, har jeg fokusert på denne siste fremgangsmåten. Det er min oppfatning, etter å ha arbeidet med verket, at en slik tolkningsnøkkel betyr en svært velvillig lesning. Jeg mener nemlig at en kritisk tolkning av VI, i den ene hensikt å finne Sartres egen intensjon, vil fremvise en stor grad av inkonsistens og andre problemer - faktisk i så stor grad at VI blir relativt uinteressant for en filosofisk leser. 

Når jeg derfor, som vi skal se, har kommet frem til at Sartre opererer med seks ulike ”friheter”, på tross av at han kun snakker om menneskets frihet i entall, er dette et kompromiss mellom to faktorer:

 1.      For det første er det seks frihetsaspekter som, etter min mening, hver for seg krever en selvstendig begrunnelse, og som på hver sin måte betegner klart forskjellige sider ved mennesket. Dette mener jeg styrker mitt valg om å betegne frihetsaspektene som ulike friheter (man kunne kanskje også sagt frihets-måter).

 2.     Likevel, Sartre uttaler ikke eksplisitt at det er snakk om flere friheter. Heller ikke at frihetene eller frihetsaspektene hver for seg krever en selvstendig begrunnelse. Dessuten sammenlikner han dem aldri; vi får ikke vite hvilke av frihetene som veier tyngst for at mennesket kan sies å være fritt og ansvarlig. En av grunnene til dette kan være at Sartre på sett og vis ikke behandler frihet ut fra et moralsk anliggende, men som et ontologisk aspekt. Men dette kan etter min mening ikke forklare hele grunnen til denne rotete suppen av frihetsaspekter vi finner i VI. For å være ærlig tror jeg det i stedet handler om en mangel på overblikk fra Sartres side.

Min oppdeling mellom seks friheter må derfor sies å være problematisk i forhold til Sartres intensjoner. Men når jeg har som mål å fremstille en fortolkning som vil være interessant å vurdere, filosofisk sett, har jeg altså latt pkt. 1 telle mest. 

La meg først begynne med noen innledende bemerkninger om VI for å forsøke å få på plass noen av de viktigste elementer ved Sartres metode og ved ontologien generelt, for dermed å plassere frihetsproblematikken i den rette kontekst.

  

Sartres metode/perspektiv

Væren og Intets undertittel opplyser oss om at det er snakk om en fenomenologisk ontologi. Hva er fenomenologi?

 

Husserls fenomenologi

Edmund Husserl (1859-1938) er blitt kalt fenomenologiens far og det er ingen tvil om at Sartre er blitt inspirert av hans tenkning. Det kan derfor være oppklarende å kort sammenlikne Husserls fenomenologi med Sartres.

Husserls intensjon med fenomenologien var å skape en første-vitenskap hvorpå all annen kunnskap må hvile. Følgende to hovedpunkter skal nevnes:

 1.       Fenomenologien skulle i utgangspunktet dreie seg om innsikter som er intuitivt sanne og ubetvilelige. Dermed er den empiriske vitenskapen utelukket som perspektiv for undersøkelser, fordi erfaring jo ikke er ufeilbarlig. Videre innebærer dette kravet at man bl.a. gjennomfører en transcendental reduksjon, dvs. at man studerer bevissthetens opplevelser som opplevelser, og avstår fra å dømme om sannhetsverdien til hva de ”påstår” om den faktiske verden. Spørsmålet om eksistens er satt i parentes, vi studerer ikke virkelige objekter, men objekt-fenomener. All fenomenologi er derfor i en viss forstand introspeksjon (Husserl sammenlikner selv denne transcendentale reduksjon med Descartes metodiske tvil). Det er lett å se at fenomenologien dermed kan sees på som et fundament for den empiriske vitenskapen, for all vitenskap må til syvende og sist basere seg på våre opplevelser.

Den transcendentale reduksjon har også som konsekvens at den ikke tar stilling til andre menneskers eksistens. Andre menneskers opplevelser har vi ikke tilgang til på en intuitiv sikker måte.


 2.       Videre er fenomenologien opptatt av essens, dvs. i motsetning til partikulære fenomener. Ved en spesiell intuisjon (Wesenschau) kan fenomenologen trekke ut det som må være tilstede for at et fenomen er det fenomenet det er. Dette betyr også at fenomenologien er en transcendental disiplin, og typiske temaer er slike som tidsopplevelse, romopplevelse, meningsopplevelse, kausalitetsopplevelse, objektivitetsopplevelse osv. Man kan vel også si at de essensene Husserl var spesielt opptatt av var dem som gjelder for menneskelig erfaring generelt, dvs. de mest grunnleggende.


u

Et av problemene ved VI er at Sartre ikke er spesielt nøye med å informere om hva han legger i begrepet fenomenologi. På hvilken måte stiller han seg overfor Husserls krav om ubetvilelige sannheter, om den transcendentale epoche osv.? Får dette konsekvenser for forståelsen av VI?

Til dette siste spørsmål vil jeg svare et klart ja. Som vi vil se, skaper denne usikkerheten rundt metoden tvil om hvordan man skal forstå Sartres frihetstenkning, og da spesielt kritikken av determinismen. Det er derfor viktig iallfall å forsøke å klargjøre noen punkter om Sartres metode eller (kanskje kan vi også si) stil.

 

Likheter mellom Husserl og Sartre

Sartres fenomenologi likner på Husserls på følgende måter:

 1.        For det første er ”fenomenet” absolutt indikativt om seg selv - det skjuler ikke noe.

It does not point over its shoulder to a true being which would be, for it, absolute. What it is, it is absolutely, for it reveals itself as it is. The phenomenon can be studied and described as such, for it is absolutely indicative of itself” (4)

Sartres studieobjekt er dermed ikke en skjult væren, slik som Kants das Ding an Sich, eller empiristenes fysiske virkelighet til forskjell fra de sansedata vi observerer direkte.

Being will be disclosed to us by some kind of immediate access - boredom, nausea, etc., and ontology will be the description of the phenomenon of being as it manifests itself; that is, without intermediary. (7)

 

2.       For det andre, som vi også ser av dette sitatet, handler VI i stor grad om beskrivelser av nettopp fenomener.

Sartre er altså enig med Husserl i at filosofien bør ta utgangspunkt i det kartesianske cogito. Som han skriver i Eksistensialisme er Humanisme:

Det kan ikke finnes noe annen sannhet som utgangspunkt enn denne: Jeg tenker, altså er jeg. Det er bevissthetens absolutte sannhet idet den blir klar over seg selv. Enhver teori som griper mennesket utenfor det moment hvor det griper sin egen bevissthet, er for det første en teori som undertrykker sannheten, for utenfor dette cartesianske cogito er alle gjenstander bare sannsynlige, og en sannsynlighetslære som ikke knytter seg til en sannhet, styrter sammen til intet. (Sartre1946:27)

 

3.       For det tredje virker det som om Sartre har fokuset på beskrivelser han mener er intuitive og så og si ubetvilelig sanne. Vi finner iallfall få hypoteser. Dette kommer nok også til uttrykk i VIs stil; Sartre antar ikke, han fastslår.

 

4.       For det fjerde argumenterer Sartre i stor grad transcendentalt. Han holder frem et kjent fenomen, f.eks. temporalitet, og spør: ”Hva er betingelsene for at temporalitet er mulig?”.

 

5.       Til slutt kan vi si at Sartre forsøker å finne strukturer eller grunnleggende fenomener ved opplevelsene. Liksom Husserl, analyserer han ulike partikulære opplevelser for å trekke mer generelle konklusjoner. ”Hva kan dette fenomenet fortelle om essensielle strukturer ved mennesket?”

  

Forskjeller mellom Husserl og Sartre.

Samtidig som Sartres fenomenologi på flere punkter likner Husserls, finner vi også noen avgjørende forskjeller:

 1.        Det viktigste skillet mellom Sartre og Husserl er at Sartre ikke gjennomfører den transcendentale reduksjon, og er i det hele tatt kritisk til denne. Husserl befinner seg fremdeles innenfor cogitoets (bevissthetens) sfære. For Husserl er fenomenets eksistens kun bestemt av at det er til syne for bevisstheten. Vi kan si at Husserls er en metodologisk idealist. Sartre, derimot, vil ikke ha noe av en slik idealisme:

Why not push the idea to its limit and say that the being of the appearance is its appearing? This is simply a way of choosing new words to clothe the old “Esse est percipi” of Berkeley. And it is in fact just what Husserl and his followers are doing when, after having effected the phenomenological reduction, the treat the noema as unreal and declare that its esse is percipi. (9:32, se også 119)

Sartre vil riktignok beskrive væren slik den kommer til syne direkte (som vi så ovenfor). Men denne intensjonen om å beskrive væren slik den kommer til syne, er ikke først og fremst et metodisk prinsipp for å oppnå en spesielt sikker beskrivelse, slik som hos Husserl, men et resultat av at han mener at væren faktisk kommer til syne direkte. Dermed går Sartre rett i strupen på Idealisme-realisme-kontroversen. Sartre er ikke ute etter fenomenet som fenomen, men dets væren, dvs. dets fundament.

For Sartre er altså ikke fenomenologien en metode for å undersøke bevisstheten, men en fremgangsmåte for å undersøke verden. Et fenomen, er for Sartre, den rette betegnelsen for ”det som viser seg fullstendig, uten å skjule noe”. Men der Husserl nok ville sagt: ”La oss gi blaffen i hvordan ting egentlig her, og heller studere tingene slik de gir seg ut for å være”, så sier Sartre: ”Tingene er faktisk slik de gir seg ut for å være”. Husserls påstand er metodologisk, Sartres er ontologisk og epistemologisk.

  Faktisk argumenterer Sartre for at det er bevissthetens intensjonalitet (det at bevisstheten alltid er rettet mot noe) som gjør den transcendentale reduksjonen umulig. Vi er kastet ut i en verden, ikke ut i et transcendentalt felt av bevissthets-fenomener. Dette må likevel ikke forståes slik at Sartre impliserer at mennesket aldri kan ta feil om verden. Med hensyn til de partikulære opplevelsene av verden vil det trolig alltid være et element av sannsynlighet til stede (342). Vi må derfor være forsiktige med hvilke konsekvenser vi trekker. Generelt kan vi kanskje si at forskjellen til Husserl ikke er en generell metodisk forskjell, men visse bestemte konkrete forskjeller. Til gjengjeld er disse konkrete forskjellene av fundamental karakter. Det er åpenbart at Sartre og Husserl skiller lag allerede i starten, når de er uenige om hva man skal forstå med begrepet "fenomen".


 2.       På liknende vis avslører diskusjonen av det klassiske solipsismeproblemet Sartres ulikhet med Husserl. Sartre angriper det han anser som Husserls løsning på problemet. Men Husserl, som vi kan kalle metodologisk solipsist, er ikke er ute etter å motbevise solipsismen. William R. Schroeder skriver:

The first problem is that Sartre views Husserl as presenting a refutation of solipsism. This construal is problematic in a number of ways. Husserl is not trying to provide evidence that demonstrates the falsity of a doctrine; he is not providing an argument in the usual sense at all; consequently, his project is wrongly conceived if viewed as a refutation. (Schroeder1984:35)

Sartre feiltolker Husserl, og gir seg dessuten i kast med det tradisjonelle spørsmålet om andre menneskers eksistens, og forsøker å vise at solipsismen er feilslått.


3.      Likevel er dette et problematisk punkt. Noen beskrivelser er nok intuitive og så og si utvilsomme, men en lesning av VI avslører at dette gjelder langt fra alt. VI er,  iallefall tilsynelatende, i stor grad et deduktivt system, og må som sådan sies å være sårbart for feilslutninger. Det er dessuten ikke alltid lett å se hva Sartre regner for en intuitiv beskrivelse og hva som regnes for en slutning. Dermed kan vi si at Sartres påstander stort sett er a priori - de er ikke ment å kunne testes ut fra empiri. Men de er ikke nødvendigvis ubetvilelige.

Her kunne Sartre sagt at alt han skrev var ubetvilelig sikkert, slik at hvis leseren var uenig, så hadde han trolig ikke forstått det han hadde lest. Men Sartre gjør ikke dette, og har ingen slik beskrivelse av metoden. Vi må derfor ha dette usikkerhetsaspektet i mente når vi vurderer VI. Som vi sa innledningsvis, er det derfor viktig å se på de ulike påstandene i VI slik de fremstår i den nærere kontekst, og ikke legge altfor stor vekt på at de skal forstås fenomenologisk eller som ubetvilelige.

 

 Oppsummering 

Vi kan oppsummere disse refleksjoner over metoden med å si at Sartres filosofi kanskje kan kalles en fenomenologi i den forstand at han hovedsaklig tar utgangspunket i hvordan virkeligheten oppleves. Men alt tatt i betraktning er det vanskelig å se hvordan den som sådan skiller seg avgjørende fra f.eks. Descartes eller Kants filosofiske utgangspunkt, som begge forsøker å avgjøre tilsynekomstenes status, eller finne tilsynekomstenes fundament. Sartres fenomenologi er derfor etter min mening vanskelig å sammenlikne med Husserls på en klar og oversiktelig måte, delvis fordi det virkelig særegne ved Husserls fenomenologi er nettopp den transcendentale reduksjon. Schroeder skriver da også at Sartre forvirres ved å sammenblande fenomenologien som en undersøkelse av mening (dvs. av fenomener i Husserls betydning) og en undersøkelse av væren:

Sartre easily falls prey to this confusion because he advocates doing phenomenological investigation without adopting the transcendental standpoint; hence whenever Husserl would seek “dependencies of sense,” Sartre, in his own work, would seek “ontological dependencies.” (Schroeder1984:36)

  

Litteratur

Sartre, Jean-Paul 1943. Being and Nothingness. New York, London, Toronto, Sydney: Washington Square Press,1992. (Overs. Hazel E. Barnes)

1946. Eksistensialisme er Humanisme. Oslo: J. W. Cappelens forlag A/S.1993.

Scroeder, W. R. 1984. Sartre and his Predecessors. London, Boston, Melbourn and Henley: Routledge & Kegan Paul.

10 kommentarer:

  1. Akkurat fått pløyd gjennom dette lettleselige og morsomme stoffet. Interessant lesning for meg som har tyfus, og ikke kan gå så mye ut blant folk. Da er det morsomt å sitte hjemme å lese slike blogginnlegg samtidig som jeg løser hjemmets siste kryssord.

    SvarSlett
  2. Ja jeg forstår din vanskeolige situasjon. Jeg setter umåtelig stor pris på d in tilbake melding. Takk

    SvarSlett
  3. Skulle bare mangle. Her sitter jeg blå i fjeset med veske i begge lungene. Det eneste gleden jeg har i livet er å lese din blogg. Skjønner ikke alt du skriver men da tenker jeg bare på gymlæren som ei gang sa til meg: Du er kanskje ikke den med størst forutsetninger der jeg hostet og haltet med gjennom den irriterende løpetesten, men du gir deg ikke om ikke alt er lett sa han.

    SvarSlett
  4. Fantastisk innlegg :) Skal snart ha en eksamen i samme emnet selv, jeg. Skulle likt å lese hele oppgaven din.
    Lurer litt på hva du tenker rundt dette med seks ulike typer frihet? :)

    - Irene

    SvarSlett
  5. hei Irene. Tenkte å legge ut resten av oppgaven etterhvert. men har så mye å gjøre, så kan ta litt tid

    SvarSlett
  6. Hei! Tenkte jeg kanskje skulle nevne denne posten på Salongen. Men gjenspeiler dette hele oppgaven din, eller bare deler av den?

    Til info: Salongen er et nytt norsk nettsted for filosofi og idéhistorie. Håper du stikker innom og registrerer deg. :)

    SvarSlett
  7. Hei! Dette er bare begynnelsen på oppgaven, ca. 1/4. Okey, aldri hørt om den :)

    SvarSlett
  8. Ganske bryskt å beskylde Sartre for manglende overblikk! \m/

    SvarSlett