søndag 14. juni 2009

En recensjon av Dawkins: Gud – en vrangforestilling



Innledning
Richard Dawkins bok "Gud – en vrangforestilling", er kort sagt et angrep på teismen. Dawkins hovedpåstand er at guder - han tenker da først og fremst på den kristne - sannsynligvis ikke finnes.

Vi kan skille mellom to typer argumentasjon: argumenter mot teismens nytte, og argumenter mot teismens troverdighet. Dawkins benytter seg av begge. Etter min mening er den førstnevnte argumentasjon mindre interessant, av to grunner: For det første vil, etter min mening, en nyttevurdering av teismen være beheftet med helt ekstreme usikkerhetsmomenter, slik at det å komme frem til en kvalifisert totalvurdering av i hvilken grad teismen er nyttig/unyttig, må anses som umulig. For det andre mener jeg at folks holdninger til teismen antakelig i svært liten grad påvirkes av dens praktiske nytte, i motsetning til dens sannhetsgehalt. Grovt forenklet vil jeg si: man blir ikke teist fordi det er praktisk, man blir det fordi man har en oppfatning om at det finnes en gud som er sånn og sånn.

Utifra disse oppfatningene har jeg valgt å legge hovedvekten på argumentene mot teismens sannhet, og da spesielt hovedargumentet i kapittel 4. Jeg vil likevel først gi et slags helhetsbilde av boken.


Bokens innhold oppsummert
Dawkins begynner med å skille mellom to religionsdefinisjoner: Religion som en vag tro på et eller annet ”ytterste prinsipp”, og religion som konkret tro på de hellige skrifters sannhet og den Gud som blir beskrevet i Bibelen. "Gud - en vrangforestilling" er en kritikk av den siste type religiøsitet. Videre hevder han at religionen har vært gjenstand for en bestemt ufortjent respekt, nemlig den som har vært til hinder for rasjonell kritikk.

I tilknytning til kap. 2 (”Hypotesen om Gud”) vil jeg fremeheve to kritikker Dawkins retter. For det første hevder han at mange mennesker feilaktig inntar en agnostisk posisjon. Mangel på vanntette beviser i den ene eller andre retningen burde, i følge Dawkins, ikke føre til en slags mellomposisjon mellom gudstro og ikke-gudstro. Vi kan nemlig også snakke om sannsynlighet.

For det andre kritiserer han oppfatningen om at vitenskap og religion behandler eller bør behandle to helt distinkte temaer. Først og fremst spør han om hvordan man kan legge slike begrensninger på vitenskapen at teologien skulle kunne ha enerett på f.eks. ”de store spørsmålene”. Han trekker også frem bønn som et tilfelle der det åpenbart er en overlapping mellom det religiøse og det vitenskapelige eller dennesidige. Eksperimenter, skriver han, viser at det ikke er noen kausal sammenheng mellom bønn og helbredelse.

Etter min vurdering er begge kritikkene interessante og aktuelle. Man kan lure på om de avslører to myter som har satt en ganske effektiv bremse på religionskritikken de siste årene.

Kap. 3 (”Argumenter for Guds eksistens”) tar for seg ulike argumenter for Guds eksistens, bl.a. de klassiske gudsbevisene. Dawkins anvender en, så vidt jeg kan se, tradisjonell kritikk, og viser ganske greit at argumentene har store svakheter.

Kap. 4 (”Hvorfor det nesten helt sikkert ikke finnes noen Gud”) er i det store og hele en slags kosmologisk argumentasjon for at Gud ganske sikkert ikke finnes. Vi skal komme tilbake til hvordan det argumenteres, bl.a. ved å se på en respons fra Alvin Plantinga.

I kap. 5 (”Religionens røtter”) og 6 (”Moralens røtter: hvorfor er vi gode?”) forsøker Dawkins å gi en slags darwinistisk forklaring på religionens store utbredelse, og på eksistensen av moral.

Når det gjelder gudstroen er hovedpoenget at vi er psykologisk disponert for tro på guder, og denne disposisjonen har oppstått fordi mennesket har hatt nytte av å tilskrive ting - spesielt andre mennesker - intensjonale egenskaper. Derfor har mennesket personifisert naturfenomener, eller tilskrevet dem en personlig årsak. Dawkins presenterer også andre forklaringer, bl.a. en slags kulturell evolusjonsmekanisme, memenes evolusjon (motsv. genene), der kristendommen har kommet godt ut av religionskampen fordi den har bestemte fordelaktige egenskaper, f.eks. forestillingen om paradis, evig liv, fokuset på troen, mm.

Den viktigste darwinistiske forklaringen på moralen er for det første at genene stimulerer til en viss slektskapsaltruisme. Man verner om sine slektninger fordi det er en viss sjanse for at de har kopier av mine gener. For det andre er det til ens egen fordel å samarbeide på ulike måter. Derfor har man utviklet en viss moralfølelse overfor dem som med en viss sannsynlighet kan bidra med gjenytelser.

Dawkins er som kjent en brennende ny-darwinist (bl.a. forfattet han den berømte boken "The Selfish Gene"), og det er ikke overraskende at han anvender evolusjonistiske forklaringer på religionen og moralen. Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen er en av de norske akademikerne som har kritisert bruken av den darwinistiske forklaringen på en del kulturelle fenomener. Det er ikke plassen her å gå i detaljer, men jeg vil gjerne få komme med en generell bemerkning. For det første er det selvsagt ikke slik at genene/memene er den eneste interessante typen forklaring. Det er åpenbart heller ikke Dawkins poeng å gi en mest mulig fullstendig forståelse av religionen. Poenget er nemlig bare det å vise at det finnes andre, og vel så gode, forklaringer på religionenes opprinnelse og overlevelse, som den forklaringen at religionene og moralen har sin årsak i en transcendent gud. Derfor er det god grunn til å mistenke kritikerne av Dawkins spesielt, men også f.eks. sosialdarwinisme generelt, for å angripe stråmenn. I moderne vitenskapelig tenkning er det ikke slik at forklaringstyper/perspektiver uten videre ekskluderer hverandre. Vi må ofte i stedet snakke om at forskjellige synsvinkler supplerer hverandre, selv om noen selvsagt kan være mer interessante enn andre.

I kap. 7 (”Den ’Gode’ Boken og den moralske Zeitgeist i forandring”) tar Dawkins for seg flere forskjellige problemer med fortellingene i Bibelen, både i GT og NT. F.eks. fortellingen om syndfloden. Fortellingene viser hvor dårlige Gud eller de andre bibelske heltene er som forbilder for et moderne verdisett, og dette igjen forklarer hvorfor dagens kristne faktisk ikke følger den bibelske lære på alle områder, men i stedet tilpasser seg den stadig skiftende tidsånd.

De tre siste kapitlene handler om hvorfor man bør se på avviklingen av religionen som et gode. To hovedgrunner nevnes i kap. 8 (”Hva er galt med religion? Hvorfor være så fiendtlig?”): For det første fordi religionen forsøker å stoppe den vitenskapelige utforskingen av verden. For det andre fordi religionene av og til bidrar til farlig fundamentalisme og andre typer, etter Dawkins oppfatning, uønskede fenomener (f.eks. motstand mot homofili, legalisering av dødsstraff og streng abortlovgivning).

I kapittel 9 (”Barndom, misbruk og flukten fra religionen”) fokuserer Dawkins på ulike problematiske sider ved at barn blir opplært i religiøs tro. Misbruk av barns tillit, skremmende helvetesforestillinger, kreasjonistisk pseudovitenskap, er vel de viktigste temaene.

I kapittel 10 (”Et særdeles nødvendig tomrom?”) argumenterer Dawkins for at religionen ikke er et nødvendig fenomen som tilfredsstiller et viktig menneskelig behov, slik man gjerne hører. Vi trenger ikke religionens trøst, livet er rikt som det er.


Det kosmologiske gudsbevis
I kap. 4 imøtegår Dawkins en versjon av et ganske kjent argument for guds eksistens, nemlig ”Det kosmologiske gudsbevis”. Argumentet går ut på at livet eller verden er så kompleks at det er svært lite sannsynlig at det kunne oppstått ved en tilfeldighet. Det er altså mer sannsynlig at det er noen som har skapt det med vilje, altså gud. Dawkins mener å kunne vise hvordan argumentet feiler, ja faktisk mener han at argumentet tvert i mot viser at gud høyst sannsynligvis ikke finnes.

Dawkins påstår, forenklet og forkortet, følgende:

1. ”Det kosmologiske gudsbevis” slår hardt tilbake på teistene. Gud selv er usannsynlig fordi: hvis det skapte er usannsynlig fordi det er komplekst (jfr. Hoyles Boeing 747-argument), ja så følger det logisk at det som har skapt det, som må være enda mer komplekst, er enda mer usannsynlig.

2. Kompleksitet oppstått ved tilfeldighet er sant nok usannsynlig. Men det finnes et tredje alternativ til skapelse og tilfeldighet, nemlig ordningsmekanismer som er innebygget i naturen. Darwinismens naturlig utvalg er en slik mekanisme. Darwinismen har dessuten virket som en ”consciousness raiser” ved at den har vist at det kan finnes andre ordningsmekanismer som vi (foreløpig) ikke kjenner til.

3. Den utvilsomt mest troverdige forklaringen på komplekst liv på vår jord er en evolusjonsmekanisme.

4. Det er mer troverdig at selve forutsetningene for komplekst liv finnes innebygget i universet (Det antropiske prinsipp), enn at de har blitt til ved skapelse. Grunnen til dette er 1) at man vet at universet er enormt stort , og 2) at universet godt kan være uendelig stort, at det har eksistert i en eller annen form fra evighet av, eller at det finnes flere parallelle universer.



Vurdering av holdbarhet
Hva skal man mene om Dawkins argumenter? Vi skal svare på dette ved å se på hvordan de står seg mot fire typer kritikk Alvin Plantinga leverer i sin artikkel ”The Dawkins Confusion. Naturalism ad absurdum”. Plantinga har et par argumenter til, men jeg har av plasshensyn måttet foreta en prioritering.


1. Må Gud være kompleks?

Plantinga:
1. Klassisk teologi hevder at Gud er enkel. (A. Plantinga: The Dawkins Confusion. Naturalism ad absurdum”. Books & Culture. Mars/April 2007)
2. Gud er ikke kompleks utifra Dawkins egen definisjon. Dawkins definerer nemlig ”kompleksistet” som ”noe som består av deler som med svært liten sannsynlighet kan ha blitt til ved en tilfeldighet”. Siden Gud er åndelig, består han ikke av deler, og følgelig er han heller ikke kompleks.

Egen vurdering:
Til 1.: Det er selvsagt mulig at teologien har gode argumenter for at den som skapte verden er enkel. Men det er vel høyst tvilsomt om teologene arbeider utifra den empiriske verden, snarere er det rimelig å anta at de postulerer en del typiske kristne dogmer. I så fall blir teologien uinteressant i denne sammenhengen. Et teologisk postulat, eller noe som er utledet av et teologisk postulat, er ikke et argument mot Dawkins resonnement.

Til 2: Plantinga har strengt tatt rett i påstanden, men Dawkins ville helt sikkert ha justert definisjonen hvis han hadde sett denne innvendingen komme. Dawkins intensjon var åpenbart å forklare at kompleksitet vil si at fenomenet som er komplekst pr.definisjon er av en slik karakter at det sannsynligvis ikke ville kunne bli dannet ved tilfeldighet. Om det er snakk om deler eller enhetlig substans (hvis ånd nødvendigvis er enhetlig, noe som etter min forstand på ingen måte kan avgjøres med et minstemål av sannsynlighet), er selvsagt irrelevant.

Og i så fall er jeg, riktignok uten å ha kjennskap til den klassiske teologiens argumenter for enkelhet, enig med Dawkins. Hvis man mener at det er usannsynlig at mennesket har blitt til ved en tilfeldighet (altså at det er komplekst), så virker det svært rart å samtidig mene at den klassiske teologis Gud, som jo skapte med hensikt, og som deler mange andre av menneskets trekk (bevissthet, ønsker, humør, osv.), og som samtidig er allmektig, allvitende osv., godt kan ha blitt til ved en tilfeldighet.

(Jeg tror dessuten at utifra denne definisjonen av ”kompleksitet”, så mener verken klassisk teologi, eller kristne flest, at Gud er enkel.)


2. Er en kompleks Gud usannsynlig?

Plantinga:
1. En kompleks Gud er bare usannsynlig hvis vi forutsetter at hele universet består av ting og egenskaper som er lik de vi har på jorden (materialisme).
2. Klassisk teologi hevder at Guds eksistens er nødvendig. Dawkins argumenterer ikke mot en slik forestilling.

Egen vurdering:
Til 1.: Plantinga har rett, men innvendingen er ikke spesielt relevant. Det er klart at alt mulig kan finnes, så også en immateriell virkelighet. Men utifra den verden vi kjenner til, og som vi blir nødt til å ta som utgangspunkt, så er det lite som tyder på at en slik verden finnes, og det er derfor enda mindre sannsynlig at både en immateriell og kompleks størrelse som Gud, finnes.

Til 2.: Plantinga har rett i at Dawkins ikke argumenterer mot Guds evt. nødvendighet, men tilskrivelsen av en slik egenskap styrker antakelig Dawkins sak desto mer. Nødvendig eksistens må vel kunne sies å være en uhyre sjelden ”egenskap”, hvis man kan kalle det dét. Dermed legger Plantinga til ytterligere en føring på hvordan Gud er, og vi står dermed tilbake med tre usannsynlige egenskaper: 1) Immaterialitet (åndelighet), 2) kompleksitet, og 3) nødvendighet.

Man må legge til at siden det kan finnes utviklingsmekanismer i universet, så er ikke en kompleks Gud i seg selv nødvendigvis usannsynlig. Men det forutsetter selvsagt at man åpner opp for at Gud kan ha blitt til ved en utvikling, og dét er noe de færreste kristne vil gå med på.


3. Hvorfor kunne ikke Gud ha stått bak evolusjonen? 

Plantinga:
1. Det er ingenting i Dawkins argument som beviser at evolusjonen ikke har vært kontrollert av Gud.

Egen vurdering:
Dawkins sier, i alle fall i "Gud - en vrangforestilling", egentlig ikke noe mer enn at det er høyst sannsynlig at evolusjonen ikke har vært kontrollert av en skaper. Det er altså ikke snakk om et uomtvistelig bevis.

a) Dawkins har allerede vist at Gud er høyst usannsynlig, noe som selvsagt også, med full tyngde, rammer forestillingen om at Gud har stått bak evolusjonen.
b) Det finnes ingen positive (empirisk testbare) argumenter, som både er holdbare og relevante, for at det har eksistert en Gud som har kontrollert evolusjonen.
c) Hvorfor skulle Gud tilfeldigvis bruke akkurat den metoden (dvs. evolusjon), blant alle andre mulige metoder, der han selv blir uten reell funksjon? Hvorfor brukte han ikke en metode, f.eks. skapelse ved ord (slik Bibelen beskriver), som ikke enkelt kan forklares med en naturlig, observerbar, mekanisme?
d) Hvis Gud brukte evolusjon for å skape livsformene, hvorfor har han valgt å benytte en mekanisme som fører til at enormt mange levende individer lider og dør fordi de ikke er tilstrekkelig tilpasset naturen? Dette stemmer i alle fall dårlig overens med klassisk teologi som påstår at Gud er god.


4. Hvorfor er universet så livsvennlig (fininnstilt)?

Plantinga:
1. Selv om det faktisk skulle finnes flere universer, så er det likevel usannsynlig at livet skulle kunne oppstå i akkurat dette universet.
2. Det er mye mer sannsynlig at det skulle finnes et livsvennlig univers hvis det eksisterer en Gud som ville det, enn at det har oppstått ved en tilfeldighet.

Egen vurdering:
Til 1.: Plantingas påstand er både feilaktig og irrelevant. Den er feilaktig fordi vi ikke har nok kunnskap til å fastslå at liv er usannsynlig i andre universer. Det kan godt tenkes at universene består av egenskaper som gjør at de tenderer mot å være gode betingelser for utvikling av liv.

Påstanden er irrelevant fordi: At det er akkurat vårt univers som er livsvennlig er usannsynlig i forhold til at det kunne oppstått i et av alle de andre universene, men det er nøyaktig like sannsynlig som at hvilketsomhelst annet univers skulle være disponert for liv. På samme måte: Selv om det er usannsynlig at jeg skulle vunnet i lotto, så er det likevel nøyaktig like sannsynlig som at én av de andre spillerne skulle vinne. Det er jo ingen lottovinnere som utifra det faktum at de vant, dermed konkluderer med at noen ukjente hjelpere må ha trikset med lottomaskinen med hensikt.

Til 2.: Det er klart, som Plantinga påstår, at det vil være mye mer sannsynlig at det skulle finnes et livsvennlig univers hvis det eksisterer en allmektig Gud som ville det slik. Men problemet er at det ville vært like sannsynlig hvis det f.eks. eksisterer et enormt kvinnelig spaghettimonster som er slik at det føder livsvennlige universer ut av spaghettien, eller hvis julenissens små hjelpere lager livsvennlige universer hver jul.

Det kan altså ikke være slik at den forklaringen som mest sannsynliggjør en hendelse dermed også er den mest sannsynlige forklaringen. Jeg utelukker ikke med dette enhver sammenheng (koherens/konsistens spiller inn her), men det virker rimelig å si at evnen til å sannsynliggjøre en hendelse isolert sett spiller en svært liten rolle når det gjelder å gjøre det forklarende fenomen (eksplanans) sannsynlig.


Oppsummering
Min vurdering er, bl.a. på bakgrunn av Plantingas feilslåtte kritikk, at Dawkins argumenter synes å være gode m.h.t. holdbarhet og relevans. Dette gjelder også de argumentene jeg ikke har hatt plass til å ta med her. Man kunne selvsagt også tenke seg andre motargumenter enn dem Plantinga har evnet å føre i marken, men slik jeg ser det har Dawkins gode poenger som i alle fall ikke kan avfeies i en håndvending.



Helhetsvurdering av boken
Etter min mening inneholder "Gud - en vrangforestilling" mange bra argumenter, og Dawkins snakker befriende rett fra levra. Man kan alltids beskylde en forfatter for å ikke være grundig nok (se f.eks. Thomas Hylland Eriksens kritikk i Aftenposten (10.11.2006) ,men da må man selvsagt ta hensyn til forfatterens intensjon. Noen ganger kan en overfladisk bok være nettopp det som gjør nytten. Hvis Dawkins har vært ute etter å sette en spiker i kista for kristendommen en gang for alle, så har han selvsagt mislyktes. Men hvis han istedet er ute etter å vekke et religiøst menneske opp fra en ukritisk dogmatisk slummer, så har han kanskje lyktes.

En annen kritikk som ser ut til å være vanlig (se f.eks. Morgenbladets anmeldelse, av Terry Eagleton) er at Dawkins ikke forstår selve religionenes immaterielle vesen. Dawkins har et materialistisk utgangspunkt som allerede i starten ekskluderer det som man kan kalle overnaturlig eller transcendent. Dette er åpenbart en feiltolkning. Dawkins argumenterer for at den overnaturlige Gud ikke finnes, ikke ved å ta utgangspunkt i en altomfattende materialisme, men ved å ta utgangspunkt i det vi allerede kjenner til, altså vår bestemte materielle verden, den som alle mennesker, også de religiøse, lever i og tar for gitt. Nettopp derfor, fordi vi alle aksepterer verden, så er den også et godt grunnlag for kritikk av det som ikke alle aksepterer, nemlig bestemte transcendente størrelser, f.eks. Gud.

1 kommentar:

  1. Meget interessante innvendinger, og et presist sammendrag av boken. Takk for en meget god og objektiv gjennomgang av holdbarheten i argumentene!

    SvarSlett