mandag 7. september 2009

Vi trenger en verdensmakt

(Kronikk refusert av Aftenposten)

Atomtrusselen og klimaproblemet er to globale trusler som bare er begynnelsen på en ny problemfylt global virkelighet. Trolig kan verken disse eller seinere problemer av samme dimensjoner løses uten en overnasjonal myndighet med reell makt. 


La meg begynne med å peke på et fenomen som har gjort seg gjeldende når konkrete løsningsforslag har blitt fremsatt med hensyn til trusselen fra kjernevåpen og klimaproblemet. Fenomenet er som følger: Ingen nasjoner har spesielt lyst til å være strengere med seg selv enn det de andre nasjonene er. Derfor blir man avhengige av multilaterale avtaler, om f.eks. nedrustning og utslippsreduksjon. Men enkeltnasjoner vil alltid være uenige om hva som er en rettferdig fordeling av ytelsene, hvilket igjen betyr at det skal mye til for at man vil komme frem til fungerende avtaler.

I tillegg vil de konkrete truslene kunne ha ulike egenskaper som forsterker vanskelighetene med å få alle nasjonene med på felles løsningstiltak. F.eks. ved at den aktuelle trusselen ikke ansees som spesielt farlig i umiddelbar fremtid, samtidig som trusselen ikke manifesterer seg med full styrke før tiltak uansett kommer for seint, noe som gjelder klimaproblemet. Eller, når trusselen ikke ansees som tilstrekkelig farlig for enkelte av nasjonene, hvilket gjelder atomtrusselen. Selv om altså alle nasjoner til syvende og sist vil tape på å la problemene forbli ubehandlet, så vil ujevnheter m.h.t. den umiddelbare trusselen for de enkelte nasjoner kunne forårsake at nasjonene vegrer seg for forpliktende avtaler, eller for overholdelse av slike.

Det er bare én reell strategi for å få alle nasjonene med: pisk. Men pisk i form av økonomiske sanksjoner og trusler om voldsmakt fra enkeltstater eller koalisjoner, som er aktuelt i dag, er imidlertid beheftet med alvorlige svakheter. Jeg vil nevne: trege beslutningsprosesser, mangel på moralsk og juridisk legitimitet, store praktiske utfordringer (deriblant militære), samt nasjonale kompliserende særinteresser. Våre erfaringer med atomtrusselen og klimaproblemene forteller meg derfor, at hvis vi ikke får i stand nye måter på å håndtere problemer av samme globale omfang, så vil vi i fremtiden være ute av stand til å løse nye og kanskje enda mer alvorlige problemer. Jeg påstår de vil komme. Til støtte for den påstanden legger jeg følgende resonnement:

Verdensproblemene som vi allerede står overfor, samt de som vil dukke opp med tiden, skyldes flere faktorer, men de to mest interessante i denne sammenhengen er egoisme og teknologi. Menneskets egoisme (i en litt vid betydning) er skyld i problemene med å få i stand enighet om felles tiltak, og kan forøvrig gjenfinnes på alle plan i samfunnet. Historien har vist at egoismen er temmelig konstant. (Derfor er den moralismen som klimadebatten har vært preget av til nå, til svært liten nytte.) 

Den andre faktoren skyldes en evolusjonsprosess, nemlig evolusjon av idéer, kunnskap og teknologi. Denne evolusjonen katalyseres av markedskreftene, samt nasjonenes skrekk for å bli teknologisk og økonomisk akterutseilt, og er sannsynligvis ikke mulig å stoppe uten ved en katastrofe av ukjent art, hvilket betyr at vi må legge også den til grunn som en konstant. Teknologien er skummel fordi den kan sette mennesket i stand til å påføre sine omgivelser dramatiske forandringer, noen på kort tid, noen uventede, og ikke alle til det bedre. Den er, som vi smertelig har fått erfare, et tveegget sverd. 

Siden den teknologiske utviklingen med dagens verdensorden er en ustoppelig evolusjonsprosess, og siden mennesket i sin natur er egoistisk, så vil teknologien stadig være en kilde til nye og for oss i dag ukjente utfordringer. Til nå har det først og fremst dreid seg om kjernekraft og ulike former for forbrenning av fossilt brensel, men det skal ikke mye fantasi til for å innse at det ikke finnes noen garanti for at fremtidens trusler kan løses med mer teknologi (tilsvarende miljøvennlige biler eller enda flere raketter) eller uforpliktende multilaterale avtaler, fremforhandlet etter årevis med hestehandel og tautrekking. 

Følgende konklusjon er dramatisk, men etter min mening uunngåelig: Teknologien og dens produkter må kontrolleres av en overlegen makt som handler med hele menneskehetens- eller i det minste flertallets beste som motivasjon. Jeg snakker da om overnasjonale, demokratisk valgte myndigheter, som kan reagere raskt og med tilstrekkelige virkemidler, deriblant voldsmakt. En slik makt bør nok også kunne iverksette preventive tiltak, bl.a. ved å styre eller kanskje til og med bremse den teknologiske utviklingshastigheten.

Det første problemet som melder seg er hvordan man skal kunne få nasjoner som allerede i dag ikke spiller på lag med verdenssamfunnet, til å avgi makt til en overnasjonal myndighet. Her er det åpenbart enorme hindringer som må overvinnes, f.eks. kulturelle, religiøse, økonomiske og militære. Det som imidlertid gir grunn til en viss optimisme er at den rasjonaliteten som ligger til grunn for all demokratisk organisering med en ledelse som kontrollerer voldsmakten, også gjelder på det globale planet. Jeg tenker her spesielt på prinsippet om at så lenge en øverste ledelse med makt kan sørge for at alle undersåtter ofrer relativt sett like mye, så vil undersåttene anse offeret som rettferdig, og derfor akseptabelt. ”Jeg kan tillate en lavere vekst i materiell velstand så lenge nabo Jensen må finne seg i det samme.” I tillegg må man selvsagt medregne de flestes menneskers ønske om menneskehetens overlevelse.

En verdensmakt er selvsagt ikke en problemfri affære, og den vil på ingen måte være løsningen på alle utfordringer. Men det er på høy tid å begynne å ta inn over oss at verden faktisk forandrer seg. Den stadig raskere teknologiske utviklingen må besvares med relevante politiske tiltak og reformer. 

Vi må derfor slutte med den verdiløse moralismen som har preget miljødebatten så lenge, og i stedet handle på bakgrunn av faktisk kunnskap om mennesket, dets tilbøyeligheter og evner. Første steg er å ta spørsmålet om en verdensmakt opp til debatt. Kanskje kan man bruke FN som et springbrett, kanskje må vi skape noe nytt fra bunnen. Det vil uansett måtte innebære en ny og dristig politisk tenkning.

3 kommentarer:

  1. Mener Norge ved hjelp av samene i de nordiske land skal gripe inn ovenfor de to miljøsvina USA OG JAPAN. I disse to landene fiser jo innbyggerne mer enn nødvendig bare for å gi litt ekstra co2 til atmosfæren. Vi bør snarest gripe inn med makt. Bomb de eller ikke gidd å kjøp coca cola. Takk.

    SvarSlett
  2. Nei her er det bare å gi opp. Hvorfor gidder ingen å engasjere seg? Latsabba er det dere er. Gøyere å lese Donald? ja godt mulig, men her kan dere være med å forme samfunnslivet. Eller skal jeg være ærlig så se på dette som stortingsvalget. En plikt for en god borger. Engasjer dere her eller i fagbevegelsen. jepp.

    SvarSlett
  3. Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

    SvarSlett