lørdag 11. juli 2009

Var Gud inkarnert i Jesus? Del 2

Logiske problemer
Oppstår det en logisk selvmotsigelse når man hevder at noe kan være både Gud og menneske? Dette er en vanlig innvending mot inkarnasjonsdogmet, som kan utkrystalliseres på i alle fall to måter:

1. Gud og menneske er så vesensforskjellige størrelser at de ikke logisk kan forenes i én og samme person. Underforstått: Begrepene Gud og menneske utelukker hverandre.
2. En og samme person kan ikke ha to naturer. Underforstått: Begrepet person utelukker to naturer.

Av hensyn til arbeidsmengde skal vi begrense oss å se nærmere på to mulige modeller som Thomas V. Morris presenterer et kapittel om inkarnasjonen i boken Our Idea of God
(Morris1991):


Den kenotisk kristologiske modellen  
I følge den kenotiske modellen kunne Jesus være både menneske og Gud fordi Gud midlertidig gav avkall på noen av de guddommelige egenskapene. For kenotisk kristologi trenger altså ikke guddommelighet å innebære f.eks. allmakt, såfremt guden har frivillig gitt avkall på dette. Bibelsk støtte for dette synet kan bl.a. finnes i Fil 2.

Fil 2:6-7: Han var i Guds skikkelse
  og så det ikke som et rov
  å være Gud lik,
   
  7 men ga avkall på sitt eget,
  tok på seg tjenerskikkelse
  og ble mennesker lik.

Og Mark 13 ser ut til å implisere at Jesus ikke var allvitende:

Mark 13:32: Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen, heller ikke Sønnen, bare Far.

Morris synes likevel denne modellen virker svært ad hoc, samtidig som han peker på at den går i mot Athanasius teologi. (Athanasius 293-373. Kirkefader sentral i utformingen av kristologien, bl.a. ved deltakelse i striden mot Arius, og som forsvarer av Kristus og Faderens identiske substans ved kirkemøtet i Nikea.) Det er også mystisk hvordan Gud kan gi avkall på f.eks. allmakten for en viss tid (selv om mystikk nok vanskelig kan unngås i denne typen diskusjoner).

Til forsvar for modellen kan man kritisere en tilsynelatende vanlig tendens til å gjøre selve fullkommenheten til vesensforskjellen mellom Gud og menneske. (Det vesentlige ved noe, er de egenskapene noe må ha for å være det det er. For eksempel: Det er vesentlig ved et hjul at det rundt. Hvis det ikke var rundt, ville det heller ikke være et hjul.) Men dette kan problematiseres. For det første er ikke bibelen selv spesielt opptatt av å beskrive Guds fullkommenheter. Flere (f.eks. Markion) har da også pekt på trekk ved GTs Gud som ikke ser ut til å støtte opp om fullkommenhetsdogmet (Gud angrer, er sjalu, er sint..osv.). Grekernes guder, f.eks. var ofte svært begrensede på mange måter, uten at dette gikk utover deres status som guder. Snarere var det vel slektsforholdene som avgjorde hvorvidt noe var gud eller menneske. Man kunne da tenke seg at dette også gjaldt Jesus: sann Gud født av Faderen, og sant menneske født av Maria.

Etter min mening viser dette oss at det vesentlige ved Gud ikke trenger å være hans fullkommenhet, selv om han faktisk normalt er det. Dette åpner igjen opp for mulige løsninger på hvordan Jesus kunne være både menneske og Gud.


To-sinns-modellen
Den modellen som etter Morris oppfatning klarer seg best, er den såkalte ”to-sinns-modellen”
(169). Man tenker seg da at Jesus bestod av to sinn, ett fullstendig menneskelig, og ett fullstendig guddommelig. Det guddommelige sinnet var fullkomment på alle måter, og det menneskelige var normalt ufullkomment slik mennesker i utgangspunktet er. Når det gjelder forholdet mellom dem, tenker man seg at det var asymmetrisk på det viset at det menneskelige sinnet var inneholdt i det guddommelige, men ikke motsatt. Morris tenker seg at man kan se på de to naturene som virksomme i samme person hvis vi f.eks. sammenlikner med hvordan mennesker kan ha både en våken bevissthet om dagen, og en drømmebevissthet om natten. Et annet eksempel er hvordan personer med personlighetsforstyrrelser kan se ut til å veksle mellom flere bevissthetssystemer.

Her ser vi at man først og fremst problematiserer hva som er vesentlig for menneske. Spørsmålet er: Er det logisk umulig at et menneske kan ha et guddommelig sinn i tillegg til det menneskelige? 

Et annet problem går på hvorvidt én og samme person kan sies å ha to sinn. Men også her kan drømmeanalogien være til hjelp. Selv om det å være en person vil si at man har en slags sammenhengende jeg-bevissthet ved alle opplevelser, så kan man si det samme om oss mennesker når vi både har drømmebevissthet og våken bevissthet.I forlengelsen av det forrige spørsmålet kan man problematisere hvorvidt Jesus hadde feilaktige forestillinger. Trodde han f.eks. at jorden var flat, slik mennesker tenkte på den tiden?

Morris mener at man i utgangspunktet kan kreve at et slikt spørsmål må presiseres til hvilket sinn man tenker på: det guddommelige eller det menneskelige. Men hvis man ikke kan gå med på en slik deling, men må gi et enkelt ja eller nei, så foreslår Morris at man kan henvise til den nevnte asymmetri mellom det guddommelig og det menneskelige sinn. Og i så fall bestemmes svaret av det guddommelige. Selv mener jeg man igjen kan trekke inn drømmeanalogien, for det er også en asymmetri mellom mitt drømmende sinn og mitt våkne. Selv om jeg i drømme mangler en rekke av de egenskapene jeg har i våken tilstand, er det den våkne tilstanden som normalt bestemmer hvilke egenskaper jeg kan sies å ha.

Et liknende problem i denne forbindelse er hvorvidt det tilhører et menneskets vesen å være syndig. Dogmet om arvesynden har en viktig plass i den samme tradisjonen (Jfr. f.eks. Augustin, og f.eks. Rom 5:12-21 | 1 Kor 15:22).

Rom 5:12: Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker, fordi alle syndet.

Samtidig er der en sterk kirkelig (og bibelsk) tradisjon for at Gud, og Jesus, var uten synd. Bibelen leverer et ganske enkelt svar på dette. Både Adam og Eva var i utgangspunktet syndfrie, hvorfra vi kan trekke den konklusjonen at det ikke er en vesensegenskap ved menneske å være bærer av arvesynd. Når Paulus derfor skriver at alle mennesker syndet, så mener han ikke den tidlige Adam, og vi kan nok derfor også unnta Jesus.


Vurdering
Det er ingen tvil om at det ligger flere logiske problemer latent her. Samtidig fører den store språklige kompleksiteten som åpenbart er til stede, til en vanskeliggjøring av diskusjonen. Jeg tenker da på språkets mangfoldighet, og det at ord kan ha svært mange meningsnyanser. Så lenge man ikke har nøyaktige og detaljerte definisjoner til de ulike ordene som anvendes i formuleringene av inkarnasjonsdogmet, blir det vanskelig å slå fast begrepenes innbyrdes logiske forhold. Selv kirkens relativt detaljerte definisjoner er, hvis de presses nok, svært romslige. I tillegg er det relevant at bibelen og kirkens opprinnelige språk var både hebraisk, gresk og siden latin. Og som om ikke det var nok må man ta med i beregningen at språkene har utviklet seg mer eller mindre på 2000 år, uten at vi kan være helt sikre på hvordan.

Rent logisk ser det derfor ut til at man ikke kan konkludere med at det er umulig at Jesus både var menneske og Gud. Når det gjelder hvorvidt inkarnasjonsdogmet rimeligvis er umulig, er saken kanskje annerledes. Men også dette spørsmålet må selvsagt sees i lys av den språklige kompleksiteten, hvilket også her vanskeliggjør en konklusjon.

Disse forholdene har etter min mening også påvirkning på betydningen av den logiske diskusjonen. Såfremt man ikke har gode grunner for å hevde at kirken bør levere enkle svar på spørsmålet om inkarnasjonen, noe kirken tradisjonelt klart har avvist, så er det vanskelig å se hvordan de logiske problemene knyttet til inkarnasjonsdogmet kan ha store utslag på det overordnede spørsmålet om hvorvidt inkarnasjonen faktisk har funnet sted. 

(Se f.eks. Pave Pius XIIs uttalelse i 1951 (min understr.): This is called the kenotic doctrine, and according to it, they imagine that the divinity was taken away from the Word in Christ. It is a wicked invention, equally to be condemned with the Docetism opposed to it. It reduces the whole mystery of the Incarnation and Redemption to empty the bloodless imaginations. 'With the entire and perfect nature of man'--thus grandly St. Leo the Great--'He Who was true God was born, complete in his own nature, complete in ours' (Ep. xxviii, 3. PL. Liv, 763. Cf. Serm. xxiii, 2. PL. lvi, 201) Sitert fra Wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Kenosis).

Betydningsløsheten gjelder for øvrig i begge retninger; uklarhet vil i denne sammenhengen redusere innvirkningen av anklager om selvmotsigelser, men motsatt vil uklarhet i denne sammenhengen heller ikke bidra vesentlig til å støtte inkarnasjonsdogmet. Grunnen til det er todelt: For det første er der ingen åpenbare grunner til at inkarnasjonen nødvendigvis skulle være paradoksal eller mystisk. For det andre kan inkarnasjonens tilsynelatende paradoksalitet i teorien også skyldes helt grunnleggende feilaktigheter: kanskje kirken rett og slett har forsøkt å forene to motstridende tradisjoner eller forestillinger, der motsigelsen skyldes at én av tradisjonene faktisk har feil. F.eks. kan det tenkes at påstanden om Jesus guddommelighet oppstod ved at spesielt overtroiske mennesker feilaktig tilskrev ham denne egenskapen. Man bruker da stempelet ”mysterium” som en lettvint løsning på forestillinger som har opphav i naturlige menneskelige uenigheter.


Litteratur
Morris, T. V. 1991. Our idea of God: an introduction to philosophical theology. Downers Grove, Ill.: InterVarsity Press.


1 kommentar:

  1. Hei! Det er lite sannsynlig at han "tømte" og oppgav sin guddommelig - poenget her er fornedrelsen, at han oppgav sin status ved å ta på seg en tjeners skikkelse og fornedret seg tom. til døden, ja, korsets død!

    SvarSlett