torsdag 25. juni 2009

Kort om: Realisme og antirealisme

Dikotomien realisme – antirealisme betegner tradisjonelt to motstridende posisjoner i spørsmålet om et eller annets eksistens. Ofte tenker man i utgangspunktet på eksistensen av en ytre eller uavhengig verden (tilnærmet det vi kaller den ”fysiske virkelighet”), men man kan også være realist/antirealist m.h.t. mer avgrensede størrelser, f.eks. gud, andre bevisstheter, universalier, tall, idéer, mening, moralske størrelser, ja hva som helst igrunn. 

Vi skal i det følgende se litt nærmere på realisme/antirealisme i forhold til spørsmålet om en ytre verden. Kanskje kan vi si at det er tre hovedkriterier som spiller de viktigste rollene: 1) bevissthetsuavhengighet m.h.t. eksistens, 2) bevissthetsuavhengighet m.h.t. påvirkning, og 3. objektivitet.

En realist m.h.t. en ytre verden må nok pr. definisjon mene:

1. Verden eksisterer uavhengig av oss mennesker, så selv om alle mennesker dør så vil verden likevel eksistere.

Man kan også, noe mer diskutabelt, hevde at en realist må mene følgende:

2. Verden må ikke være påvirket eller formet av bevisstheten eller språket (evt. begrepsmessig skjema), eller noe annet ved mennesket.

3. På det mest grunnleggende nivå finnes det bare én verden for alle slags bevisstheter. Verden er med andre ord radikalt objektiv.

Disse tre påstandene har tilsynelatende flere felles tilknytningspunkter, men rent logisk følger ikke de ikke fra hverandre. Enkelt sagt man si at antirealisme er negasjonen av alle tre påstandene. Men i mellom disse to ytterpunktene kan man finne ganske mange varianter og nyanser:

Biskop Berkeley mente at verdens eksistens var uavhengig av menneskets bevissthet, men ikke av Guds. Den var altså avhengig av bevissthet. Immanuel Kant mente at verden slik vi oppfattet den var til en viss grad påvirket av bevisstheten, men at man også kunne snakke om en ”verden i seg selv” som var helt uavhengig. Flere (f.eks. nykantianerne) har i ettertid spurt seg om det i det hele tatt gir mening i å snakke om ”noe i seg selv”. Hvordan kan noe ha”utseende” eller ”kvalitet” uten at det er for noe som oppfatter det, eller som prinsipielt kan oppfatte det? 

Fenomenologer som Husserl, Heidegger og Sartre, har på sett og vis fulgt Kant og problematisert punkt nr. 2. Disse ser i større grad på bevisstheten som medkonstituerende av verden – noe som også har den konsekvens at verden antas å være mindre rigorøs, og menneskets frihet (makt) tilsvarende større. Kanskje er det riktig å si at de har flyttet en del aspekter ved det som før ble ansett å tilhøre en ytre uavhengig verden (f.eks. en del moralske, følelsesmessige (sic.) og estetiske egenskaper (sic.)), over i en ny og mer ”bevegelig” eksistenssfære som man kaller ”mening”. Eller man har valgt å rett og slett å bytte ut begrepet realitet med begrepet mening, for på denne måten å åpne opp for et mer komplekst forhold mellom bevissthet og ”det man er bevissthet om”. 

I det siste århundret har det også i økende grad vært fokusert på hvordan språket (evt. diskursen) påvirker vår forståelse av verden. Men slike ”post-moderne” tendenser har, etter min mening, ofte blitt hauset opp og radikalisert til det ugjenkjennelige. Det er vel bare de aller færreste som mener at den fysiske verden selv forandrer seg med bevisstheten, språket, kulturen osv., såkalt radikal konstruktivisme. Man skiller altså fremdeles mellom vår måte å oppfatte verden på og det som oppfattes, altså verden. 

Det er i denne sammenheng på sin plass å bemerke at det, etter min mening, er fullt mulig å på ulike måter snakke om graduell realisme m.h.t. påvirkning (pkt. 2). Verden kan altså sies å bestå av alt fra ”det som overhodet ikke er påvirket av bevisstheten, språket osv.”, på den ene ytterkanten, til det mest påvirkelige, f.eks. det som endres i takt med humøret, på den andre.

Ny-pragmatikere som Richard Rorty, hevder at man ikke bør tenke utifra den klassiske epistemologiske modellen med et forhold mellom et subjekt (og/eller dets påstand/tanke) og en ekstern verden, den såkalte ”korrespondanseteorien”. I stedet bør man innta en mer pragmatisk og åpen holdning der nytteverdi eller enighet mellom aktører spiller den viktigste rollen når det gjelder hvordan man forholder seg til verden. (Rorty: ”Svar till Jürgen Habermas”. I: Skirbekk, G. (red.) Striden om Sanningen. Daidalos. 2004. s.148.)

Kort sagt: en påstand er nyttig når den oppnår en viss aksept innenfor et kompetent fellesskap av språkbrukere/aktører. Hvorvidt påstanden stemmer overens med verden er uvesentlig, eller til og med en meningsløs problemstilling. En slik forståelse, kalles gjerne ”koherensteori”. Men selv er jeg ikke helt sikker på om Rorty dermed også fullstendig avviser tanken om en uavhengig virkelighet. Det kan virke som om han i alle fall først og fremst snakker om endring av praksis. Det er også mitt generelle inntrykk at koherensteoretikere ikke nødvendigvis ser på koherensteorien som et eksklusivt alternativ til korrespondanseteorien, men snarere som en supplerende teori som søker å beskrive de intersubjektive (eller interproposisjonale) forhold som den sistnevnte teorien mangler. F.eks. kan man se på kunnskap som et faktisk korrekt forhold mellom subjekt og objekt, samtidig som man kan mene at enkeltoppfatninger får sin troverdighet utifra at de passer inn i et koherent nettverk av oppfatninger.


Jürgen Habermas hevder, i diskusjon med Rorty, at selv om man nok kan være skeptisk med tanke på en reell verden, så må man forutsette den som en regulativ idé. (Habermas: ”Sanning och rättfärdigande. Richard Rortys pragmatiska vänding.” Ibid. s.111+125.) Likevel, hevder han, er vi alle egentlig realister, noe som f.eks. bevises ved at vi i vår daglige praksis tar for gitt at tingene er der når vi vender blikket et annet sted, eller at også våre medmennesker vil kunne sanse de samme tingene som jeg (under idéelle epistemologiske betingelser) (Ibid. s. 118).

Habermas har nok rett i at de fleste, både filosofer og andre, i stor grad har vært realister, selv om man i større grad enn før har erkjent flere faktorer som påvirker den måten vi betrakter verden på. Innenfor vår dagligdagse livsverden har nok realismen også vist seg å være en nyttig innstilling, uten at man dermed trenger å gi slipp på en slags sunn filosofisk skeptisisme (til forskjell fra radikal skeptisisme). 

Spørsmålet er om ikke også vitenskapen, særlig fysikken, etter hvert har brakt oss dithen at man blir tvunget til å ta i bruk modeller som på sett og vis problematiserer realisme-posisjonen på et ganske fundamentalt plan. Innenfor kvantemekanikken har man f.eks. funnet at observatøren til en viss grad påvirker objektet (dermed Heisenbergs usikkerhetsrelasjon), noe verken Einstein eller Schrödinger var villige til å godta, muligens fordi de var fanget i den hverdagslige realismemodellen. La meg også minne om at man innenfor fysikken også delvis har erstattet streng kausalitet (og determinisme) med et mer graduelt begrep, nemlig statistisk sannsynlighet. Ja heller ikke tiden er hva den en gang var.

Men også innenfor dagliglivet kan man med et visst grunnlag problematisere punkt nr. 3, om at det dypest sett finnes en eneste verden for alle typer bevisstheter. Et enkelt eksempel: Man kan tenke seg at et menneske med en synsskade ikke har mulighet for å sanse fargen rød. På hvilken måte lever denne personen i min verden med alt det røde jeg sanser? Er ikke rødhet en egenskap ved verden? Eller: På hvilken måte lever en meitemark med sin meitemarkopplevelse (hvis man kan snakke om en slik) og et menneske i den samme verden? De fleste vil likevel mene at uansett hvilke skader man måtte ha på sanseorganene sine, ja uansett hvordan man opplever verden, så er alle likevel delaktige samme fysiske verden, den verden som f.eks. kan veies og som består av atomer. Det finnes altså et minste felles multiplum. 

Skeptikeren vil her kunne svare at dette er et uttrykk for antroposentrisme. Mennesket (og de dyrene vi kjenner til) er i stand til å oppfatte og kausalt samvirke med det vi kaller den fysiske verden, men dette trenger ikke gjelde alle bevisste vesener som muligens finnes. Det er f.eks. ikke vanskelig å tenke seg at det eksisterer flere parallelle verdener som ikke samvirker med hverandre.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar