torsdag 19. februar 2009

En marginal ateisme

Redaktør i Dagen, Johannes Kleppa, hevder i sin avis, 15.3.2008, i artikkelen ”Trua og verneverdige ateistar”, en del kritiske påstander om ateismen. De fleste er etter min mening riktige, men jeg synes det kan være verdt å kommentere fire av dem.

1. Troen som fundament. For det første hevder Kleppa, som sant nok er, at både teister og ateister bygger sine syn på tro. Jeg antar at han med dette mener at alle virkelighetsoppfatninger forutsetter visse grunnleggende oppfatninger som bare må aksepteres uten noe som helst rasjonelt grunnlag. Også ateisten må f.eks. forutsette at sansene hovedsakelig ikke lyver, at virkeligheten er relativt stabil, mm.

Jeg tror de færreste som har tenkt litt over saken, vil være uenig. Men ateisten (og sikkert mange teister) hevder i tillegg at selv om man ikke rasjonelt kan forsvare alle sine trosfundamenter, så kan man likevel ikke unngå å snakke om varierende grader av troverdighet. Et eksempel: selv om sansene kan lyve, så skal det mye til å tvile på at de som regel gjør det. Det er ikke så sikkert at gudstroen har samme status, rent psykologisk sett; det er vel lettere å tvile på at finnes en gud enn å konstant tvile på sansene. Poenget er bare at man ikke uten videre kan hevde at alle oppfatninger i utgangspunktet er like troverdige. Det tror jeg de fleste som får tenkt seg om vil være enige i. Hver konkrete oppfatning må granskes, testes, diskuteres osv. Det finnes dessverre ingen snarveier. Når Kleppa sier at også ateismen bygger på tro, så er dette en påstand som er både selvfølgelig og uten betydning.

Men det kan tenkes at det er noe annet Kleppa mener, nemlig at heller ikke ateisten kan bevise at Gud ikke finnes. Dette er riktig i én forstand, men svært problematisk i en annen. Det er riktig at ateisten ikke kan bevise hinsides enhver mulig tvil at det ikke finnes en gud. Hvilket er en selvsagt og temmelig uinteressant påstand. Det finnes en uendelig mengde ulike fenomener som ikke kan bevises å ikke eksistere, det er bare å postulere at de er prinsipielt transcendente. Ingen kan bevise for meg at det ikke finnes en gigantisk aprikos som i sin natur ikke er sansbar for mennesket. Men hva så?

Men hvis Kleppa mener at ateismen ikke kan bevises hinsides rimelig tvil, så er dette en langt mer problematisk påstand. Etter min mening er det i alle fall temmelig mye som taler for at det er fullt mulig å argumentere svært godt for at det ikke finnes et allmektig intelligent vesen som har skapt verden ved sitt ord. Jeg anser det derfor som uholdbart dristig å påstå at ateismen ikke kan bevises, i denne betydningen av ordet ”bevis”. Påstanden er i alle fall verdiløs uten støtte av fyldig argumentasjon.

2. Troen på fornuften. Jeg tror nok også det er riktig at det er kjennetegn ved den selverklærte ateistens tro at den samtidig er en ”tro på seg selv og sin egen fornuft”, slik Kleppa skriver. På den annen side finnes det også kristne som hevder at fornuften spiller en viktig rolle ved deres gudstro. Apologetikk er nettopp fornuftsbasert trosforsvar, og mange mener at apologetikk slett ikke spiller en helt ubetydelig rolle når det gjelder å gjøre gudstroen troverdig.

Ateistens (og sikkert mange teisters) ”tro på seg selv og sin egen fornuft” er imidlertid ikke et uttrykk for en slags selvgodhet. Ateisten tror ikke han har bedre forutsetninger for å komme frem til sannheten enn andre. Troen på seg selv er snarere et uttrykk for en selverkjennelse, nemlig erkjennelsen av at uansett hva slags oppfatninger et menneske har om virkeligheten, så har man selv et ansvar for i hvilken grad man har bygd sin tro på et best mulig grunnlag. Ydmykhet, for ateisten, handler ikke om å ukritisk underkaste seg et ferdig livssyn men om å ta ansvar for sitt eget trosgrunnlag. Til syvende sist står vi nemlig igjen med våre fornuftsevner: evnene til å tenke, undersøke, lese, diskutere, osv. Og uansett hvor begrensede disse evnene er - vi kan velge å utnytte dem best mulig, eller vi kan la være. 

3. Den ateistiske minoritet. Kleppa hevder videre at ateistene utgjør et lite mindretall. Påstanden er sikkert riktig, men jeg er usikker på hva han mener den skal tjene til. Uansett har jeg valgt å poengtere følgende:

a. Selv om ateisme er et relativt sjeldent livssyn, kan man finne eksempler på ateistiske uttalelser fra flere århundrer før Kristus. Salmisten, f.eks., skriver: ”Dåren sier i sitt hjerte: "Det finnes ingen Gud." ” (Sal 14,1 og Sal 53, 2). Vi kjenner til ateistiske bevegelser i India, antakelig fra 600-tallet f.Kr., ja til og med i den gamle vedalitteraturen (3000 f.Kr. eller eldre) kan man finne gude-skeptiske tanker og uttrykk for ateisme. Det samme gjelder flere buddhistiske retninger. Flere av de greske og romerske filosofene (f.eks. Xenofanes, Protagoras, Lucrets), var kjente for å være ateister, eller i alle fall kritiske til forestillingen om guder som stadig grep inn i verden for å hjelpe dem som ofret eller ba (deisme). Etter grusomme religionskriger på 1600-tallet, og samtidig med den vitenskapelige revolusjon, kom opplysningstiden med en oppblomstring av deisme og ateisme i Europa. Ateismen spredte seg videre på 18- og 1900-tallet og manifisterte seg f.eks. i den kommunistiske ideologien. Et annet forhold må også tas med i betraktningen: Teismen får tradisjonelt (men stadig sjeldnere?) et slags målbart uttrykk i synlige ritualer, men ateismen er preget av nettopp et fravær av slike. Dessuten har ofte ateisme vært forbudt. Det er derfor ikke så lett å vite hvor mange mennesker som har trodd at guder ikke finnes. Kleppas påstand om at ateismen ikke er ”berar av livskraft” er, etter min mening, høyst problematisk.

b. Flertallets oppfatning er riktignok av en viss interesse, men historien vist at flertallet slett ikke alltid har rett. På 1600-tallet var det ikke mange som trodde at jorden snurret rundt solen. Heliosentrismen hadde heller ikke ”historien i ryggen”, men vitenskapen viste etter hvert sin suverene posisjon som kunnskapsleverandør. Svært mange nye oppdagelser og idéer har måttet møte motstand fra flertallet, men historien har altså også vist oss at hvis man er ute etter troverdighet så bør man heller skjele til akademia enn til gamle tekster og den alminnelige folketro. I denne forbindelse er det interessant at flere undersøkelser viser en sammenheng mellom utdanningslengde og tro/kirkegang. F.eks. skriver samfunnsforskeren Ole Riis (2003): ”Der er en klar, social profil for den kirkeaktive kreds. Skolegangen er gennemgående kort.” Det kunne også tas med at den nylig i Dagen beskrevne undersøkelsen fra NRK, påviser at støtten til evolusjonsteorien øker sterkt med utdannelse. (Ikke dermed sagt at ateisme er en mer vitenskapelig posisjon enn teisme.) Allerede Paulus la merke til en liknende sammenheng (1 Kor 1,26). Så er spørsmålet: skyldes dette forholdet at Gud utvelger seg de med lav utdannelse, for å "gjøre det sterke til skamme", eller skyldes det ganske enkelt at de kunnskapsrike dømmer om verden utifra andre forutsetninger? 

Jeg vil også legge til at selv om kristendommen sprer seg raskt i latinamerikanske og asiatiske land, så er dette områder med lav allmennutdannelse og med lav andel høyere utdannete. Ateisten kan derfor med et visst grunnlag hevde at en mer rasjonell religion, misjonerende, bedre organisert og med mer penger i bagasjen, danker ut mindre rasjonelle former for gudstro, f.eks. det man gjerne kaller folkelig overtro (og kanskje ”folkelig ateisme”?). Man kan også spørre om de mange rapporter av helbredelser på misjonsmarken også har en sammenheng med den generelle utdanningen. Der man ikke har naturlige forklaringer for hånden, har man alltids de overnaturlige…

c. Selv om flertallet i verden tror på guder, og selv om mange av de ulike religiøse mytene omhandler samme tema, er det likevel enorme variasjoner mellom de konkrete gudsforestillingene. Ateisten vil hevde at dette mangfoldet taler imot gudenes eksistens. Grunnen til dette er at et slikt mangfold best kan forklares ut fra at mennesket har en iboende evne til å selv dikte opp sine guder. Og hvis mennesket har denne evnen, hvordan kan man da være så sikker på at én av religiøse historiene, f.eks. den kristne, faktisk har et guddommelig opphav? I tillegg kan man selvsagt spørre: Hvorfor har ikke den sanne guden åpenbart sitt sanne vesen for alle mennesker til alle tider? Hvorfor tillater han dette virvaret av gudsforestillinger? Alle religioner har sikkert sine forklaringer på dette problemet, men ateistens poeng er at disse synes ”kunstige” i konkurranse med ateistens forklaring: gudene er usynlige og gudsforestillingene er innbyrdes uforenelige nettopp fordi gudene bare er menneskelige konstruksjoner.

4. Ateistisk litteratur. Til slutt vil jeg også gi Kleppa delvis rett i at det er blitt utgitt relativt lite ateistisk litteratur. Jeg er heller ikke her helt sikker på hva han vil frem til – antakelig vil han bare understreke hvor få ateistene er. For sikkerhets skyld vil jeg påpeke at denne mangelen på litteratur i alle fall ikke trenger å bety at ateistene innser at deres sak er dårlig eller at de mangler argumenter. Flere andre grunner kan tenkes:

a. For det første er det selvsagt at en trosretning som historisk sett har hatt relativt få tilhengere, også dermed vil produsere relativt få bøker.

b. Ateisme har ofte vært forbudt og sett på med sterk misbilligelse av det troende flertall.

c. Det kan se ut til at det blant ateistene hersker en tro på at teistene ikke rasjonelt vurderer argumentene mot gudstroen. Eller så tar man kanskje på alvor de mange kristnes utsagn om at man tror på tross av fornuften (fideisme). Derfor vil det heller ikke være til noen nytte å angripe gudstroen med rasjonelle argumenter. Den samme oppfatning kan også forklare mitt inntrykk av at det også produseres ganske beskjedne mengder med kristent trosforsvar. Det kjente uttrykket ”å tro for å forstå” kan tolkes nettopp som en marginalisering av fornuftens rolle. 

d. Ateisten har ikke den samme type motivasjon for å misjonere sitt syn som den kristne. Der den kristne har et guddommelig kall til misjon og til å forkynne den kristne troen i alle sine detaljer, har ateisten ingen annen motivasjon enn sin egen trang til å drive opplysning. 

For de fleste har ateisten heller ikke noe godt budskap å komme med. Ateisten kan ikke love gull og grønne skoger: ingen mening med livet, ingen trøst til den nedbrutte, ingen fred for sjelen, ingen kjærlig fader i det høye. Ateisten kan ikke berolige folk med at alt går bra til slutt. "Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme.", skrev Ibsen. En del ateister tenker kanskje utifra et slikt prinsipp.

e. Det er også mulig at ateismen på sikt er samfunnsoppløsende. Kanskje tenker ateisten at uten Gud som lovgiver og vokter vil moralen miste sitt fundament, og dermed vil mennesket etter hvert ikke lenger tøyle sine egoistiske, animalske instinkter. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar